måndag 28 december 2015

Håpet om fred: Gud med oss

Preken på julenatt i Gamle Aker kirke 2015. Versene ur Jesaja som refereres er fra kapitel 9 og 7.
Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivningen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.
Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, som var lovet bort til ham, og som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem.
Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:
«Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!»
Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem. Lukasevangeliet 2,1-20
Tør vi å ha et håp om fred? Englene synger i julenatten om fred på jorden bland mennesker som Gud har glede i. I den gamle jule profetien tegner profeten Jesaja et bilde av strid og blod og fortrykk, som skal vendes da et barn med navnet fredsfyrste skal bli født. Da skal freden bli uten ende og rettferdighet skal råde.

Det år som snart er til ende har vært preget av alt annet enn håp om fred. Vi nås vær dag av grusomme fortellinger vold fra forskjellige steder i Syria, Irak og Midtøsten, men også på mange andre steder er verden rammet av krig og konflikt. Akkurat de steder som nevnes i juleevangeliet – Syria kanskje oftest, men også Betlehem er under okkupasjon og mellom Nasaret og Betlehem er det vanskelig å ferdes i dag fordi grenseoverganger og den israelske mur lukker byen inne. Flere mennesker i verden er på flukt i dag enn noen gang siden andre verdenskrig, og mens kun en liten del av dem kommer hit til Europa konkurrerer de europeiske land om hvor restriktiv politikk det er mulig å ha, og noen har stengt grensene sine helt. Hvordan har man håp om fred i en slik tid? Til tross for at det synes umulig, og til tross at det kanskje synes enklere å bli kynisk, eller interessere seg for militærstrategiske detaljer, eller lukke grensene og fokusere helt på vårt eget, tror jeg akkurat dette kan være en av våre viktigste oppgaver som kristne i denne mørke tid, å bære håpet. Håpet om fred, om at en annerledes verden er mulig, håpet at det korn som nå dør skal bære rik frukt.

Profeten Jesaja, som jeg nevnte i stad, profeterer mer om det særlige barn som skal bli født. Den unge jente skal føde et barn og gi ham navnet Immanuel, sier Jesaja. Det betyr Gud med oss.

For det er dette som gjør at vi kan ha et håp i denne mørke tid. Hvert et lite barn som fødds, er et tegn på håp, med løfter om fremtiden som dette barn skal møte. Men Jesus-barnet bærer ikke bare håp for sin egen fremtid, uten hele verdens. Gud med oss, er hans navn. I det lille barnet bli Gud menneske, deler våre kår og våre liv. Føler den glede og smerte, den redsel, lengsel og lykke som det er å være menneske, båret av en kjærlighet som er større enn vi kan ane og sterkere enn døden.

I juleevangeliet får vi fortalt hvordan dette gikk til, og alle de detaljene som vi hørt siden vi var barn kobler mange av oss sammen med en koselig julefølelse. Engler, barn og dyr, gjetere i natta og hvordan Josef tar hånd om Maria som tok vare på alt og grunnet på det i sitt hjerte. Kanskje ser dere som jeg for dere julespill i skolegudstjenester og flotte julekort med krybben på. Men egentlig må dette ha vært et høyrisiko-prosjekt for Gud, å bli født som menneske. Mye kunde ha gått galt. Å føde barn var farlig på denne tid, særlig langt fra hjem og familie og mennesker å stole på. En baby er utrolig sårbar, og vi vet fra fortellingene i Matteusevangeliet at allerede som lite barn var det nære at Jesus ble dødet av kong Herodes, hvis de ikke hadde fluktet til Egypt. Når Gud blir menneske, velger Gud ikke den enkleste vei for å komme menneske til møtes, men en vei preget av solidaritet, av å utsette seg selv for store farer, dele våre kår og møte oss ikke med makt og styrke, men i svakheten i en liten baby. Dette er julens store under.

Dette, som burde være umulig men enda er sant, er det som kan gi oss håp. At det ikke er vold og militær og fortrykk som er de mektigste kreftene i verden, uten den kjærlighet som finnes i en vesle, sårbar baby. Og båret av den forunderlige kjærligheten kan vi gå inn i julefeiring og et nytt år med et trassig håp om lys i mørkret, om fred og rettferd, for Gud er med oss.

tisdag 22 december 2015

Se deg selv i andre

Tal/preken på julegudstjeneste for Møllergate skole (barneskole) i Trefoldighetskirken 17/12 2015. (För svenska läsare: skolegudstjeneste är ungefär som en skolavslutning i kyrkan, fast frivillig vilket gör den till mer av en gudstjänst än svenska skolavslutningar brukar vara. Barneskole är låg- och mellanstadium.)

Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivningen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by. 
Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, som var lovet bort til ham, og som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem.    
Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:   
         «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!»
 Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte.
Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem. (Lukas 2,1-20)
Det er en flott fortelling dere fått høre. Dere har sikkert hørt den før, men kanskje var det noen ting som dere ikke har tenkt på tidligere. Sånn kan det være når man hører en fortelling man hørt mange ganger.

Noen ting i denne fortellingen er veldig annerledes enn livet er for dere som er barn mitt i Oslo by i 2015. Da Jesus-barnet ble født, var det i en helt annen del av verden og mer enn to tusen år siden. Når deres foreldre skal betale skatt eller gjøre endringer i folkeregistret, så trenger de ikke reise langt, men kan gå inn på nett. Når dere skal reise til en annen by, tar dere kanskje tog eller buss eller bil - neppe esel.

Men mange ting med å være barn den gang, er likt det å være barn nå, her i Oslo. Det er mange ting man må lære nå som da. Barn trenger voksne som tar hånd om dem og elsker dem, nå som da. Barna på den tiden var glade og redde, lengtet etter ting, lekte og fantaserte, akkurat slik som dere. Derfor tror jeg det er mange av oss som liker å høre fortellinger fra andre tider og andre land – noen ting er rart og annerledes, men mange ting ved det å være menneske er likt til alle tider og alle steder. Vi kan kjenne igjen oss selv i andre barn, i andre mennesker.

Denne fortellingen har en fortsettelse som er litt skummel: etter en stund får kongen i Jerusalem, som heter Herodes, vite at det er blitt født et barn i Betlehem, og at det blir kalt for konge. Det får han vite fra de vise menn fra Østen, som har sett stjernen gå opp og nå vil gå og se den nye kongen. Herodes sa at han og ville feire den nye kongen, men egentlig var han redd og sjalu og ville barnet ille. Så mens Jesus-barnet fortsatt er en liten baby, må han flykte sammen med foreldrene sine til Egypt så kongen ikke kan ta ham.

