måndag 28 december 2015

Håpet om fred: Gud med oss

Preken på julenatt i Gamle Aker kirke 2015. Versene ur Jesaja som refereres er fra kapitel 9 og 7.
Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivningen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.
Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, som var lovet bort til ham, og som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem.
Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:
«Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!»
Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem. Lukasevangeliet 2,1-20
Tør vi å ha et håp om fred? Englene synger i julenatten om fred på jorden bland mennesker som Gud har glede i. I den gamle jule profetien tegner profeten Jesaja et bilde av strid og blod og fortrykk, som skal vendes da et barn med navnet fredsfyrste skal bli født. Da skal freden bli uten ende og rettferdighet skal råde.

Det år som snart er til ende har vært preget av alt annet enn håp om fred. Vi nås vær dag av grusomme fortellinger vold fra forskjellige steder i Syria, Irak og Midtøsten, men også på mange andre steder er verden rammet av krig og konflikt. Akkurat de steder som nevnes i juleevangeliet – Syria kanskje oftest, men også Betlehem er under okkupasjon og mellom Nasaret og Betlehem er det vanskelig å ferdes i dag fordi grenseoverganger og den israelske mur lukker byen inne. Flere mennesker i verden er på flukt i dag enn noen gang siden andre verdenskrig, og mens kun en liten del av dem kommer hit til Europa konkurrerer de europeiske land om hvor restriktiv politikk det er mulig å ha, og noen har stengt grensene sine helt. Hvordan har man håp om fred i en slik tid? Til tross for at det synes umulig, og til tross at det kanskje synes enklere å bli kynisk, eller interessere seg for militærstrategiske detaljer, eller lukke grensene og fokusere helt på vårt eget, tror jeg akkurat dette kan være en av våre viktigste oppgaver som kristne i denne mørke tid, å bære håpet. Håpet om fred, om at en annerledes verden er mulig, håpet at det korn som nå dør skal bære rik frukt.

Profeten Jesaja, som jeg nevnte i stad, profeterer mer om det særlige barn som skal bli født. Den unge jente skal føde et barn og gi ham navnet Immanuel, sier Jesaja. Det betyr Gud med oss.

For det er dette som gjør at vi kan ha et håp i denne mørke tid. Hvert et lite barn som fødds, er et tegn på håp, med løfter om fremtiden som dette barn skal møte. Men Jesus-barnet bærer ikke bare håp for sin egen fremtid, uten hele verdens. Gud med oss, er hans navn. I det lille barnet bli Gud menneske, deler våre kår og våre liv. Føler den glede og smerte, den redsel, lengsel og lykke som det er å være menneske, båret av en kjærlighet som er større enn vi kan ane og sterkere enn døden.

I juleevangeliet får vi fortalt hvordan dette gikk til, og alle de detaljene som vi hørt siden vi var barn kobler mange av oss sammen med en koselig julefølelse. Engler, barn og dyr, gjetere i natta og hvordan Josef tar hånd om Maria som tok vare på alt og grunnet på det i sitt hjerte. Kanskje ser dere som jeg for dere julespill i skolegudstjenester og flotte julekort med krybben på. Men egentlig må dette ha vært et høyrisiko-prosjekt for Gud, å bli født som menneske. Mye kunde ha gått galt. Å føde barn var farlig på denne tid, særlig langt fra hjem og familie og mennesker å stole på. En baby er utrolig sårbar, og vi vet fra fortellingene i Matteusevangeliet at allerede som lite barn var det nære at Jesus ble dødet av kong Herodes, hvis de ikke hadde fluktet til Egypt. Når Gud blir menneske, velger Gud ikke den enkleste vei for å komme menneske til møtes, men en vei preget av solidaritet, av å utsette seg selv for store farer, dele våre kår og møte oss ikke med makt og styrke, men i svakheten i en liten baby. Dette er julens store under.

Dette, som burde være umulig men enda er sant, er det som kan gi oss håp. At det ikke er vold og militær og fortrykk som er de mektigste kreftene i verden, uten den kjærlighet som finnes i en vesle, sårbar baby. Og båret av den forunderlige kjærligheten kan vi gå inn i julefeiring og et nytt år med et trassig håp om lys i mørkret, om fred og rettferd, for Gud er med oss.

tisdag 22 december 2015

Se deg selv i andre

Tal/preken på julegudstjeneste for Møllergate skole (barneskole) i Trefoldighetskirken 17/12 2015. (För svenska läsare: skolegudstjeneste är ungefär som en skolavslutning i kyrkan, fast frivillig vilket gör den till mer av en gudstjänst än svenska skolavslutningar brukar vara. Barneskole är låg- och mellanstadium.)

Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivningen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by. 
Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, som var lovet bort til ham, og som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem.    
Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:   
         «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!»
 Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte.
Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem. (Lukas 2,1-20)
Det er en flott fortelling dere fått høre. Dere har sikkert hørt den før, men kanskje var det noen ting som dere ikke har tenkt på tidligere. Sånn kan det være når man hører en fortelling man hørt mange ganger.

