Alle tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham. Men fariseerne og de skriftlærde murret og sa seg imellom: «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.» Da fortalte han dem denne lignelsen:
«Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? Og når han har funnet den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.’ Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse.
Eller om en kvinne har ti sølvmynter og mister én, tenner hun ikke da en lampe og feier i hele huset og leter nøye til hun finner den? Og når hun har funnet den, kaller hun sammen venninner og nabokoner og sier: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen det pengestykket jeg hadde mistet.’ På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som vender om.» (Lukas 15,1-15)
Jeg vet ikke om dere har fulgt med på nyhetene sist uka, men sist helg forsvant en liten jente, sex år gammel, utenfor Hudiksvall i Sverige. Hun var på tur med familien sin og på vei fra en rasteplass var hun plutselig borte. Det ble en stor redningsaksjon, og politiet lettet etter henne sammen med helikoptre, fjellredning, hjemvernet og frivillige fra organisasjonen Missing people til det ble mørkt. Da kom neste politigjeng fra andre steder og fortsatte letingen. Til slutt, etter mange timer, fikk en politihund opp sporet, og hunden fant jenten – litt sliten og sulten men uskadd. Mange mennesker i Sverige men også her i Norge hadde fulgt letingen, og gledet seg over at alt endte godt.
Jeg tenkte på denne hendelse når jeg leste prekenteksten for i dag. Noen av dere har kanskje vokst opp eller levet nær sauer og andre dyr, men jeg og mange andre som bor i byen har ikke så mye erfaring med det. For meg kommer andre bilder opp som lignelser, slik som denne hendelse jeg fortalte. Om når en eneste liten jente er borte, stiller hele samfunnets ressurser opp for å lete, og når hun er funnen gleder seg mange mennesker.
Det er selve senteret i Evangeliet vi møter i dagens tekst. Evangelium betyr jo «det glade budskap», og disse to liknelsene forteller med to forskjellige bilder hva dette glade budskap er, som Jesus vill formidle.
Bildet av den gode hyrde som tar seg av oss, bryr seg og elsker oss som en forelder elsker sitt barn, det er jo et kjent og elsket bilde av Gud. Det kommer igjen på mange steder i bibelen – i det gamle testamente, og i flere av evangeliene. Gjeteren som samtidig er en leder som viser veien, og en omsorgsgiver som tar hånd om sauene sine. Og som i dette tilfelle, ikke lar den ene sauen forsvinne men søker til det blir funnet igjen.
At vi er elsket av Gud som tar seg av oss som en god gjeter, det er selvfølgelig et glatt budskap, et evangelium. Men det er ikke hele poenget i denne teksten, og nok ikke ens hovedpoenget. Teksten begynner jo med at fariseerne og de skriftlærde, den religiøse og moralske eliten, søker opp Jesus men blir opprørt over hvilke mennesker han omgav seg med. Lignelsene som følger - tre stykk hvorav to er med i dagens tekst – er et direkte svar på dette, og peker inn mot sentrum av Jesus forkynnelse, nemlig om nåden og frigjøringen i Guds rike.
Jesus bruker for så vidt ikke begrepet Guds rike i disse lignelser, men her i Lukasevangeliet er det helt sentralt, og det Jesus sier om Gud her er helt i trå med forkynnelsen om Guds rike. Gang på gang kommer han tilbake til dette, at i Guds rike gjelder ikke menneskenes hierarkier og regler. Mange som er sist skal bli først og mange som er først skal bli sist. Kun den som er som et barn kan komme inn i Guds rike. Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.
Fariseerne og de skriftlærde hadde nøye regler for hva som var lov, og hvilke som var innafor og utenfor. Hvilke som var syndere og rettferdige, og hvilke det var lov å være sammen med og at noen var det ikke lov å være sammen med, avhengig av hvilke de var eller hvordan de levde. I våre dager har vi ofte ikke så uttalte regler, men i praksis driver vi ofte med å sortere mennesker og verden på lignende måter. Kanskje skjer det mer subtilt, men likevel. Og vi er ofte veldig opptatt, kanskje nå enda mer enn tidligere, om hvor viktig det er å være vellykket. Å være flink ikke bare på jobb men også leve et tilsynelatende vellykket liv med penger, hobbyer, familie, venner. Hvis bildet av det vellykkede livet skal holdes oppe, er det kanskje enklest å holde di som ikke er så vellykket på avstand. Og med det kommer kanskje også redselen for hva som skjer hvis alt raser. Hvis jeg taper det jeg har – enten ved uhell eller ulykker, eller hvis det skjer fordi jeg gjør noe galt eller mislykkes. Hva om jeg selv går meg vil, hva om jeg selv gjør noe galt? I vår kultur finnes ikke alltid så mye nåde for den som selv roter ting bort.
Men her er det annerledes i Guds rike. Det er det glade budskapet i dagens tekst. Guds kjærlighet og omsorg om oss er ikke avhengig av at vi gjør alt riktig og er flinke nok. Selv når vi roter oss bort, vil Gud ha oss tilbake. Selv om vi har hatt dårlige forutsetninger i livet, eller tatt noen dårlige valg, er vi ikke dømt til å bli der vi er, uansett om det er vår egen skyld eller ikke. Og det er Gud som leter etter oss, det er ikke i vår prestasjon vi kommer tilbake, men ved å late oss bli funnet. Akseptere at vi allerede er tatt imot.
Jeg tenker at det finnes et perspektiv til på dette, som anes i teksten. Det er at det finnes noen aspekter ved evangeliet, ved guds rike, som er særlig tydelig for den som er eller har vært på livets bunn. Den som har vært sulten eller måttet flukte, den som har vært alene og støtt ut, den som vært syk eller blitt utsatt for vold, den som har gjort skikkelig dumme ting som fått store konsekvenser og som de angret på. Alle disse vet ting om livet som den som ikke har vært rammet ikke vet like mye om. Og jeg tror at de – vi – som er eller har vært i de vanskelige stedene, også vet noe om Gud, og om Guds kjærlighet. Om behovet for nåde og tilgivelse, og kanskje om erfaringen at livet og håper bærer likevel. Det er noe helt annet å ha opplevet å være syk og bli frisk igjen, enn å alltid ha vært frisk. Å være alene og siden finne seg et fellesskap. Den som alltid har levet et enkelt, privilegert liv der man ikke har egentlig manglet noe, risikerer å bli blind for de privilegiene, å ikke se hvordan livet egentlig er. Jeg tenker at det er det Jesus mener på når han sier at det er lettere for kamelen å komme seg gjennom nåløyet enn for en rik å komme inn i Guds rike. Ikke fordi Gud ikke liker rike folk, men for at rikdommen kan være en hindring for å se livet slikt det er, risikerer å gjøre at vi tror at vi ikke trenger Gud eller Guds kjærlighet. Når han sier at vi må bli som barn, eller født på ny, er det ikke fordi vi trenger å være små, men fordi vi trenger å se på livet med barnets øyne, og ta imot nåden slikt som et barn. Barn vet at de ikke klarer seg selv, de trenger mat og klær og hus og omsorg. Vi risikerer å tro at vi kan ordne opp i alt og klare oss selve. Men i Guds rike kommer vi ikke inn ved å være flinke og vellykket og godt rustet. Der kommer vi inn ved å innse at vi ikke kan klatre oss inn selv, men ved å falle ned i nådens myke favn. Vi er allerede funnet igjen.
Der, i nådens myke favn, finnes plass for hver og enn av oss – uansett hvem vi er, uansett hvor vi kommer fra, uansett hva vi gjort i livet. Og den bærer oss gjennom liv og død.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar