Døden er (nesten) overalt. Kjærligheten også.

 Preken på Langfredagsgudstjeneste i Ringsaker kirke 15 april 2022.
Lidelseshistorien fra Johannesevangeliet ble lest - den er altfor lang for å sitere her. Les Johannes kapittel 18 og 19.

Døden er overalt. 

En vanlig nyhetssending innebærer i stort sett alltid møte med døden: i krigens Ukraina. I de synkende båtene med flyktninger som drukner. I klimaendringenes naturkatastrofer. I trafikkulykkene, i familiedrapene, i snøskredene. I de døde fremmedarbeiderne som bygger fotballstadium i Qatar. I nya koronabølger i fattige land uten nok vaksiner og helsehjelp. 

Og all den død som ikke når nyhetssendingene. Barna som år etter år dør av tørke og sult uten at det blir nyheter. De skjulte overgrep og fortrykk som skjer når verdens blikk er vendt et annet sted. Og den helt vanlige døden, som for hver av oss kommer nærmere for hvert år: vår egen dødelighet, og at mennesker rundt oss dør, flere og flere, jo eldre vi blir. 

Døden er overalt.

Trenger vi da å dukke ned i den, nesten fråtse i døden på Langfredag? Med salmer, lange tekster og musikk virkelig dvele ved all smerten, alt blod, torturen, korset. Til og med tilbe den Gud som er i smertens laveste punkt, på vei i døden på den mest grufulle og fornedrende måten. Har vi ikke nok død som det er?

Denne våren, når vi trodde at vi nådd et bunnpunkt etter flere år med pandemi, åpnet seg en ny avgrunn i kriget i Ukraina. Selv om vi helst vil glemme det, har vi blitt påmint om den uhyre ubegripelige ondskapen mennesker er kapable til. Selv om vi vet fra historien at det ikke er noen grenser for hva mennesker kan utsette andre for, bare "fienden" blir avhumanisert nok. Selv om vi vet det, er det rystende å bevitne det, i vår tid, i vår nærhet. Fra bomberommene, fra massegravene, fra flyktningleirene stiger det rop som har steget fra mennesker i nød gjennom historien: Min Gud, hvorfor har du forlatt meg. 

Døden er overalt. Men ikke fullstendig. Og ikke til evig tid. 

Langfredagens dvelende ved smerten, lidelsen og døden hjelper oss å sette ord på den smerte og lidelse som er virkelig nok i våre liv. Og den viser at Gud, og den kristne tro, ikke skygger vekk fra den smerten og lidelsen. Og når vi står der, mitt i avgrunnen, på bunn, i dødens og smertens grep, da er korset der. Døden må oppleves som at den er overalt, men den kan ikke drepe kjærligheten. Den kan ikke drepe Guds nærvær. Det finnes ikke en plass så mørk, så smertefull, så fylt av skam og lidelse, at ikke Jesus allerede er der før oss.

Vi, som vet hvordan det går, kan stille vente til påskemorgen. Vi vet at Jesu død er langt fra meningsløs. Vi vet at døden ikke har det siste ord, at han seirer over døden, og at det er all grunn til å håpe. At kjærligheten virkelig er sterkere enn døden. Men ved korsets fot er det langt dit. Noen ganger er smerten så dyp at sikten er kort. Men også der er ikke mørket kompakt. Der er en hånd å gripe. En hånd med sår og splinter, med erfaringen av å bære sitt eget kors. 

Døden ser ut til å være overalt. Men det som virkelig er overalt, er den kjærlighet som er sterkere enn døden. Når vi står der ved korsets fot, ved sykehussengen, ved skyttergraven eller i bomberommet; i vår sjels mørke natt, da er den vårt håp. Vissheten om at vi ikke der alene, og håpet om at den kjærlighet som gikk i døden en dag fullstendig skal seire. Og der, i døden og mørket som virker å være overalt, er det likevel en stemme som visker: Jeg har vært her før. Du er ikke alene.

Sendt til tjeneste og til å dele

 Preken på Skjærtorsdagsmesse i Ringsaker kirke 14 april 2022.

Det var like før påskehøytiden, og Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden og til sin Far. Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste.

    De holdt måltid. Djevelen hadde alt gitt Judas, sønn av Simon Iskariot, den tanken i hjertet at han skulle forråde ham. Jesus visste at Far hadde gitt alt i hans hånd, og at han var utgått fra Gud og gikk til Gud. Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg. Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde rundt livet. Han kommer til Simon Peter. Peter sier: «Herre, vasker du mine føtter?» Jesus svarte: «Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det siden.» «Aldri i evighet skal du vaske føttene mine», sier Peter. «Hvis jeg ikke vasker deg, har du ingen del i meg», svarte Jesus. Da sier Peter: «Herre, ikke bare føttene, men hendene og hodet også!» Jesus sier til ham: «Den som er badet, er helt ren og trenger bare å vaske føttene. Dere er rene – men ikke alle.» For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: «Dere er ikke alle rene.»

    Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, tok han plass ved bordet igjen. Så sa han til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Tjeneren er ikke større enn herren sin, og utsendingen er ikke større enn han som har sendt ham. Nå vet dere dette. Og salige er dere så sant dere også gjør det. (Johannes 13,1-17)

 Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. Gjør dette til minne av meg.

Jesus har samlet disiplene sine til et siste måltid, og en første nattverdsfeiring. Skjærtorsdagen er minnet og høytidliggjøringen av innstiftingen av nattverden, og den er inngangen til påsken, til lidelsen og døden.

I år leser vi fortellingen fra Johannesevangeliet. Den skiller seg fra de andre, for her er det ikke delingen av brød og vin som står i sentrum, koblingen mellom brødet og Jesu kropp, vinen og Jesu blod. Her er det i stedet den tjenende symbolhandlingen, at Jesus vasker disiplenes føtter. Dette er også innledningen til det som kalles Avskjedstalen, en flere kapitel lang tale i Johannesevangeliet, der Jesus sender sine disipler, sammenfatter mye av sin undervisning og sine løfter, lover dem den hellige Ånd. Og han gir dem det nye budet: Å elske hverandre. 

I samme talen sier Jesus det som blir en nøkkel til det som snart skal skje: Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine (Joh 15:13). Kjærligheten som Jesus gir disiplene som bud, handler ikke så mye om følelser, som om handling. Å elske er å tjene. Å avstå noe for andre. I det ytterste: å avstå sitt liv. Budet om å elske kommer tydelig i en sammenheng: der innledningen er at Jesus vasker disiplenes føtter. Og at disiplene – som Peter – må akseptere og ta imot hans tjenende, for å ha felleskap, for å ha del i ham. 

Selv om selve nattverdsinnstiftingen ikke er skildret her i Johannes, er koblingene tydelige. Det er et fellesskap, et utrykk for tjenende i en fysisk handling. Fotvaskingen er fysisk og konkret på en nesten ubehagelig måte, og blir også derfor en motvekt, eller en grunding, av det teoretiske og filosofiske språket til Johannes. Selv om fotvaskingen ikke har så sterk stilling som symbolhandling og rit i vår kirketradisjon, viser den på tjenende og fellesskap. Det fellesskap, den del av Kristus vi får i nattverden.

Nattverdens sakrament er rikholdig, og rommer i seg mange aspekter, motiver, dybder. Disse er og har vært forskjellig betont i forskjellige tider og kirketradisjoner, gjennom kirkeåret og kanskje i våre egne liv. I perioder en stram og alvorstynget nattverdtradisjon, med fokus på bot og verdighet. I andre sammenheng et festmåltid med glede i fellesskapet nå og en forsmak av himmelen. Noen ganger et solidaritetsmåltid, der vi deler likt med hverandre i solidaritet med dem som ikke har mat på bordet, som et tegn og forbilde fra Guds rike. Noen ganger en rasteplass på pilegrimsferden gjennom livet. Tonen kan være forskjellig også med de samme menneskene i den samme kirke, på skjærtorsdagskveld og påskemorgen, med blikket mot Getsemane og angstens bønn, eller mot den tomme graven og soloppgangen. Uansett hva vi – som individer eller som kirke og liturgi – betoner i den enkelte nattverdsgudstjeneste, er sentrum det samme: Dette er Kristi kropp. Dette er Kristi blod. Gitt for deg. Vi møter Jesus Kristus selv. Vi trenger bare å ta imot. Kjærligheten fra den som gitt sitt liv for vennene sine, er det også for oss.

Jesus sender ut sine disipler til å elske, og han gjør det med handling. På vei inn i sen egen mørke natt, peker han på en tjenende vei, handlingens vei, kjærlighetens vei. Og han sier at vi skal gjøre som han og gjøre det til minne av ham. Til minne, som den ordene ligger på norsk, kan lede tanken til at det handler om å huske, å ikke glemme noe som skjedde for lenge siden. Men når vi deler brød og vin, gjenopplever vi, befester, og virkeliggjør Kristi nærvær og den kjærlighet som er sterkere enn døden. På en liknende måte, befester og virkeliggjør vi kjærligheten, når vi tjenende og kjærlighetsfulle handlinger.

Vi er i skjærtorsdagens kveld, på vei mot Getsemane og angsten, mot korset, mot sjelens og verdens mørke natt. Svaret på det mørket, er kjærlighet. Kjærlighet i handling.

Jesus sier: Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. Gjør dette til minne av meg.