Gutten Samuel gjorde nå tjeneste for Herren under Elis tilsyn. I de dager kom det sjelden ord fra Herren, og av syner var det få. Så var det en gang Eli lå og sov på den faste plassen sin. Øynene hans var så svake at han ikke kunne se. Guds lampe var ennå ikke sluknet, og Samuel lå i Herrens tempel, der Guds paktkiste sto. Da ropte Herren på Samuel. Han svarte: «Her er jeg», og løp inn til Eli og sa: «Her er jeg; du ropte på meg.» Men Eli sa: «Nei, jeg ropte ikke på deg. Gå og legg deg igjen!» Så gikk han og la seg. Da ropte Herren en gang til: «Samuel!» Og Samuel sto opp og gikk inn til Eli. «Her er jeg», sa han; «du ropte på meg.» Men Eli svarte: «Nei, jeg ropte ikke, min sønn. Gå tilbake og legg deg!» Samuel kjente ennå ikke Herren, for Herrens ord var ennå ikke blitt åpenbart for ham. Så ropte Herren en tredje gang på Samuel. Han sto opp og gikk inn til Eli. «Her er jeg», sa han; «du ropte på meg.» Da forsto Eli at det var Herren som ropte på gutten, og han sa til Samuel: «Gå og legg deg! Og roper han på deg igjen, skal du svare: Tal, Herre, din tjener hører!» Så gikk Samuel og la seg på plassen sin. Da kom Herren, stilte seg foran ham og ropte som før: «Samuel, Samuel!» Og Samuel svarte: «Tal, din tjener hører!» Herren sa til Samuel: «Nå vil jeg gjøre noe i Israel som får det til å ringe for ørene på hver den som hører om det. (1 Sam 3,1-11)
Mens de gikk der på veien, var det en som sa til ham: «Jeg vil følge deg hvor du enn går.» Jesus svarte: «Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet på.»
Han sa til en annen: «Følg meg!» Men mannen svarte: «Herre, la meg først få gå hjem og begrave min far.» Da sa Jesus til ham: «La de døde begrave sine døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike.»
Det var også en annen som sa: «Jeg vil følge deg, Herre, men la meg først få si farvel til dem der hjemme.» Men Jesus svarte: «Ingen som har lagt hånden på plogen og så ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.» (Luk 9,57-62)
Dette å følge Jesus – må det bety å forlate alt? Er vi nødd til å gi opp alt for å være en god kristen? Det er en tøff, krevende Jesus vi møter i teksten vår i dag, der han utfordrer tre potensielle disipler ved å peke på det vanskelige i å følge ham. Er det ens mulig å gi opp alt på den måten?
Det er jo tre forskjellige korte møter som gjenfortelles, uten særlig ramme eller sammenheng. Og Jesus gir de tre mennene litt forskjellige svar. Til den første som vil følge ham, fraråder han nesten mannen fordi det ikke er noe enkel ting å leve uten hjem og fast plass i verden. Den andre mannen vil begrave sin far, noe Jesus sier at han ikke bør, men heller fortelle om Guds rike. Den tredje vil ta avskjed og kanskje ordne opp affærene sine før han går med Jesus, og han får ett litt hardt svar om at den som ser seg om ikke er skikket for Guds rike. Vi får heller ikke svaret for noen av disse, hvis de følger Jesus eller ikke.
Vi kan gå inn i hver og en av disse ordene å prøve å finne ut av dem hva Jesus egentlig mener. Jesus taler om revehi og fuglerede, og peker på at han selv – og kanskje også de som følger ham ikke har fast plass i verden. Kanskje betyr det også at ikke være så opptatt av ting og eiendom, å ikke bli for bekvem og tilknyttet materielle ting og plasser. Etterfølgelsen til Kristus kan noen ganger kreve av oss at vi forlater det trygge og bekvemme for å gi oss ut på ukjente veier. Kanskje er det vanskeligere å skjønne hva Jesus egentlig mener når han sier at den andre mannen ikke skal bry seg om å begrave sin far. Å følge sine døde til graven, å gi noen et verdig avslutt som en siste tjeneste, det er både noe dypt menneskelig, og noe som kristne og kirken jo gjør stadig vekk. Kan det virkelig være noe galt med det? Det høres utrolig hardt ut, nesten umenneskelig. Noen forskere har ment at en fortolkning av «begrave» her ikke er den faktiske gravleggingen, uten skifte av arven. Da mener Jesus at han ikke skal bry seg om arven og de materielle tingene. Noe som kanskje også kan være i linje med mange andre fortellinger i Lukas, der Jesus er opptatt av de fattiges perspektiv og advarer mot farene ved rikdom og opptatthet av penger. Kanskje er det sånn, eller kanskje vil Jesus stille ting på spissen, peke på mannens opptatthet av det som har vært. Det er kanskje det samme med den tredje mannen, som vil ta avskjed med familien sin.