Så finns det også noen ting som er like da og nå, selv om vi kanskje ikke skulle ønske de var det. Josef og Maria hadde ikke noe sted å bo da Jesus-barnet skulle fødes. På samme måte finnes det mange mennesker, også barnefamilier, som ikke har noe eget sted å bo nå. Og mange mennesker må flykte i dag, noen ganger sammen med små barn, fordi det er krig eller fordi det finns konger og ledere som er redde for at noen skal ta makten fra dem, og da er de farlige. Noen av de som er på flukt, kommer hit til Norge og Oslo, kanskje har noen av dere som er her i dag flyktet selv, eller kanskje har foreldrene deres flyktet hit før dere ble født.

Fortellingen om Jesus-barnet som ble født i en stall er ikke bare en fortelling eller et eventyr som andre. For oss som er kristne, er det fortellingen om hvordan Gud selv kommer til verden, for Jesus er Guds sønn. Og Jesus-barnet er et lite flyktningbarn som ikke har noe sted å bo.

Når vi hører fortellinger, kan vi kjenne oss igjen, selv i barn som lever i andre tider og andre steder. For noe er likt tross alt som er ulikt. Sånn er det og med barn i dag som lever andre steder enn oss. Vi kan kjenne igjen oss selv i barna som er på flukt, dersom vi husker på at vi på mange vis alle er helt like, som mennesker. Og vi får påminne oss om at Gud selv har vært et flyktningbarn, og vil være nær oss, uansett hvem vi er.

tisdag 8 december 2015

Tegn på håp i en mørk tid

Preken på kveldsmesse i Trefoldighetskirken 2 søndag i Advent, 6 desember 2015. Denne søndag oppmerksommedes Menneskerettssøndag med tema "På flukt" i preken. De andre tekster som nevnes i preken er Jesaja 2,1-5 og Hebreerbrevet 10,35-39.
Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere. På den dagen skal dere ikke ha mer å spørre meg om. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ber Far om noe, skal han gi dere det i mitt navn. Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen. (Johannesevangeliet 16,21-24)
Hvordan kan man finne håp mitt i lidelsen og uroen? Denne høsten har dere sikkert som jeg sett både på tv og i aviser hvordan tusen og atter tusen mennesker er på flukt. Hvordan krigene aldri tar slutt, og hvordan grusomhetene som forskjellige regimer og grupper utsetter sivile mennesker for, foregår år etter år. Hvordan mennesker risikerer livet for muligheten til kanskje å kunne leve et annet sted, samtidig som Europa lukker grensene mer og mer, og viser seg ute av stand til å samle seg bak felles løsninger. Noen få av de 60 millionene menneskene som er på flukt i verden, har kommet hit til vårt land. For meg har denne høsten vært preget av håpløshet over hvor enorme behovene er, hvor store lidelsene er, og hvor vanskelig det virker å få til løsninger – på krig og på flyktningers situasjon. Sorg over hvor lett det er å stramme til og lukke døren, og hvor vanskelig det er å se noe lys i horisonten.

På en måte er jo selve flukten et tegn på håp. Selvfølgelig er det få som ville ha flyktet hvis de ikke var tvunget til det, men jeg tror nok at noen ikke ville ha begitt seg ut på den farlige reisen hvis de ikke hadde hatt håp. Håp om at det finnes et liv, at det finnes et sted der de kan leve, håp om at krigene en dag skal ta slutt. Håp om at barna deres vil få et bedre liv enn et liv i krig.

Bibeltekstene for i dag handler om spenningen mellom sorg og glede, mellom lidelse og håp. Evangelieteksten er et avsnitt i Jesu avskjedstale til disiplene, som han holder den siste kvelden han er sammen med dem. Han vet, og de har kanskje så vidt begynt å ane, at tiden sammen med Jesus snart er over. Han forbereder dem på at det skal komme en tid med grusomheter, da det kanskje vil virke som om alt håp er ute. Men det er det ikke – han skal komme tilbake. Hans lidelse vil følges av en mye større glede.

  Jesus bruker bildet av en kvinne som skal føde – smertene og uroen før fødselen er store, men så fort barnet er født, glemmer hun smerten. Nå er det vel kanskje ikke en helt korrekt beskrivelse av alle kvinners erfaring av å føde – til tider kan det være mange smerter som sitter i lenge etter selve fødselen, og ofte finnes en slags uro for barnet der hele livet. Men budskapet om å være i lidelsen, smerten og uroen og samtidig ha et håp om en annen fremtid, om at det skal komme en dag da gleden er større en smerten, det kan vi ta til oss. Også i de andre bibeltekstene vi hørte, finnes dette håpet om en annen tilværelse. I Jesaja står det om hvordan sverdene skal smis om til plogskjær, og hvordan folkene ikke lenger skal læres opp i krig. I hebreerbrevet oppfordres vi til å ikke kaste vekk frimodigheten og til å beholde utholdenheten.

Vi er i adventstiden, en tid da vi forbereder oss til Jesu komme. Men når Jesus kommer, så er det ikke som en julenisse som bare passer til hygge og kos i juletid. Jesus kommer som et lite barn, som ikke er født under ypperlige forhold, men i en stall, ettersom hans foreldre ikke hadde noe annet sted å sove. Kun noen uker gammel ble de tvunget ut på flukt til Egypt. Når det lille hjemløse flyktningbarnet kommer til oss, er det slik Gud kommer til oss. Han kommer ikke bare til dem som kan leve opp til alle forventninger, men til alle oss som trenger ham, og som lengter etter kjærlighet.

Jesus sier til disiplene at han skal se dem igjen, og ingen skal ta gleden fra dem. Han gir dem et håp om en annen tilværelse, om en tid da de vil bli sett av Jesus igjen. Og gleden skal være fullkommen.

Det er ikke lett å kjenne håpet når vi ser så mye lidelse omkring oss. Og ikke lett å se om det fins noe en kan gjøre for alle disse som trenger hjelp, det er kanskje lettere å bare stenge det ute. Kan jeg gjøre noe som et enkelt menneske? Kanskje er det å bevare håpet en av de viktigste oppgavene vi har, som kristne og som mennesker. Tidligere i høst fikk jeg høre om et møte som noen fra Den svenske kirken har hatt med kirkeledere i Midtøsten, bland annet Palestina, Irak og Syria, nettopp slike steder som mange flykter fra nå om dagen. De leder små, forfulgte minoritetskirker i en region hvor ingen kan se noen ende på krigen. Men de sa at en av deres viktigste oppgaver var akkurat det, å beholde håpet. Håpet om fred, håpet om at det kommer en tid etter krigen da mennesker fra forskjellige folkeslag, med ulik tro og av ulike oppfatninger skal kunne leve sammen der i fred, som statsborgere i demokratiske land.

Vår situasjon er helt annerledes, men hvis de kan bæres av håp, kan kanskje vi også det. Frimodighet og utholdenhet er gode verktøy å ha når vi prøver å gjøre noe vi kan for de menneskene som trenger oss. Og da blir også vi tegn på håp. Vi kan ikke gjøre alt, men vi kan gjøre noe – en praktisk dugnadsinnsats for flyktninger i vårt nærområde. Vi kan engasjere oss for en rettferdig asylpolitikk, samle inn penger til kirkens nødhjelp eller Flyktninghjelpen eller UNHCR eller andre som finns på plass i flyktningleirer og langs Europas grenser. Eller som Jesus utfordrer disiplene til i teksten: vi kan be.

Men jeg tror det viktigste er å dyrke håpet. Håpet om at det kan bli fred, håpet om at lidelsen ta slutt, håpet om at uansett hvordan livene våre ser ut, vil det lille Jesus-barnet bli født og komme med kjærlighet til verden. Håpet om at Guds kjærlighet er sterkere enn alt vi kan tenke, og en dag vil beseire all smerte og lidelse i verden.

måndag 30 november 2015

Rydde for å gi plass til det viktigste

Preken på Storbymesse i Trefoldighetskirken på Første søndag i Advent 29/11 2015. (Språkkommentar för svenska läsare: att rydde betyder röja, rensa och används både i mer vardaglig bemärkelse att städa, rensa, och att bereda plats. Psalmen Bereden väg för Herran, som nämns i predikan, heter alltså Rydd vei for Herrens komme på norska.)
Da han dro inn i Jerusalem, ble det uro i hele byen, og de spurte: «Hvem er dette? Og mengden svarte: «Det er profeten Jesus fra Nasaret i Galilea.» Så gikk Jesus inn på tempelplassen og jaget ut alle dem som solgte og kjøpte der. Han veltet pengevekslernes bord og duehandlernes benker og sa til dem: «Det står skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus. Men dere gjør det til en røverhule.»
På tempelplassen kom noen blinde og lamme til ham, og han helbredet dem. Men da overprestene og de skriftlærde så undrene han gjorde og hørte barna som ropte i helligdommen: «Hosianna, Davids sønn!» ble de forarget og spurte ham: «Hører du hva de sier?» «Ja», svarte Jesus. «Har dere aldri lest: Fra småbarns og spedbarns munn har du latt lovsang lyde!»
Så forlot han dem og gikk ut av byen, til Betania. Der ble han natten over. Matt 21,10-17
Første søndag i Advent betyr nytt kirkeår. Etter kirkeårets siste søndager med temaer kring den ytterste tiden retter vi nå øynene mot Jesus komme i denne verden. Rydd vei, for nå må vi forberede oss på at Gud blir menneske i Jesus. Advent høres ut som vente, da vi venter på Julen. Men ordet betyr egentlig komme, så dette er en tid for forberedelse for Herrens komme.
Adventstiden er en forberedelsestid, men ikke lenger som før en fastetid. Vi har noen tegn igjen på fasten, som den lilla faste fargen på adventslysene, men ellers er det snarere overflod enn sparsommelighet som setter sin preg på denne tid på året. Vi svømmes over med reklame for ting å gi i gave til hverandre, for mat og godteri, for pynt og glitter, alle ting en MÅ ha for at det skal bli en ordentlig jul. Og på mange måter begynner julefeiringen med fester, julebord og kaker allerede nå og pågår hele desember. En tid for kos og hygge.
Og det er jo ikke feil med kos og hygge og feiring i seg selv, og gløgg og julebord og å planlegge gaver er for mange en del av ritualet, en del i høytiden. Men dette er og en tid nå forskjellene mellom de som har alt i overflod, og de som har nesten ingenting, blir som synligst. Julehandelen pleier å slå rekord hvert år, samtidig som antallet flyktninger i verden og her i vårt land er høyere enn noen gang siden andre verdenskrig. Noen er altfor travle med alle kalas de må gå på og alle ting de må fikse med, mens andre ikke har noen som inviterer dem til noen ting i det hele tatt. Og når vi konsumerer mye mer enn vi trenger, øker vi det forbruk av jorden ressurser som på sikt rammer jordens fattige.
I teksten vi leste nettopp, er det ikke så mye kos og hygge. Jesus kommer inn i Jerusalem, og det blir stor uro. Det ordet som er brukt i grunnteksten er egentlig litt sterkere enn «uro», snarere at Jerusalem ble ristet, som et jordskjelv. I nærheten til Jesus skjer ting, ting blir klarere og stills på sin spiss, og det betyr ikke alltid kos og hygge. Tvert om, oftest.
Jesus kommer til templet og ser hvordan de selger og veksler for di at folk skal kunne ofre eller gi gaver til templet og den religiøse etablissement, og han blir sint og rydder dem ut nesten med vold. Det finns litt forskjellige synsmåter bland bibelforskere om hvordan man skal tolke Jesus reaksjon – noen mener at det er det kommersielle som gjorde ham opprørt, at de kjøpte og salget på tempelplassen. Andre mener at det var offerkulten, som jo lå bak at det fantes en markedet der, som han ville bli kvitt. Uansett var det en provokasjon mot de mektige i tempelet. Når han siden helbredet det lame og blinde, og lat barna synge de ord som antyde at han var Messias, ble det for mye for dem.
I denne fortellingen ser vi tydelig hva Jesus prioriteringer ligger. Kanskje er det å gjøre det litt enkelt for seg, og gjøre en direkte kobling mellom de som drev å kjøpte og salget i tempelet, og dagens julehandel og reklame. Men Jesus viser, som så mange andre ganger, at de han vender deg til ikke er makten og den fromme elite, men de små, svake, syke og marginaliserte. Jesus rydder tempelplassen for å gi plass for de minste, som i Guds rike skal bli de største.
Vi begynner vårt nye kirkeår med forberedelsestiden for herrens komme, adventstiden. Rydd vei for Herrens komme, synger vi salmen, og kanskje kan vi i denne adventstida få lure på det: hva kan jeg rydde, hva trenger jeg å rydde for å gi plass for Gud i livet mitt. Hva er det viktigste i livet mitt, som jeg egentlig vil skal få stå i sentrum, men som ofte prioriteres ned av bekvemmelighet, tidsmangel, andres forventninger? Å rydde plass for Jesus i livet mitt, kan bety å gi mer plass og tid for bønn, bibellesning og refleksjon. Det kan også bety å gi plass og tid for andre mennesker – Jesus møter oss i de minste som er hans og våre søstrer og brøder. Det kan kanskje og vare rent konkret sånn at vi kan rydde bort ting vi ikke lenger trenger men som kan varme noen som fryser eller møblere et hjem for noen som nylig kommet hit men forlatt alt på veien.
Jesus utfordrer oss, men det er en utfordring i glede. Ting rister i nærheten til ham, men på en god måte. Når vi gir plass for ham, og for det viktigste i livet, kan det bety å bli ristet i bekvemmeligheten, men ikke i å tape noe annet enn det som står i veien. Og det er ikke gjennom våre anstrengelser og arbeid som Gud kommer inn i verden og våre liv, men helt av hans egen kjærlighet og nåde. De vi kan gjøre er å ta imot, å rydde plass. Å synge: velsignet være ham som kom i Herrens navn.

fredag 27 november 2015

Helgener - forebilder i å være salt og lys i verden

Preken på Allehelgensdag 1 nov 2015, i Trefoldighetskirken.
Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene. Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen! Matt 5,13-16

Allehelgensdag er en litt spesiell høytid – fordi vi både feirer helgener gjennom historien, og minnes våre egne døde. Mange av dere har sikkert tent lys på kirkegårder eller i kirker denne helga, og i mange kirker leses navnene på de som er gått bort under året. Denne kombinasjonen av å minnes dem vi kjenner, som har dødd, og kanskje sjølve døden, sammen med helgener, finns i flere andre kulturer og tradisjoner. Halloween som har begynt å spre seg her til lands er en slik tradisjon, og i Mexico og mange andre spansktalende katolske land feires Dia de muertos samme helg. Det virker som det er noe veldig folkelig i alle disse feiringene; et behov av både å minnes våre døde, og samtidig la død og sorg komme nær. I vårt moderne samfunn holdes døden ofte på avstand, men denne helga lar vi den komme nærmere.

Kanskje føles ikke koblingen mellom helgener og våre egne døde likenaturlig for alle. Helgener kan virke fjerne, som uoppnåelige annerledes mennesker – ja, knapt som mennesker i det hele tatt. I vår lutherske tradisjon vet vi ikke alltid helt hva vi skal gjøre med helgener – vi ber ikke til dem som i den katolske tradisjonen, men de fins fortsatt der et sted. Kan de lære oss noe?

I evangelieteksten i dag taler Jesus til sine disipler og til alle som hadde kommet sammen, om å være jordens salt og verdens lys. Rett før denne teksten kommer saligprisningene, der Jesus sier: salige de som gråter, de skal bli trøstet, salige de forfulgte, de skal få sin lønn i himmelen. De som er jordens salt og verdens lys, det er de som er fattige og ydmyke, de som blir hånet og forfulgt for sin tro.

Saltet, det er både noe som gir smak, og som bevarer matens gode egenskaper. Det er og noe som er litt skarpt, som ikke stryker medhårs som det søte. Et lite lys kan fylle et helt rom når det får synes, og et lys kan varme og gi klarhet, men det kan og lyse opp det som noen vil ha skjult. Bildene Jesus bruker, peker ut en måte å leve på som ikke alltid er enkel, men som handler om å være trofast mot sin tro, sine oppgaver og sin samvittighet.

Det var det mange av de som er blitt forklart som helgener, var. Jeg tror ikke alle helgener nødvendigvis var overlegent moralske mennesker. Og noen av dem hadde nok vanskelige liv. Først og fremst er de forbilder i tro. Dee la troen sin få konsekvenser for hvordan de levde sine liv. For noen av dem– ganske mange – førte det til martyrdøden, for de ble forfulgte, men holt fast i troen. For noen betydde det å forlate alt og leve nær Gud, for noen å selge alt de eide og gi til de fattige, for siden å tjene fattige og syke. For noen betydde det å utfordre makten og stå på de fattiges og undertryktes side. De var salt og lys, de var en by på et fjell som ikke kunde skjules. Og de holt ut selv om det kostet dem mye.

Helgeners viktigste funksjon for oss tenker jeg er akkurat det, å være forbilder når det gjelder å leve ut troen vår. Vi kan ikke gjøre alt, men fortellingene om mennesker som lot troen sin få store konsekvenser i livet sitt, kan hjelpe oss til å la troen få konsekvenser for oss og. Ikke fordi vi må gjøre visse ting eller leve moralsk rett for å ha en relasjon til Gud, tvert om! Når vi hviler i at vi allerede er elsket av Gud, kan vi la den kjærligheten, den nåden, få uttrykke seg i tjeneste for andre mennesker.

Når vi kommer nær døden, enten ved at noen nær oss dør eller blir syk, ved at vi høytideligholder en dag som allehelgensdag, eller fordi vår egen død nærmer seg, så bli også livet satt i ett annet lys. Mange har erfart at prioriteringene i livet blir annerledes når vi blir påmint om at tiden i dette livet er begrenset. Vi vet alle at vi en dag skal dø, men noen ganger blir det særdeles tydelig for oss. Kanskje kan helgenene være forbilder også i den situasjonen, for mange fortsatte å leve sine liv uten redsel for døden, trofaste mot sannheten og de oppgavene de hadde.

Til denne søndagen hører det også med å tenke på himmelen, om hva som skjer etter døden.  Ikke minst i salmene fins det poetiske beskrivninger om den store hvite flokk foran Guds trone, om den salige dag da vi skal sitte til bords i himmelriket. Håpet om at døden ikke er slutten er en sentral del av det kristne håp, som har sin grunn i troen på at Jesus har overvunnet døden. Men det kristne håpet i sorgen er ikke bare et håp om liv etter døden, eller at Gud en gang etter tidens slut skal gjøre allting nytt. Det er og et håp om liv og oppstandelse i denne verden, i dette livet. Om at midt i det som er død og lidelse, kan livet fortsatt gro. I det som blir mold på høsten og virker som dødt hele vinteren, fins allerede frøet til det nye livet om våren. For den som er rammet av sorg og tap, kan det fortsatt finnes håp om en ny tilværelse selv om det virker umulig akkurat nå.

