søndag 30. juli 2017

Ett udelt hjerte

Preken på 8 søndag i treenighetstiden, 30 juli 2017, i Lovisenberg kirke og Trefoldighetskirken.
Dere skal ikke samle skatter på jorden, hvor møll og mark ødelegger, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men dere skal samle skatter i himmelen, der verken møll eller mark ødelegger og tyver ikke bryter inn og stjeler. For der skatten din er, vil også hjertet ditt være.
    Øyet er kroppens lampe. Om øyet ditt er klart, er det fordi kroppen er fylt av lys. Men om øyet ditt er sykt, er det fordi kroppen er fylt av mørke. Er nå lyset i deg mørke, hvor dypt blir ikke da mørket!
    Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon. (Matt 6,19-24)

 Er det mulig å leve et liv som er fullstendig helt og udelt? Der alt henger sammen, der vi har hele vårt sinn og fokus på et sted, og i alt lever helt og fullt?
Jeg tror nok ikke det er helt mulig – det er en del av de menneskelige kår å ikke være fullkommen, perfekt. Men at dette er målet, noe å streve etter, det handler dagens tekst om. Å være hel.
Hvis man slår opp dagens tekst i en vanlig bibel, har denne passasje en overskrift: Det udelte hjertet. Det er egentlig litt rart, fordi det står jo egentlig ikke direkte noe om verken delte eller udelte hjerter i teksten sånn direkte. Men jeg syns likevel det veldig fint sammenfatter budskapet.
Å ha et udelt hjerte, det er å fullt og helt være tilstede, å være grunnet i det som er viktig i livet. Å være rettet mot sentrum, som er Jesus Kristus.
Her i teksten tar Jesus opp hvordan materielle rikdommer risikerer å få oss å miste den retningen. Vi kan ikke tjene to Herrer, både Gud og Mammon, rikdommen. I praksis kommer en av de å få overordna prioritet, og risikoen er da at det ikke blir Gud som står i sentrum, men materielle goder.
Litt før snakker Jesus om dette å samle skatter, her på jorden, eller i himmelen. Han nevner fysiske ting som kan bli stjålet eller ødelagt – det var ikke uvanlig på denne tid å ha kostbare stoffer, som jo kan bli ødelagt av møll. Husene på den tiden var lette å ta seg inn i, og det gjorde tyver. I dag er kanskje skattene våre litt tryggere på bankkonto og husene litt vanskeligere å bryte seg inn i. Men likevel finnes ikke noen forsikring som beskytter mot alt, og materielle goder kan aldri erstatte andre verdier, slikt som ikke kan kjøpes for penger.
Å samle skatter kan jo selvfølgelig være materielle goder og rikdommer, som kan stå i veien for vår relasjon til Gud, at vi ikke klarer å tjene to herrer. Men jeg tenker også at det å samla skatter også dreier seg om ikke-materielle ting. Kanskje fremst tid. Man sier jo med moderne språkbruk at man investerer tid i prosjekter, å lære seg ting eller relasjoner. Det trenger for så vidt ikke være dårlig, men det finnes et tydelig sammenheng. Der vi legger vår tid, vår energi, vår oppmerksomhet: der er vårt hjerte. Vår skatt.
Det er lett å si at noe er viktig i livet, men mange av oss har erfaring at det vi egentlig syns er det viktigste – familien, relasjoner, vår tro, kanskje ideelle engasjement, i praksis får mye mindre tid og oppmerksomhet enn vi egentlig vill. Vi styr jo ikke helt over vår tid selv alltid, men mange av oss har erfaringen at vi legger altfor lite tid på det vi egentlig syns er viktigst, mens mye tid bare forsvinner uten at vi riktig skjønner hvor den tok veien. Det er en ting med idealene, men i praksis er dessverre ikke alltid våre skatter, og dermed våre hjerter, der vi ønsker.
