Preken på påskemorgen 12 april 2020. Forinnspilt gudstjeneste fra Ringsaker kirke.
Vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv. Har vi vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans, skal vi være ett med ham i en oppstandelse som er lik hans. Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham, for at den kroppen som er underlagt synden, skulle tilintetgjøres og vi ikke lenger skulle være slaver under synden. For den som er død, er befridd fra synden. Er vi døde med Kristus, tror vi at vi også skal leve med ham. Vi vet jo at når Kristus er oppreist fra de døde, så dør han ikke mer; døden har ikke lenger makt over ham. For døden han døde, den døde han for synden, én gang for alle, men livet han lever, det lever han for Gud. På samme måte skal dere regne dere som døde for synden, men som levende for Gud i Kristus Jesus. Rom 6,3-11
Hvordan kan vi forkynne livets seier, når vi fortsatt står i lidelse og død? Påskemorgenens budskap er det samme som hvert år: Kristus er oppstanden! Livet seirer, døden er knust! Men i år kan vi ikke som vanlig samles en stor gruppe og synge påskesalmer på kirkegården, vi kan ikke møtes for selskaper og feiring, vi kan ikke dele vin og brød i påskemessen. Eker påskeropet tomt når vi ikke ser livets seier rundt omkring oss, men stillhet og tomhet, og lidelse og død? Selv om vårt land foreløpig ikke er rammet av de verste konsekvensene av pandemien foreløpig hva gjelder dødstall og et overbelastet helsevesen, ser vi helt andre situasjoner mange steder rundt om i verden, også land som er ganske like oss. Og snart kommer smitten slå med full kraft i flyktningleir og slumområder, der mennesker har ingen eller liten mulighet å beskytte seg og knappt noe helsevesen. Her har vi heller ikke sett de langsiktige konsekvensene av smitten og av tiltakene – hvordan vårt samfunn kommer til å være økonomisk, folkehelsemessig og mentalt om en måned eller om et år vet vi ikke noe om. Men det føles ikke akkurat som at døden og lidelsen er beseiret.
Paulus ord fra Romerbrevet om at vi er døpt til Kristi død og oppstandelse, er en av de mest sentrale dåpstekstene i Bibelen. Men vi leser den svært sjelden ved dåp, og selv om den alltid blir lest i påsken, er det nok sjelden vi dveler ved den, og preker over den. Kanskje fordi den dels er litt sterk kost, dels litt abstrakt. Hva betyr det at vi blir døpt til Kristi død, og til hans oppstandelse? De aller fleste dåp i vår tradisjon er jo barnedåp, og da står heller temaer som takknemlighet over livet, velsignelse, at Jesus er med oss alle dager, og å være et Guds barn i sentrum. Det er fine og viktige aspekter av dåpen. Men dåpen har helt siden kirkas begynnelse hatt en tett kobling til påsken, og om en stund skal vi, som hver påskemorgen, bli minna om vår dåp. Det er fordi dåpen henger tett sammen med Kristi død og oppstandelse, som Paulus skriver.
Når Gud blir menneske i Jesus, betyr det at Gud deler livene våre og har erfaring med hva det innebærer å leve et menneskeliv. Og når Jesus dør, deler han alle menneskers erfaring med død og smerte og lidelse. Men når han oppstår, beseirer han destruktiviteten, smerten, døden. Selv om verden på en måte er som den alltid har vært, er den også endret. Døden kommer ikke til å få det siste ordet. Det finnes en kraft som er sterkere enn død og destruktivitet: Guds kjærlighet. Og i dåpen blir vi ett med Kristus – det er ikke bare han som er forent med oss ved erfaringen av liv og død, men vi får del i oppstandelsen. Og en dag skal denne kjærlighetskraft bryte ned døden en gang for alle.
For oppstandelsen er ikke kun en historisk hendelse, noe som skjedde en gang for lenge siden på en plass langt borte. Men den er heller ikke kun et eskatologisk håp, et løfte om noe som kommer til å skje en gang, ved tidens og verdens slut. I tillegg til disse tingene, er vi forent med Kristus her og nå, her i vår verden, i våre liv, får vi leve forent med Kristi død og oppstandelse. Det er et mønster, et håp og en retning også for våre liv her og nå.
For mange år siden, når jeg var student, fikk jeg reise noen måneder til den lutherske kirka i Zimbabwe på et misjonsstipend. Dette var helt i begynnelsen på 00-tallet, og Zimbabwe var hardt rammet av HIV og AIDS. Rundt en fjerdedel av den voksne befolkningen var smittet, det fantes ikke tilgang til medisin og i mange landsbyer var det nesten kun barn og besteforeldre igjen, for så mange i aktiv alder hadde dødd. I tillegg var det tørke og mange mennesker manglet mat. Og på toppen av alt et korrupt og totalitært politisk system med hard undertrykkelse og en fullstendig kollapset økonomi med hyperinflasjon. På mange måter var det som å reise i døden. Hvordan kunde man ha håp i en slik håpløs situasjon? Hvordan kunde det finnes liv der midt i døden?
Men det fantes det. Hver morgen gikk mennesker opp, dyrket sitt korn og tok hånd om sine barn, de organiserte seg og tok seg av hverandre. De kom til kirken og sang og danset. Bare ved å stå opp på morgenen, føltes det som at de lo døden i ansiktet. Livet, kjærligheten og håpet om en morgendag kunde hverken AIDS, tørke eller en diktator knuse. Det ble for meg det sterkeste bilde av oppstandelse jeg har opplevd. Midt i døden finnes fortsatt livet, og det gjør det mulig å tro på at det faktisk finnes en kjærlighet som er sterkere enn døden. At livets seier helt til slutt ikke er et fåfengt håp, men et løfte vi kan leve på her i livet, og holde fast på inn til døden.
Vi er døpt til Kristi død og til hans oppstandelse. At vi er døpt til hans død, tenker jeg betyr at vi, sik som han, er forbundne til alle menneskers lidelse og død. Vi kan ikke snu oss bort og bare ta oss av oss selve, når verden lider. Vi har ansvar for, og del av, hele menneskehetens livskår, og må gjøre hva vi kan for å forhindre lidelse og død så langt det er mulig – her i vår bygd og nabolag, og rundt om i verden. Og vi er døpt til hans oppstandelse, og har del i livets seier over døden. Også vi kan le døden i ansiktet ved å bidra til kjærligheten og livet – gjøre de innsatser vi kan, uansett om det er å holde seg hjemme, hjelpe en nabo, jobbe i helsevesenet eller med samfunnskritiske oppgaver, be for dem som trenger det og holde kontakten med noen som er alene. Og vi får, kanskje alene fremfor skjermen eller sammen med familien, synge påskens salmer og rope påskeropet: Kristus er oppstanden fra det døde! For selv om det kanskje kommer til å føles som langfredag en god stund fremover, vet vi at det ikke er sant at døden får det siste ordet. Det er døden som er død, kjærligheten som seirer, og som et trassig håp for vi holde fast på svaret på påskeropet: Ja, han er sannerlig oppstanden!
En uke fra 1. påskedag kan hele gudstjenesten sees på youtube:
søndag 12. april 2020
fredag 3. april 2020
Gudstjenester fra Ringsaker
Vi gjør noen forsøk med andakter og musikk fra RIngsaker. De kommer i denne youtube-spillelisten.
Abonner på:
Innlegg (Atom)