Å leve som kristen er å leve i denne spenningen, i håpet og lengselen etter Gudsriket utenfor tiden, og å leve i oppgaven vi har med å spre Gudsriket i denne verden. Å leve som kristen er ikke å leve vendt bort fra verden, skaperverket og menneskene, men å leve i håp og i tjeneste også for dem vi har omkring oss. Guds kjærlighet er større enn vi kan ane, er sterkere enn døden og bærer oss bortenfor tid og rom. Vi erfarer samme kjærlighet ved og ta imot og gi videre trøst, håp og tjeneste for helt vanlige mennesker i vår vanlige verden. Og når sorg, lidelse og død kommer altfor nær, husk på at Jesus har erfart samme sorg, samme smerte og til og med samme død. Slik kan vi være salt og lys i verden, med håp om liv etter døden og sorgen både i evigheten og i verden.

 

 

måndag 19 oktober 2015

Advarsel om farene ved rikdom

Preken på Storbymesse med tema "Rikdom og ansvarlighet" i Trefoldighetskirken 21 söndag i treenighetstiden 18 oktober. I preken henvises til et samtale tidligere i gudstjenesten med en represntant fra Changemaker, Kirkens nödhjelps ungdomsorganisasjon, som samtalte med meg om klimaspörsmål og dagens tema.
Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og luksus dag etter dag. Men utenfor porten hans lå det en fattig mann som het Lasarus, full av verkende sår. Han ønsket bare å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Hundene kom til og med og slikket sårene hans.
   
Så døde den fattige, og englene bar ham til Abrahams fang. Den rike døde også og ble begravet. Da han slo øynene opp i dødsriket, der han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus tett inntil ham. ‘Far Abraham’, ropte han, ‘ha barmhjertighet med meg og send Lasarus hit, så han kan dyppe fingertuppen i vann og svale tungen min. For jeg pines i denne flammen.’ Men Abraham svarte: ‘Husk, mitt barn, at du fikk alt det gode mens du levde, og Lasarus fikk det vonde. Nå trøstes han her, mens du er i pine. Dessuten er det lagt en dyp kløft mellom oss og dere, slik at de som vil komme herfra og over til dere, ikke skal kunne det, og ingen kan gå over fra dere til oss.’Da sa den rike: ‘Så ber jeg deg, far, at du sender ham til mine fem brødre hjemme hos min far for å advare dem, så ikke de også skal komme til dette pinestedet.’ Men Abraham sa: ‘De har Moses og profetene, de får høre på dem.’ Han svarte: ‘Nei, far Abraham, men kommer det noen til dem fra de døde, vil de omvende seg.’ Abraham sa: ‘Hører de ikke på Moses og profetene, lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde.’» Lukasevangeliet 16,19-31


Det er flere ting i teksten vi nettopp hørte, som er litt vanskelige eller svært vanskelige, å ta til seg for et moderne menneske. Særlig for en luthersk teolog, hvis vi tenker at dette først og fremst er en tekst som skal fortelle oss hva som skjer etter døden.

I teksten forteller Jesus om to menn, en rik og en fattig. Etter døden straffes den rike, og den fattige får sitte hos Abraham. Den rike mannen ber ham om lindring, eller i alle fall om å få advare brødrene sine, men Abraham sier at de allerede har Moses og profetene. Det er en hardtslående og alvorlig tekst, og den virker nok urettferdig på mange. Betyr teksten at alle rike er onde og at fattige er gode? Eller at de som hatt det godt i dette livet vil bli straffet? Eller at det avgjørende er hva mannen gjorde eller ikke gjorde – det stemmer jo heller ikke med den grunnleggende lutherske forståelsen av at det er troen og Guds nåde, ikke våre handlinger, som er avgjørende for menneskers frelse.

Jeg tror – med god støtte fra forskjellige bibelforskere og tolkningshistorien – at dette ikke først og fremst er en tekst om hva som skjer etter døden eller om vem som kommer til himmelen eller ikke. Den skal nok heller ikke leses som en forutsigelse fra Jesus, men som en fortelling rettet til dem som lyttet til ham akkurat da. Men det gjør ikke teksten mindre alvorlig og skarp, eller at den har mindre å si til oss i dag. Jeg leser dette som en tekst, ikke om døden og dommen, men som en tekst om farene ved rikdom.

Når man leser bibeltekster, er det alltid lurt å lese dem i sin sammenheng – hva som står rett føre og etter, hvilken bok de kommer fra, vem teksten er rettet mot, hva den historiske og samfunnsmessige sammenhengen som fortellingen eller hendelsene relaterte til var. Vi kan ikke vite alt, og alt er ikke like relevant, men å se teksten i en sammenheng gjør det enklere for oss å skjønne hva som er poenget.

Fortellingen vi hørte, er henta fra Lukasevangeliet, og som i alle fire evangeliene fins det visse perspektiv som er sterke, og temaer som belyses mer enn andre. I Lukas er et viktig perspektiv blikket på de fattige, syke og marginaliserte. Det finns mange fortellinger om syke som blir helbreda, og Jesus egen erklæring om sin oppgave i begynnelsen av sin virksomhet, er ifølge Lukas, å komme med et godt budskap til de fattige. Lukas har flere fortellinger om rikdom og fattige og utstøtte, og det er tydelig hvor Jesus solidaritet ligger.

Dagens fortelling kommer etter en annen fortelling om rikdom og ansvarlighet, og om at det ikke går an å tjene både Gud og Mammon. Mot slutten av den fortellingen står det: «alt dette hørte fariseerne, og pengekjære som de var, hånte de Jesus». Da vender han seg til dem, og så kommer denne fortellingen om den rike mannen og Lasarus. Fariseerne fremstår i Lukas, som i de andre evangeliene, som Jesus tydeligste motpol eller nesten fiender, som selvrettferdige, som maktspillere, krevende og dømmende mot folk, eller som her «pengekjære». Sjangeren til fortellingen er en såkalt «eksempelfortelling» som var en type lignelsetale  med utgangspunkt i visdomstenkningen. Dette var en sjanger kjent i rabbinske sammenhenger – og kanskje er dette til og med en versjon av en kjent fortelling.

Den rike mannen har ikke bare mye penger – han lever i fest og luksus og later ikke til å bry seg om Lasarus eller noen annen i det hele tatt. Til og med etter døden virker det som om han først ser på Lasarus som en tjener som skal komme og fukte hans lepper.