Det å ha et udelt hjerte, det tenker jeg er å være tilstede i det som er. Å ikke ha en krasj mellom liv og lære. Å la livet utfolde seg der vi trengs. Å se hvordan de store sammenhengene er koblet til de små i livet mitt. Å ikke la seg forstyrre av de kortsiktige distraksjonene, men holde blikket festet på sentrum: Jesus Kristus. Det er nok ikke mulig til 100 %. Men det er en god retning å gå i.
Å ha Kristus i sentrum står ikke i motsetning til å være tilstede i verden, eller stå i tjeneste for andre. Tvert imot, blir den tilstedeværelsen en konsekvens av det. Med blikket festet på Jesus, kommer vi å oppdage ham i vår neste, og se på verden, menneskene og skaperverket med hans blikk. Da kan vi ikke la vær å handle også.
Nå er det jo ikke handlingene som vår relasjon til Gud er avhengig av – Guds kjærlighet og nåde er en gave vi får, helt ufortjent. Men det betyr ikke at det ikke spiller noen rolle hvordan vi forvalter det vi har, av penger og ressurser, men også av tid, oppmerksomhet og engasjement. Det å ha gode vaner, å legge tid på det som er viktig på en mer eller mindre organisert måte, det kan hjelpe oss å tro. Det kan hjelpe oss å holde hjertet vårt udelt. Det finnes en gammel svensk vits, et spøk, om at det er bedre å sitte på puben og tenke på Gud, enn å sitte i kirken og tenke på øl. Det kan man for så vidt mene, men jeg er ikke helt sikker på at det stemmer. Ikke for at det trenger å være noe feil med å gå på pub en eller annen gang, men jeg tror nok vad vi faktisk gjør, hvor vi legger vår tid, har en del å si for hva vi tenker på.
For hva vi gjør former oss. Det er en av de store innsiktene i moderne psykologi, at tanker og beteende henger sammen. Det er jo fortsatt mange som er godt hjulpet av samtaleterapi og psykodynamisk behandling der man over lang tid taler om ting og prøver å finne ut av barndom og tidlige erfaringer og hvordan de format en. Men for mange mennesker, og for mange typer av plager, gir også det som kalles kognitiv beteendeterapi gode resultater. Der er man ikke så opptatt av å finne ut årsaker i barndommen eller liknende, men på å identifisere beteende og tankemønster som er destruktive. Ved å lære seg nye beteende og etter hvert nye tankemåter, forandres også livet og den psykiske helsen.
Det finnes en parallell i lang kirkelig historie. Kirkefedrene kallet dette for «lex orandi, lex credendi» på latin, som betyr: som man ber, så tror man. Altså: hvilke ord man bruker når man ber, og hvordan man feirer gudstjeneste, former troen og tankene om Gud. Hva vi legger vår tid og våre ressurser på, kommer forme hva vi i praksis mener er det viktigste i livet. Der skatten vår er, kommer også hjertet til å være.
Materielle goder og verdslige ting er ikke i seg selv i motsats til Gud. De kan være gode gaver som det kommer mye godt ut av. Og vi mennesker trenger hvile og rekreasjon og lek og moro, så mange av de ting vi legger tiden vår på, som kanskje ikke er helt nødvendige, er heller ikke dårlige i seg selv. Men både de materielle og andre ting som opptar oss, kan være distraksjoner fra det er viktig på ordentlig. I verste fall en flukt, oftere kanskje en enklere og bekvemmere måte å gjøre ting på. Risikoen er også at vi begynner å tro at vi klarer oss selve – om vi bare er rike nok og trygge nok, så trenger vi ikke Gud. Men det gjør vi. Og vi trenger hverandre.
Vi får be:
Gud, gjør hjertet mitt alt mer udelt, så jeg kan se hva som er viktig i livet, og kjenne deg igjen i min neste. Amen.

søndag 23. juli 2017

Du er allerede funnen igjen

Preken på høymesse i Gamle Aker kirke på 7. søndag i treenighetstiden, 23 juli 2017.
Alle tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham. Men fariseerne og de skriftlærde murret og sa seg imellom: «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.» Da fortalte han dem denne lignelsen:
«Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? Og når han har funnet den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.’ Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse.
Eller om en kvinne har ti sølvmynter og mister én, tenner hun ikke da en lampe og feier i hele huset og leter nøye til hun finner den? Og når hun har funnet den, kaller hun sammen venninner og nabokoner og sier: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen det pengestykket jeg hadde mistet.’ På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som vender om.» (Lukas 15,1-15)

Jeg vet ikke om dere har fulgt med på nyhetene sist uka, men sist helg forsvant en liten jente, sex år gammel, utenfor Hudiksvall i Sverige. Hun var på tur med familien sin og på vei fra en rasteplass var hun plutselig borte. Det ble en stor redningsaksjon, og politiet lettet etter henne sammen med helikoptre, fjellredning, hjemvernet og frivillige fra organisasjonen Missing people til det ble mørkt. Da kom neste politigjeng fra andre steder og fortsatte letingen. Til slutt, etter mange timer, fikk en politihund opp sporet, og hunden fant jenten – litt sliten og sulten men uskadd. Mange mennesker i Sverige men også her i Norge hadde fulgt letingen, og gledet seg over at alt endte godt. 

Jeg tenkte på denne hendelse når jeg leste prekenteksten for i dag. Noen av dere har kanskje vokst opp eller levet nær sauer og andre dyr, men jeg og mange andre som bor i byen har ikke så mye erfaring med det. For meg kommer andre bilder opp som lignelser, slik som denne hendelse jeg fortalte. Om når en eneste liten jente er borte, stiller hele samfunnets ressurser opp for å lete, og når hun er funnen gleder seg mange mennesker.

Det er selve senteret i Evangeliet vi møter i dagens tekst. Evangelium betyr jo «det glade budskap», og disse to liknelsene forteller med to forskjellige bilder hva dette glade budskap er, som Jesus vill formidle.

Bildet av den gode hyrde som tar seg av oss, bryr seg og elsker oss som en forelder elsker sitt barn, det er jo et kjent og elsket bilde av Gud. Det kommer igjen på mange steder i bibelen – i det gamle testamente, og i flere av evangeliene. Gjeteren som samtidig er en leder som viser veien, og en omsorgsgiver som tar hånd om sauene sine. Og som i dette tilfelle, ikke lar den ene sauen forsvinne men søker til det blir funnet igjen.

At vi er elsket av Gud som tar seg av oss som en god gjeter, det er selvfølgelig et glatt budskap, et evangelium. Men det er ikke hele poenget i denne teksten, og nok ikke ens hovedpoenget. Teksten begynner jo med at fariseerne og de skriftlærde, den religiøse og moralske eliten, søker opp Jesus men blir opprørt over hvilke mennesker han omgav seg med. Lignelsene som følger -  tre stykk hvorav to er med i dagens tekst – er et direkte svar på dette, og peker inn mot sentrum av Jesus forkynnelse, nemlig om nåden og frigjøringen i Guds rike.

Jesus bruker for så vidt ikke begrepet Guds rike i disse lignelser, men her i Lukasevangeliet er det helt sentralt, og det Jesus sier om Gud her er helt i trå med forkynnelsen om Guds rike. Gang på gang kommer han tilbake til dette, at i Guds rike gjelder ikke menneskenes hierarkier og regler. Mange som er sist skal bli først og mange som er først skal bli sist. Kun den som er som et barn kan komme inn i Guds rike. Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.

Fariseerne og de skriftlærde hadde nøye regler for hva som var lov, og hvilke som var innafor og utenfor. Hvilke som var syndere og rettferdige, og hvilke det var lov å være sammen med og at noen var det ikke lov å være sammen med, avhengig av hvilke de var eller hvordan de levde. I våre dager har vi ofte ikke så uttalte regler, men i praksis driver vi ofte med å sortere mennesker og verden på lignende måter. Kanskje skjer det mer subtilt, men likevel. Og vi er ofte veldig opptatt, kanskje nå enda mer enn tidligere, om hvor viktig det er å være vellykket. Å være flink ikke bare på jobb men også leve et tilsynelatende vellykket liv med penger, hobbyer, familie, venner. Hvis bildet av det vellykkede livet skal holdes oppe, er det kanskje enklest å holde di som ikke er så vellykket på avstand. Og med det kommer kanskje også redselen for hva som skjer hvis alt raser. Hvis jeg taper det jeg har – enten ved uhell eller ulykker, eller hvis det skjer fordi jeg gjør noe galt eller mislykkes. Hva om jeg selv går meg vil, hva om jeg selv gjør noe galt? I vår kultur finnes ikke alltid så mye nåde for den som selv roter ting bort.

Men her er det annerledes i Guds rike. Det er det glade budskapet i dagens tekst. Guds kjærlighet og omsorg om oss er ikke avhengig av at vi gjør alt riktig og er flinke nok. Selv når vi roter oss bort, vil Gud ha oss tilbake. Selv om vi har hatt dårlige forutsetninger i livet, eller tatt noen dårlige valg, er vi ikke dømt til å bli der vi er, uansett om det er vår egen skyld eller ikke. Og det er Gud som leter etter oss, det er ikke i vår prestasjon vi kommer tilbake, men ved å late oss bli funnet. Akseptere at vi allerede er tatt imot.

Jeg tenker at det finnes et perspektiv til på dette, som anes i teksten. Det er at det finnes noen aspekter ved evangeliet, ved guds rike, som er særlig tydelig for den som er eller har vært på livets bunn. Den som har vært sulten eller måttet flukte, den som har vært alene og støtt ut, den som vært syk eller blitt utsatt for vold, den som har gjort skikkelig dumme ting som fått store konsekvenser og som de angret på. Alle disse vet ting om livet som den som ikke har vært rammet ikke vet like mye om. Og jeg tror at de – vi – som er eller har vært i de vanskelige stedene, også vet noe om Gud, og om Guds kjærlighet. Om behovet for nåde og tilgivelse, og kanskje om erfaringen at livet og håper bærer likevel. Det er noe helt annet å ha opplevet å være syk og bli frisk igjen, enn å alltid ha vært frisk. Å være alene og siden finne seg et fellesskap. Den som alltid har levet et enkelt, privilegert liv der man ikke har egentlig manglet noe, risikerer å bli blind for de privilegiene, å ikke se hvordan livet egentlig er. Jeg tenker at det er det Jesus mener på når han sier at det er lettere for kamelen å komme seg gjennom nåløyet enn for en rik å komme inn i Guds rike. Ikke fordi Gud ikke liker rike folk, men for at rikdommen kan være en hindring for å se livet slikt det er, risikerer å gjøre at vi tror at vi ikke trenger Gud eller Guds kjærlighet. Når han sier at vi må bli som barn, eller født på ny, er det ikke fordi vi trenger å være små, men fordi vi trenger å se på livet med barnets øyne, og ta imot nåden slikt som et barn. Barn vet at de ikke klarer seg selv, de trenger mat og klær og hus og omsorg. Vi risikerer å tro at vi kan ordne opp i alt og klare oss selve. Men i Guds rike kommer vi ikke inn ved å være flinke og vellykket og godt rustet. Der kommer vi inn ved å innse at vi ikke kan klatre oss inn selv, men ved å falle ned i nådens myke favn. Vi er allerede funnet igjen.
Der, i nådens myke favn, finnes plass for hver og enn av oss – uansett hvem vi er, uansett hvor vi kommer fra, uansett hva vi gjort i livet. Og den bærer oss gjennom liv og død.