Noen ting i denne fortellingen er veldig annerledes enn livet er for dere som er barn mitt i Oslo by i 2015. Da Jesus-barnet ble født, var det i en helt annen del av verden og mer enn to tusen år siden. Når deres foreldre skal betale skatt eller gjøre endringer i folkeregistret, så trenger de ikke reise langt, men kan gå inn på nett. Når dere skal reise til en annen by, tar dere kanskje tog eller buss eller bil - neppe esel.

Men mange ting med å være barn den gang, er likt det å være barn nå, her i Oslo. Det er mange ting man må lære nå som da. Barn trenger voksne som tar hånd om dem og elsker dem, nå som da. Barna på den tiden var glade og redde, lengtet etter ting, lekte og fantaserte, akkurat slik som dere. Derfor tror jeg det er mange av oss som liker å høre fortellinger fra andre tider og andre land – noen ting er rart og annerledes, men mange ting ved det å være menneske er likt til alle tider og alle steder. Vi kan kjenne igjen oss selv i andre barn, i andre mennesker.

Denne fortellingen har en fortsettelse som er litt skummel: etter en stund får kongen i Jerusalem, som heter Herodes, vite at det er blitt født et barn i Betlehem, og at det blir kalt for konge. Det får han vite fra de vise menn fra Østen, som har sett stjernen gå opp og nå vil gå og se den nye kongen. Herodes sa at han og ville feire den nye kongen, men egentlig var han redd og sjalu og ville barnet ille. Så mens Jesus-barnet fortsatt er en liten baby, må han flykte sammen med foreldrene sine til Egypt så kongen ikke kan ta ham.

Så finns det også noen ting som er like da og nå, selv om vi kanskje ikke skulle ønske de var det. Josef og Maria hadde ikke noe sted å bo da Jesus-barnet skulle fødes. På samme måte finnes det mange mennesker, også barnefamilier, som ikke har noe eget sted å bo nå. Og mange mennesker må flykte i dag, noen ganger sammen med små barn, fordi det er krig eller fordi det finns konger og ledere som er redde for at noen skal ta makten fra dem, og da er de farlige. Noen av de som er på flukt, kommer hit til Norge og Oslo, kanskje har noen av dere som er her i dag flyktet selv, eller kanskje har foreldrene deres flyktet hit før dere ble født.

Fortellingen om Jesus-barnet som ble født i en stall er ikke bare en fortelling eller et eventyr som andre. For oss som er kristne, er det fortellingen om hvordan Gud selv kommer til verden, for Jesus er Guds sønn. Og Jesus-barnet er et lite flyktningbarn som ikke har noe sted å bo.

Når vi hører fortellinger, kan vi kjenne oss igjen, selv i barn som lever i andre tider og andre steder. For noe er likt tross alt som er ulikt. Sånn er det og med barn i dag som lever andre steder enn oss. Vi kan kjenne igjen oss selv i barna som er på flukt, dersom vi husker på at vi på mange vis alle er helt like, som mennesker. Og vi får påminne oss om at Gud selv har vært et flyktningbarn, og vil være nær oss, uansett hvem vi er.

tisdag 8 december 2015

Tegn på håp i en mørk tid

Preken på kveldsmesse i Trefoldighetskirken 2 søndag i Advent, 6 desember 2015. Denne søndag oppmerksommedes Menneskerettssøndag med tema "På flukt" i preken. De andre tekster som nevnes i preken er Jesaja 2,1-5 og Hebreerbrevet 10,35-39.
Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere. På den dagen skal dere ikke ha mer å spørre meg om. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ber Far om noe, skal han gi dere det i mitt navn. Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen. (Johannesevangeliet 16,21-24)
Hvordan kan man finne håp mitt i lidelsen og uroen? Denne høsten har dere sikkert som jeg sett både på tv og i aviser hvordan tusen og atter tusen mennesker er på flukt. Hvordan krigene aldri tar slutt, og hvordan grusomhetene som forskjellige regimer og grupper utsetter sivile mennesker for, foregår år etter år. Hvordan mennesker risikerer livet for muligheten til kanskje å kunne leve et annet sted, samtidig som Europa lukker grensene mer og mer, og viser seg ute av stand til å samle seg bak felles løsninger. Noen få av de 60 millionene menneskene som er på flukt i verden, har kommet hit til vårt land. For meg har denne høsten vært preget av håpløshet over hvor enorme behovene er, hvor store lidelsene er, og hvor vanskelig det virker å få til løsninger – på krig og på flyktningers situasjon. Sorg over hvor lett det er å stramme til og lukke døren, og hvor vanskelig det er å se noe lys i horisonten.