Sett i sammenhengen i Lukasevangeliet, og særlig ut i sammenheng det som kommer rett før, er det god grunn til å tro at det Jesus vil si med fortellingen, ikke nødvendigvis er at penger i seg selv er noe vondt, men at de risikerer å føre oss bort fra dem som trenger oss, og gjøre oss opptatt av feil ting. Når vi samler skatter på jorden, kommer vårt hjerte til å være der; når vi fokuserer på rikdom i betydningen ressurser og makt, eller status og fremgang eller hva det kan være, risikerer vi å miste fokus på det som egentlig er viktig. Vi risikerer også å få det for bekvemt, og å lage bedre og bedre måter for å holde andres lidelser på avstand. Vi risikerer dels å sette oss selv fremfor andre mennesker, dels å sette oss selv fremfor Gud. Da begynner vi å tro at vi klarer oss helt på egen hånd, at det vi har, til og med livet vårt, ikke er en gave, men noe vi eier.

Rikdom er ikke dårlig i seg selv, men kan være en alvorlig trussel mot å holde prioriteringene våre på rett sted. Det gjelder selvfølgelig på individplan, men også for oss som samfunn. Vi snakket tidligere her om hva rikdom er og hvordan vi som samfunn bruker ressursene våre, og Lukasevangeliet, og da særlig denne fortellingen, gir noen alvorlige innspill i den samtalen, syns jeg.

Det fins et annet perspektiv her som jeg syns er interessant, og det er hva vi ser fra ulike posisjoner. Det er jo ikke nødvendigvis sånn at den som er fattig automatisk er god og den rike ond, det er heller ikke fortellingens poeng. Men de som har mye ressurser i form av penger, makt og innflytelse, er ofte også vant til å ha fortolkingsprivilegier, det vil si at de er vant til å se verden fra sitt ståsted og ikke nødvendigvis trenge å se verden fra de fattiges eller marginalisertes perspektiv. I den rike mannens liv var det helt normalt å legge penger på dyre klær, fest og luksus. I sin sammenheng syntes han kanskje til og med at han trengte det, eller fortjente det. Han hadde aldri sett eller blitt tvunget til å se hvordan den luksusen så ut fra ståstedet til den som lå utenfor porten hans. Verden ser ulik ut fra ulike ståsted, og i denne fortellingen, som i veldig mange andre, er det tydelig hva som er Jesus ståsted: de fattiges. Her finnes en interessant detalj i teksten: at Jesus gir mannen navnet Lasarus. Det er den eneste lignelsen der en person får et navn, og det er navnet til en av Jesus näre venner.
De marginaliserte, syke og de som tror de ikke hører til - det er disse Jesus velger å stille seg ved siden av. Og det er til oss som trenger ham, at han vil komme. Guds rike er ikke noe vi gjør oss fortjent til, hverken med penger og fremgang, eller ved å være flinke kristne. Det er bare gjennom Guds nåde og kjærlighet at vi får ta imot det. På den på måten er vi alle i fattige i Guds øyner.

Det finnes ingen enkel moral i denne fortellingen, ingen forklaring verken på hva som skjer etter døden, eller eksakt hvordan vi skal gjøre eller handle. Men i fortellingen gir Jesus oss noen alvorlige advarsler om farene med rikdom. Og fremfor alt minner han oss på hva som er hans perspektiv på verden: den fattiges.

onsdag 7 oktober 2015

Hvordan kan man tro? Prøv!



Preken på 19 søndag i treenighetstiden 4 oktober, på Storbymesse i Trefoldighetskirken.


Det var alt midt i høytiden da Jesus gikk opp på tempelplassen og begynte å undervise. Jødene undret seg og sa: «Hvordan kan han ha slik kunnskap, han som ikke har fått noen opplæring?» Jesus svarte: «Min lære er ikke min, men kommer fra ham som har sendt meg. Den som vil gjøre hans vilje, skal skjønne om læren er av Gud, eller om jeg taler ut fra meg selv. Johannesevangeliet 7,14-17
Hvem kan man egentlig stole på? Hvordan vet vi om noen er vert å lytte til? Hver dag omgis vi av mennesker som vil at vi skal lytte til dem, stole på at de vet hva som er best for oss. Jo mer kompleks samfunnet blir, og jo mer forskjellige valg og muligheter vi får, desto flere eksperter fins det som vil «hjelpe oss» eller fortelle oss om hvordan vi skal leve. De har ofte forskjellige metoder for hvordan vi skal spise, trene, stresse mindre, oppdra våre barn, få bedre relasjoner eller framgang i karriere og arbeidsliv. De sier, hvis du bare gjør som jeg sier, følger min metode, så blir du lykkeligere, mere fremgangsrik, tynnere eller sprekere eller et bedre menneske. De prøver å si hvorfor vi skal stole på at deres metode er bedre enn andres, at de har de kvalifikasjoner som gjør at vi skal lytte til dem. Men det som teller, er jo resultatene. Det er først når vi prøver å gjøre noe, at vi kan vite. Noen ganger kan nok metoden til en eller annen ekspert hjelpe oss til å få litt bedre helse eller relasjoner eller vaner i livet. Men sjelden kan noen eksperter med enkle triks gjøre oss til bedre mennesker eller i grunnen gjøre oss lykkeligere eller få oss til å finne mening i livet vårt.
Når Jesus prekte i templet i teksten vi nettopp hørte, ble han møtt med skepsis. Hvem er han som ikke har noen utdanning til å komme her og preke? Hvem er han, og hvorfor skal vi lytte til ham? Hva slags kvalifikasjoner har han, og er han til å stole på? Ikke så rart kanskje. Ellers var det bare de som hadde gått i lære hos kjente rabbinere og i de etablerte skolene som fikk tale slik som Jesus i templet. Men Jesus prøver ikke å argumentere for sine kvalifikasjoner, han sier: prøv, så får du se at læren jeg preker, ikke er min, den kommer fra Gud.
Nøkkelen i det Jesus sier, er: prøv. Prøv å leve med Gud, heller enn å tenke ut eller søke en teoretisk forståelse av hva troen er. Noen ting må erfares, de er ikke mulige å forstå ved bare å lese om dem i bøker (eller ved å lytte til prekener som handler om dem, for den del). Å be, å feire gudstjeneste sammen, å delta i et kristent fellesskap, å la bibelens fortellingen speiles i våre egne liv, å gjøre tjeneste for mennesker omkring oss - alt dette kan lære oss nye ting om vem Gud er, hva det er å være kristen, andre ting enn de vi kan tenke ut i hodet. Troen må på en måte få synke ned fra hovet til kroppen – eller spres fra hjertet eller magen eller vor man tenker seg at troen sitter.
I vår lutherske tradisjon har det vært lagt svært mye fokus på hodet. Rett lære, katekesen og bibelen, lange prekener og ordet har stått i sentrum. Å tro har for det meste blitt oppfattet som å skjønne, å tenke på Gud på rett måte, å holde visse påstander for sanne. Det fins mye gott i det, for eksempel det myndiggjørende i at alle har adgang til bibelen og forventes å kunne tenke selv. Men ulempen med det er en nedprioritering av andre måter å skjønne eller erfare Gud på. I den stramme og enkle liturgiensom satte ordet i sentrum fans det mindre plass for det mystiske og erfaringsbaserte, det kroppslige og sanselige.
Troen er ikke bare tanker, eller noe som skjer i hodet. Men troen er ikke bare følelser heller. Det er kanskje den andre grøfta vi står i fare for å falle i. Å basere troen på opplevelser og følelser kan gjøre troen flyktig og svak så den blir mindre av en stabil grunn og kanskje smelter bort når følelsene ikke lenger er så intensive.
Å prøve, som Jesus oppfordrer oss til, tenker jeg handler om å omsette alt dette – tanker, det kroppslige eller erfaringsmessige og følelsene – i liv og handling. Ikke sånn at vi skal gjøre ting for å vinne Guds kjærlighet eller nåde – det kan vi ikke, og det trenger vi ikke. Troen er en gave. Men en god fremgangsmåte for å bli mer kjent med Gud og finne ut hvem Jesus er, hva han vill med mitt liv, hvordan vi skal leve sammen med andre mennesker og jorden vår, og om Jesu lære er sann på– er å prøve seg frem. Gjennom bønn, gudstjeneste, samtaler med andre mennesker, i tjeneste for andre. Men også ved å se hvilke val jeg gjør i livet, hvordan jeg prioriterer, hvordan jeg bruker resursene mine. Det fine med å prøve er at vi får gjøre nettopp det: prøve. Vi trenger ikke gjøre alt rett på en gang, det er ingen metode der du må følge alt eller ingenting. Ta noen skritt om gangen, prøv og se hvordan livet med Gud kan være. Og når vi feiler fins det tilgivelse og nye muligheter. Guds nåde og barmhjertighet er ny hver en morgen.
Livet med Jesus er ingen mirakelmetode. Det fins ingen enkel oppskrift og det er ikke sikkert det gjør deg tynnere eller sprekere eller mer fremgangsrik. Det er ikke engang sikkert at du blir lykkeligere, i hvert fall ikke på en gang, og livet blir nok ikke enklere. Men hvis du prøver, kan det hende at du finner ut at troen, til forskjell fra andre eksperters metoder, er noe å leve og dø på. En kjærlighet som bærer mer enn vi kan tenke oss til og mer enn vi kan kjenne.

fredag 2 oktober 2015

"Gråt ikke!" Den svært menneskelige og svært gudommelige Jesus

Preken på 17 søndag i treenighetstiden 18 september 2015, på Storbymesse i Trefoldighetskirken.
Kort tid etter ga Jesus seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde dro sammen med ham. Da han nærmet seg byporten, ble en død båret ut til graven. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen. Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne og sa: «Gråt ikke!» Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren. Alle ble grepet av ærefrykt, og de lovpriste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss», sa de, «Gud har gjestet sitt folk.» Dette ordet om ham spredte seg i hele Judea og området omkring.

Gråt ikke! Å si som Jesus gjør til enken er en dypt menneskelig reaksjon. Mange av dere kjenner Sikkert som jeg igjen denne reaksjonen fra møter med mennesker i dyp lidelse. Vi føler med dem, og vil si noe eller gjøre noe så det vonde forsvinner eller blir litt mindre vondt. Og vi kan godt forstå at Jesus følte med kvinnen han møtte i begravelsesfølget – ikke bare følger det en grusom sorg med det å miste et barn. En enke uten barn hadde ingen forsørgelsesmulighet, så barnløshet førte til en veldig vanskelig situasjon økonomisk og sosialt.

I denne fortellingen møter vi Jesus som er både svært menneskelig og svært gudommelig samtidig. Ikke rart det, for det at Jesus er både Gud og menneske er sentralt i den kristne tro. Men det er ikke alltid begge sidene er så nærværende samtidig i fortellingene om Jesus.

Jesus reaksjon når han møter enken og den døde er dypt menneskelig, og han sier noe som mange av oss ville sagt. Men så gjør han det ingen av oss kan gjøre: han gir sønnen livet igjen, og vekker han fra de døde. Ett under som viser Jesus gudommelige kraft, at han er Herre ikke bare over livet men over døden og.
Jesus gir sønnen livet igjen ved å vise sin menneskelighet. Han stanser opp, viser medfølelse og går over en grense – ved å røre ved en død gjør han seg selv uren i lovens øyne. Akkurat her, der det menneskelige og gudommelige møter hverandre, skjønner vi hvem Jesus er og hva inkarnasjonen betyr. Det er her vi ser hva det betyr at Gud blir menneske i Jesus og dermed beseirer døden.

Ordet inkarnasjon betyr egentlig «i kjøttet». Gud blir født som et menneske, blir en av oss og deler våre livsbetingelser. Jesus er ikke en herre på avstand, noen som vet alt om menneskene bare i teorien. Han vet av erfaring hva det betyr å føle både glede og sorg, kjærlighet og ensomhet, takknemmelighet og smerte. Og han blir slått av medfølelse og barmhjertighet i møte med menneskers lidelse og smerte. Jesus oppdrag, hans misjon, er livet. Det er ved å leve som et menneske, og ved å dø som et menneske, at han beseirer døden.
Gjennom inkarnasjonen kommer ikke Gud mennesker til hjelp ovenfra.Gud kommer i solidaritet, som en av oss og går sammen med oss. Diakoni handler, som vi snakket om tidligere, akkurat om det å møte mennesker i øyenhøyde.

Når Jesus sier «gråt ikke!» til enken, er det kanskje som en impulsiv reaksjon. Hun har god grunn til å gråte, og mange, mange mennesker i verden har de grunner til å gråte. Smerten og det vonde er en realitet, og nesten alle mennesker har gode grunner til å gråte noen ganger i livet. Når Jesus sier til enken at hun ikke skal gråte, er det ikke fordi det vonde ikke er virkelig. Jeg tror ikke alltid det er ett gott svar til mennesker i nød å be dem om ikke å gråte. Men jeg tenker at når Jesus ber enken om ikke å gråte, er det ikke bare fordi sønnen hennes snart skal få livet igjen. Det er også fordi vi alle kan ha et håp om at livet er sterkere enn døden, at Guds kjærlighet og barmhjertighet nedkjemper det vonde.

Jesus møter enken akkurat der hun er, i øyenhøyde. Der er selvfølgelig Jesus et forbilde for oss. Men Jesus er mye mer enn et forbilde. Vi kan, på samme måte som Jesus få medfølelse med mennesker og prøve å hjelpe dem ved å møte dem i øyenhøyde. Det er vår oppgave. Men vi kan ikke gjøre alt, og vi kan ikke vinne over døden ved egen kraft. Vi skal ta del i hans kamp for livet. Stole på at hans kjærlighet, hans solidaritet med oss bærer i dette livet og over tid og rom. Når vi møter mennesker i den dypeste smerte og lidelse, husker vi på at Jesus selv har vært der, at Jesus perspektiv alltid kommer fra bunnen, ikke fra toppen. Og selv i den mørkeste dal fins et håp, håpet om at livet og rettferdigheten skal seire til slutt. Til den dagen har vi mange anledninger til å vise kjærlighet, håp og barmhjertighet ved å møte mennesker akkurat der de er, i øyenhøyde.

tisdag 8 september 2015

Stå sammen med dem som er i nød

Predikan på Storbymesse i Trefoldighetskirken, 15 søndag i Treenighetstiden 6/9 2015.
Det gleder meg stort i Herren at deres omsorg for meg nå skyter nye skudd. Dere har nok hatt omtanke for meg før også, men hadde ikke mulighet til å gjøre noe med det. Jeg sier ikke dette fordi jeg led nød, for jeg har lært å klare meg med det jeg har. Jeg vet hva det er å ha det trangt, og hva det er å ha overflod. I alt og i alle ting er jeg innviet, å være mett og å være sulten, å ha overflod og å lide nød. Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk. Likevel gjorde det meg godt at dere sto sammen med meg da jeg var i nød. Fil 4,10-14


«Likevel gjorde det meg godt at dere sto sammen med meg da jeg var i nød.»

Det er Paulus som skriver til filliperne, og disse setningene er et lite innskudd i avskjedshilsenen. Hva det er de har gett ham vet vi ikke, men vi kan jo anta at det er en form for økonomisk, praktisk eller materiell hjelp. Paulus pleier jo, som her, å legge vekt på å peke på Kristus. Egentlig trenger han ikke så mye, sier han, for det viktigeste er at han har Kristus. Sannsynligvis er det dette budskapet som gjør at denne teksten blir lest sammen med teksten om Marta og Maria, der Jesus peker på – i den vanligste fortolkningen i alle fall – at det er hans ord som er den gode del, det ene nødvendige. Paulus legger vekt på at han har opplevd både overflod og nød, og at han klarer begge deler takk være Jesus.

Men så kommer den siste setningen: Likevel gjorde det meg godt at dere sto sammen med meg da jeg var i nød.

I uka som er gått har dere kanskje som jeg følget nyhetene om den tiltakende nøden blant flyktningene i og på vei til Europa. I år etter år har vi sett grusomme bilder både fra Syria og andre konflikter, og fra flyktningeleirer og ikke minst fra båtene over Middelhavet der desperate mennesker prøver siste sjanse til et liv i sikkerhet. Men denne uka har bildene spredt seg overalt, og særlig spredning fikk bildet av en druknet guttunge fra Syria. Mange steder i Europa opptrer politiske ledere kaldt og sier at det ikke fins plass. Samtidig er køene lange utenfor politihuset på Tøyen og det er snart fullt på asylmottakene.

Men dette er også uka då mennesker i hela Europa og ikke minst her i Norge har reagert, organisert seg, og vist at de bryr seg om hva som skjer. Titusentalls har gått med i grupper på facebook, men viktigere er at det nå fins mat, klær og leker i tilstrekkelig grad for flyktningene i Oslo – politiet sier nå at det ikke er behov for flere og hjelpe til på plass akkurat nå. Rundt om i Europa bruker mennesker samme slagord – refugees welcome, og viser både i praktisk arbeid og med bannere, politiske manifestasjoner og navninnsamlinger at det fins brei folkelig støtte for en sjenerøs asylpolitikk, og at de flyktninger som kommer er velkomne.

Selvfølgelig trengs mat, klær, hus og trygghet for de som med fare for sitt liv har fluktet hit. Men jeg tror nesten det er like viktig å vise solidaritet, vise at flyktningene er velkomne. At vi står sammen med dem som er i nød. Dels for å forandre den politiske situasjonen, men og for å hjelpe på et personlig plan. Å vise at de ikke er alene, men ønsket her.

Ett er nødvendig, sier Jesus, og det er viktig å huske at det ikke er de gode gjerninger vi gjør som gir oss felleskap med Gud – vi kan ikke vinne Guds kjærlighet gjennom å være flinke eller snille. Guds kjærlighet kommer først, og den kan vi bare ta imot. Men den kjærligheten må vi i takknemlighet gi videre, og kjærlighet i den forstand er ikke en abstrakt følelse. Når nøden er stor, kan Guds kjærlighet speile seg i mennesker som noe så konkret som en varm jakke, et måltid eller leker til barna. Eller tid til å sitte sammen, spille fotball på et asylmottak, bli kontaktperson eller noe annet som trengs – ikke bare den dag vi ser de grusomme bildene på TV men på lang sikt. Bibelen er full av skriftsteder som taler om vektigheten av å gi flyktninger ly, og om å vise hverandre kjærlighet. Det er ikke noe vi skal gjøre for å vinne Guds kjærlighet, og heller ikke noe vi gjør for å føle oss som gode mennesker eller fordi det er utviklende for oss selv. Det kan det godt være – men grunnen er kjærligheten som fløter videre ut og det er ikke for vår egen skyld at vi skal hjelpe men på grunn av de behovene som mennesker har.

I møtet med mennesker som lider– her i vår by eller på TV og i aviser – er det lett å bli oppgitt og føle at det ikke går an å påvirke. Men vi får leve i troa på at Jesus som selv opplevde grusomme lidelser, er der blant flyktningene ved Middelhavet. At våre bønner omslutter dem, og at grusomhetene i verden en dag skal få en ende. Og til den dagen kan vi, på de måter vi kan, minske lidelsene for enkelte og arbeide for en verdensorden der mennesker ikke lenger trenger å flykte, eller i alle fall ikke å risikere å dø på veien. Når vi føler oss utilstrekkelige, får vi be og hvile i guds nåde. Og siden prøve å gjøre noen små ting, og huske Paulus ord: Likevel gjorde det meg godt at dere sto sammen med meg da jeg var i nød.