Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere. På den dagen skal dere ikke ha mer å spørre meg om. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ber Far om noe, skal han gi dere det i mitt navn. Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen. (Johannesevangeliet 16,21-24)Hvordan kan man finne håp mitt i lidelsen og uroen? Denne høsten har dere sikkert som jeg sett både på tv og i aviser hvordan tusen og atter tusen mennesker er på flukt. Hvordan krigene aldri tar slutt, og hvordan grusomhetene som forskjellige regimer og grupper utsetter sivile mennesker for, foregår år etter år. Hvordan mennesker risikerer livet for muligheten til kanskje å kunne leve et annet sted, samtidig som Europa lukker grensene mer og mer, og viser seg ute av stand til å samle seg bak felles løsninger. Noen få av de 60 millionene menneskene som er på flukt i verden, har kommet hit til vårt land. For meg har denne høsten vært preget av håpløshet over hvor enorme behovene er, hvor store lidelsene er, og hvor vanskelig det virker å få til løsninger – på krig og på flyktningers situasjon. Sorg over hvor lett det er å stramme til og lukke døren, og hvor vanskelig det er å se noe lys i horisonten.
På en måte er jo selve flukten et tegn på håp. Selvfølgelig er det få som ville ha flyktet hvis de ikke var tvunget til det, men jeg tror nok at noen ikke ville ha begitt seg ut på den farlige reisen hvis de ikke hadde hatt håp. Håp om at det finnes et liv, at det finnes et sted der de kan leve, håp om at krigene en dag skal ta slutt. Håp om at barna deres vil få et bedre liv enn et liv i krig.
Bibeltekstene for i dag handler om spenningen mellom sorg og glede, mellom lidelse og håp. Evangelieteksten er et avsnitt i Jesu avskjedstale til disiplene, som han holder den siste kvelden han er sammen med dem. Han vet, og de har kanskje så vidt begynt å ane, at tiden sammen med Jesus snart er over. Han forbereder dem på at det skal komme en tid med grusomheter, da det kanskje vil virke som om alt håp er ute. Men det er det ikke – han skal komme tilbake. Hans lidelse vil følges av en mye større glede.
Jesus bruker bildet av en kvinne som skal føde – smertene og uroen før fødselen er store, men så fort barnet er født, glemmer hun smerten. Nå er det vel kanskje ikke en helt korrekt beskrivelse av alle kvinners erfaring av å føde – til tider kan det være mange smerter som sitter i lenge etter selve fødselen, og ofte finnes en slags uro for barnet der hele livet. Men budskapet om å være i lidelsen, smerten og uroen og samtidig ha et håp om en annen fremtid, om at det skal komme en dag da gleden er større en smerten, det kan vi ta til oss. Også i de andre bibeltekstene vi hørte, finnes dette håpet om en annen tilværelse. I Jesaja står det om hvordan sverdene skal smis om til plogskjær, og hvordan folkene ikke lenger skal læres opp i krig. I hebreerbrevet oppfordres vi til å ikke kaste vekk frimodigheten og til å beholde utholdenheten.
Vi er i adventstiden, en tid da vi forbereder oss til Jesu komme. Men når Jesus kommer, så er det ikke som en julenisse som bare passer til hygge og kos i juletid. Jesus kommer som et lite barn, som ikke er født under ypperlige forhold, men i en stall, ettersom hans foreldre ikke hadde noe annet sted å sove. Kun noen uker gammel ble de tvunget ut på flukt til Egypt. Når det lille hjemløse flyktningbarnet kommer til oss, er det slik Gud kommer til oss. Han kommer ikke bare til dem som kan leve opp til alle forventninger, men til alle oss som trenger ham, og som lengter etter kjærlighet.
Jesus sier til disiplene at han skal se dem igjen, og ingen skal ta gleden fra dem. Han gir dem et håp om en annen tilværelse, om en tid da de vil bli sett av Jesus igjen. Og gleden skal være fullkommen.
Det er ikke lett å kjenne håpet når vi ser så mye lidelse omkring oss. Og ikke lett å se om det fins noe en kan gjøre for alle disse som trenger hjelp, det er kanskje lettere å bare stenge det ute. Kan jeg gjøre noe som et enkelt menneske? Kanskje er det å bevare håpet en av de viktigste oppgavene vi har, som kristne og som mennesker. Tidligere i høst fikk jeg høre om et møte som noen fra Den svenske kirken har hatt med kirkeledere i Midtøsten, bland annet Palestina, Irak og Syria, nettopp slike steder som mange flykter fra nå om dagen. De leder små, forfulgte minoritetskirker i en region hvor ingen kan se noen ende på krigen. Men de sa at en av deres viktigste oppgaver var akkurat det, å beholde håpet. Håpet om fred, håpet om at det kommer en tid etter krigen da mennesker fra forskjellige folkeslag, med ulik tro og av ulike oppfatninger skal kunne leve sammen der i fred, som statsborgere i demokratiske land.
Vår situasjon er helt annerledes, men hvis de kan bæres av håp, kan kanskje vi også det. Frimodighet og utholdenhet er gode verktøy å ha når vi prøver å gjøre noe vi kan for de menneskene som trenger oss. Og da blir også vi tegn på håp. Vi kan ikke gjøre alt, men vi kan gjøre noe – en praktisk dugnadsinnsats for flyktninger i vårt nærområde. Vi kan engasjere oss for en rettferdig asylpolitikk, samle inn penger til kirkens nødhjelp eller Flyktninghjelpen eller UNHCR eller andre som finns på plass i flyktningleirer og langs Europas grenser. Eller som Jesus utfordrer disiplene til i teksten: vi kan be.
Men jeg tror det viktigste er å dyrke håpet. Håpet om at det kan bli fred, håpet om at lidelsen ta slutt, håpet om at uansett hvordan livene våre ser ut, vil det lille Jesus-barnet bli født og komme med kjærlighet til verden. Håpet om at Guds kjærlighet er sterkere enn alt vi kan tenke, og en dag vil beseire all smerte og lidelse i verden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar