Som dere vil at andre skal gjøre mot dere, slik skal dere gjøre mot dem. At dere elsker dem som elsker dere, er det noe å takke dere for? Selv synderne elsker dem de selv blir elsket av. Og om dere gjør godt mot dem som gjør godt mot dere, er det noe å takke dere for? Det gjør jo også synderne. Og om dere låner ut til dem dere venter å få igjen av, er det noe å takke dere for? Også syndere låner til syndere for å få like mye igjen. Nei! Elsk deres fiender, gjør godt og lån bort uten å vente noe igjen. Da skal lønnen deres bli stor, og dere skal være Den høyestes barn. For han er god mot de utakknemlige og onde.
Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig. (Lukasevangeliet 6,31-36)
Disse Jesus-ord, i hvert fall den første setningen, er noen av de mest kjente. Vi kaller dem ofte den gylne regel, og mange mennesker mener at det er den viktigste – og også deres personlige viktigste leveregel. Dette gjelder også langt utenom kristne sammenhenger, den finnes formulert i andre religioner, og av filosofer uten å grunnes i noen direkte religiøs ramme. Enkelt og genialt, og lett å være enig i. Men, i virkeligheten, ikke alltid fult så enkel å leve etter.
Men i denne versjonen fra Lukasevangeliet, stopper ikke Jesus der. Han sier at det ikke er nok å gjøre minst mulig, det som er forventet, det som er lett. Altså å gjøre mot andre som de allerede gjør mot oss. Å være hyggelig mot den hyggelige naboen, ta oss av vår egen familie, hjelpe den som vi kan regne med skal hjelpe oss når vi trenger det. Det Jesus setter som forbilde er mer krevende og mer radikalt: det er å ikke gjøre hva andre allerede gjør mot oss, men hva vi vil at andre skal gjøre, hva vi kan tro at vi noen gang kommer til å trenge fra andre. Å ikke kun gjøre det som er forventet, eller rimelig eller sikkert. Men det som andre, som verden trenger. Og det kan også innebære å gjøre godt mot noen som gjør ondt mot oss, å hjelpe eller låne ut selv om vi ikke vet om vi får hjelp tilbake. Barmhjertighet, heller enn å være proporsjonal og risikominimerende.
Når Jesus taler om dette så er det en krevende etisk regel. Men det er ikke kun en regel eller en pekepinn. Jeg tenker at det han sier, også er sant og viktig om noe grunnleggende i å være menneske. Nemlig at vi hører sammen, at vi trenger hverandre og er deler av samme helhet. Ikke noen eneste menneske er en øy, ingen kan leve livet sitt helt uavhengig. Bunn i deg er bunn i meg. Men det er også sånn at noen av oss er mer avhengige av andre – i perioder av livet, eller hele livet. Noen har mer resurser og mulighet, og dermed mer ansvar, mens andre har behov de aldri kommer til å kunne kompensere for helt. Men med en måte å leve sammen der flest mulig deler med seg av sine ressurser – ikke kun økonomisk, men også på alle andre måter – og der alle mennesker får mulighet at sammen med andre både få sine behov dekket og få mulighet å bidra, så kommer helheten bli større. Flere får mulighet å vokse, og færre må lide. Hvis alle kun gjør mot andre nøyaktig det som trengs, eller er enkelt, eller minimerer risikoen, da kommer vi ikke kunne vokse som mennesker og som samfunn. Det handler om gjensidighet, men ikke kun en-til-en, men at vi gir av oss selv uten å kunne sikre et likeverdig, direkte uttak.
Dette er beskrevet med forskjellige ord i forskjellige tradisjoner. I arbeiderbevegelsen – og hos mange flere, også i kirka, taler man gjerne om solidaritet. Dels i det mest grunnleggende, i fagforeningens solidariske løfte om å ikke akseptere en altfor lav lønn og dårlige kår, men å stå sammen i forhandlinger til alle får en avtale, og der de med litt høyere lønn kan stå litt tilbake for at de med lavest lønn skal få mer. Men også i den internasjonale solidariteten som har stått høyt, med engasjement for arbeidere i andre deler av verden, og fortsatt mot slaveri, tvangsarbeid og livsfarlige og uverdige arbeidskår. Det er ikke nok at hver og en, eller vår egen gruppe har så vi klarer oss eller får ut mest mulig. Så lenge noen lever og arbeider under usle kår, og særlig når vi i den rike verden nyter av de lave prisene det innebærer for oss, finnes behov for en internasjonal solidaritet.
I kristen tradisjon har man ofte, med Paulus ord, talt om at vi er en kropp med forskjellige lemmer. Det er et annet ord og bilde, men betyr omtrent det samme: om en del lider, lider vi alle. Vi henger sammen, og hører sammen.
Alt dette blir tydelig når så store deler av verden rammes samtidig av en pandemi. Vi ser at alle mennesker kan rammes, og så vel rik som fattig, hvit som svart, kvinner og menn blir syke. Men det rammer ikke likt og blindt – de som allerede har god tilgang til helsevesen, hygiene og et hus å bli hjemme i, og i tillegg arbeid som kan gjøres hjemmefra, de klarer seg veldig mye bedre enn de som må jobbe blant folk, som ikke har nok mat, eller rent vann, eller tilgang til helsetjeneste. Og vi ser nå etter et par måneder at pandemien tar frem både det beste og laveste hos verdens lender: mange forskere jobber sammen, helsepersonell reiser til forskjellige land for å avlaste – men samtidig bruker de rike og mektige landene sin makt for å sikre seg medisinsk utstyr og materiell på bekostning av andre. Og når dette er over og vi skal åpne opp samfunnet vårt og verden igjen kommer vi stå innfør mange valg. Hva slags land, hva slags samfunn, hva slags mennesker vil vi være? Gjør vi hva andre allerede gjør mot oss, eller det vi VIL at andre skal gjøre?
Jesus setter lista høyt, med en krevende forventning. Men for å ta til oss det ha vil si, tror jeg at vi må se det som et anerkjennende av det dypest menneskelige. Og vi får lite på, at Jesus ikke kun er et forbilde eller en læremester som kommer med regler, men Gud selv som vil dele våre liv. Han har delt vår smerte og glede og sorg, og når vi er i vanskelige tider får vi hvile i hans kjærlighet og nærvær. Og når vi mislykkes – for det gjør vi – får vi finne trøst i at det alltid finnes tilgivelse og nye muligheter.
(I en uke fra 1. mai kan du se hele andakten her:)