På en måte er jo selve flukten et tegn på håp. Selvfølgelig er det få som ville ha flyktet hvis de ikke var tvunget til det, men jeg tror nok at noen ikke ville ha begitt seg ut på den farlige reisen hvis de ikke hadde hatt håp. Håp om at det finnes et liv, at det finnes et sted der de kan leve, håp om at krigene en dag skal ta slutt. Håp om at barna deres vil få et bedre liv enn et liv i krig.

Bibeltekstene for i dag handler om spenningen mellom sorg og glede, mellom lidelse og håp. Evangelieteksten er et avsnitt i Jesu avskjedstale til disiplene, som han holder den siste kvelden han er sammen med dem. Han vet, og de har kanskje så vidt begynt å ane, at tiden sammen med Jesus snart er over. Han forbereder dem på at det skal komme en tid med grusomheter, da det kanskje vil virke som om alt håp er ute. Men det er det ikke – han skal komme tilbake. Hans lidelse vil følges av en mye større glede.

  Jesus bruker bildet av en kvinne som skal føde – smertene og uroen før fødselen er store, men så fort barnet er født, glemmer hun smerten. Nå er det vel kanskje ikke en helt korrekt beskrivelse av alle kvinners erfaring av å føde – til tider kan det være mange smerter som sitter i lenge etter selve fødselen, og ofte finnes en slags uro for barnet der hele livet. Men budskapet om å være i lidelsen, smerten og uroen og samtidig ha et håp om en annen fremtid, om at det skal komme en dag da gleden er større en smerten, det kan vi ta til oss. Også i de andre bibeltekstene vi hørte, finnes dette håpet om en annen tilværelse. I Jesaja står det om hvordan sverdene skal smis om til plogskjær, og hvordan folkene ikke lenger skal læres opp i krig. I hebreerbrevet oppfordres vi til å ikke kaste vekk frimodigheten og til å beholde utholdenheten.

Vi er i adventstiden, en tid da vi forbereder oss til Jesu komme. Men når Jesus kommer, så er det ikke som en julenisse som bare passer til hygge og kos i juletid. Jesus kommer som et lite barn, som ikke er født under ypperlige forhold, men i en stall, ettersom hans foreldre ikke hadde noe annet sted å sove. Kun noen uker gammel ble de tvunget ut på flukt til Egypt. Når det lille hjemløse flyktningbarnet kommer til oss, er det slik Gud kommer til oss. Han kommer ikke bare til dem som kan leve opp til alle forventninger, men til alle oss som trenger ham, og som lengter etter kjærlighet.

Jesus sier til disiplene at han skal se dem igjen, og ingen skal ta gleden fra dem. Han gir dem et håp om en annen tilværelse, om en tid da de vil bli sett av Jesus igjen. Og gleden skal være fullkommen.

Det er ikke lett å kjenne håpet når vi ser så mye lidelse omkring oss. Og ikke lett å se om det fins noe en kan gjøre for alle disse som trenger hjelp, det er kanskje lettere å bare stenge det ute. Kan jeg gjøre noe som et enkelt menneske? Kanskje er det å bevare håpet en av de viktigste oppgavene vi har, som kristne og som mennesker. Tidligere i høst fikk jeg høre om et møte som noen fra Den svenske kirken har hatt med kirkeledere i Midtøsten, bland annet Palestina, Irak og Syria, nettopp slike steder som mange flykter fra nå om dagen. De leder små, forfulgte minoritetskirker i en region hvor ingen kan se noen ende på krigen. Men de sa at en av deres viktigste oppgaver var akkurat det, å beholde håpet. Håpet om fred, håpet om at det kommer en tid etter krigen da mennesker fra forskjellige folkeslag, med ulik tro og av ulike oppfatninger skal kunne leve sammen der i fred, som statsborgere i demokratiske land.

Vår situasjon er helt annerledes, men hvis de kan bæres av håp, kan kanskje vi også det. Frimodighet og utholdenhet er gode verktøy å ha når vi prøver å gjøre noe vi kan for de menneskene som trenger oss. Og da blir også vi tegn på håp. Vi kan ikke gjøre alt, men vi kan gjøre noe – en praktisk dugnadsinnsats for flyktninger i vårt nærområde. Vi kan engasjere oss for en rettferdig asylpolitikk, samle inn penger til kirkens nødhjelp eller Flyktninghjelpen eller UNHCR eller andre som finns på plass i flyktningleirer og langs Europas grenser. Eller som Jesus utfordrer disiplene til i teksten: vi kan be.

Men jeg tror det viktigste er å dyrke håpet. Håpet om at det kan bli fred, håpet om at lidelsen ta slutt, håpet om at uansett hvordan livene våre ser ut, vil det lille Jesus-barnet bli født og komme med kjærlighet til verden. Håpet om at Guds kjærlighet er sterkere enn alt vi kan tenke, og en dag vil beseire all smerte og lidelse i verden.