Uansett hvordan eksakt man skal fortolke disse Jesusordene, så løfter Jesus opp det vanskelige og krevende ved å være en Jesu etterfølgere. Men han gir jo også de forskjellige mennene forskjellige svar, og vi vet jo at ikke alle som fulgte Jesus så radikalt forlatte alt. Ikke minst de kvinner, noen av dem nevnt med navn og noen navnløse, var jo i høy grad de som sørget for Jesus og disiplene, praktisk og økonomisk. Også tolleren Levi som ifølge evangelisten forlater alt, holder dagen etterpå (i verset rett etter) et selskap hjemme hos seg for Jesus og mange andre. Noen andre, for eksempel søskenflokken Maria, Marta og Lasarus, var nære venner av Jesus og viktige i evangeliene, men hva vi vet ble de boende i Betania, de fulgte Jesus på andre måter enn rent geografisk og fysisk.
Det finns forskjellige måter å følge Jesus på, og selv om kallet i dåpen i det samme for oss alle – følg meg! – så et veiene og oppgavene ulike for oss. En av de tingene Martin Luther var opptatt av, og som fortsatt er viktig i lutherske kirker, er at det er et like godt kristent liv å tjene sine medmennesker i den vanlige verden, som å leve i kloster eller på andre radikale måter utenfor det vanlige samfunnet. En skomaker tjener Gud og sine medmennesker best ved å gjøre gode skor, for mennesker trenger skor. I våre yrker, familier, i foreninger og sivilsamfunnet, i de sammenhenger der vi finnes, der har Gud oppgaver for oss. For noen betyr kallet ledelse, eller å gi seg ut til nye steder, eller å leve et radikalt annerledes liv enn det man vokst opp i eller har levet til nå. Men for mange er kallet å stille til tjeneste for menneskene omkring seg, og gjøre oppgavene sine på en god og konstruktiv måte, og noen ganger ta kamper for det som er godt, sant og rett. For å gjøre en god tjeneste der man er, betyr ikke nødvendigvis å akseptere at alt er slik det alltid har vært. Stikk motsatt, hvis vi vil forkynne Guds rike og gjøre verden litt mere likt det, da må vi også høye røsten mot urettferdigheter og når mennesker utnytter makten sin.
Sen er det ikke alltid lett å skjønne hva som er min oppgave. Gutten Samuel i templet, fikk høre Guds røst tre ganger før han, med hjelp av profeten Eli, skjønte at det var Gud som talte. Samuel bodde for øvrig i templet av en særlig årsak: hans mor Hanna var lenge barneløs og dypt lei seg over å ikke få barn. Hennes historie blir fortalt like før den vi hørte i dag. Hun gikk til templet og i sitt sinne og sorg kjeftet hun på Gud, gråt og maste om å få et barn. Hun var ikke redd for å vise følelsene sine, og be høyt til Gud om det hun lengtet etter mest. Og hun lovte Gud at hvis hun fikk en sønn, ville hun gi ham til Gud. Og etter hvert føddes Samuel, og hun hålt løftet sitt og gutten Samuel var i templet. Han ble etter hvert en stor profet. Og ordene han til slutt sier, tal Herre, din tjener hører, er noe vi kan øve på å si litt oftere. For å vite hvordan vi skal følge Jesus, hva som er oppgavene våre, må vi lytte mere enn vi snakker.
For noen kommer et slikt kall som til Samuel, som en åpenbaring, Guds røst, et direkte tiltal. Men Gud taler til oss på mange forskjellige måter. Gud taler gjennom menneskers behov omkring oss, når noen trenger oss kan det være et kall eller utfordring til oss. Når vi oppdager evner og ressurser vi har som kan bli brukt for andre, eller ser et sammenheng der vi kan gjøre forskjell for noen, kan det være et kall fra Gud.
For noen kan et liv i Jesu etterfølge bety et radikalt brudd med livet før. For den som har levet i avhengighet eller andre destruktive mønster, kan Jesu utfordrende oppmaning å forlate alt være en frigjørelse. For noen kan sikkert penger, makt og status være et reelt hinder for å leve nær Gud, og en ny måte å leve på rent praktisk kan bli en vei til et nytt liv også på innsiden. Det er jo også noen, selv om de ikke har vært så mange i vår Lutherske tradisjon, som har kallet å leve i klosterfellesskap. Men også vi som lever ganske vanlige liv, kan følge Jesus med våre evner og på vår plass, i de sammenhenger vi lever. Jesus har bruk for oss, slik som vi er, nettopp der vi befinner oss. Og for å finne ut hva det betyr i de sammenhenger der vi lever, kan vi øve oss på å be med Samuels ord: Tal, din tjener hører.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar