Håp i den tomme graven

 Preken på Påskedag 20 april 2025 i Horten kirke. 

Tidlig om morgenen den første dagen i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Magdalena til graven. Da ser hun at steinen foran graven er tatt bort. Hun løper av sted og kommer til Simon Peter og den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sier: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.» Da dro Peter og den andre disippelen ut og kom til graven. De løp sammen, men den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først. Han bøyde seg fram og så linklærne ligge der, men gikk ikke inn i graven. Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der, og tørkleet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv. Da gikk den andre disippelen også inn, han som var kommet først til graven. Han så og trodde. Fram til da hadde de ikke forstått det skriftene sier, at han måtte stå opp fra de døde. Disiplene gikk så hjem. (Johannesevangeliet 20,1–10)

 Kan det være håp i en grav?

Graven burde være håpets motsats, stedet der livet og håpet er endeløst og nådesløst over og slutt. Likevel er den tomme grav, Jesu grav, kanskje det viktigste håpssymbolet. I den tomme grav vokser håpet om at døden ikke har det siste ord – ikke for Jesus, ikke for verden og ikke for oss. Mer enn noe annet, handler påsken om dette: håp.

Det var nok ikke håpet som drev Maria Magdalena til graven der på morgenen. Helt motsatt var hun nok full av fortvilelse, veldig sikker på at alt var over, og hun gikk for å ta seg av Jesu kropp – han ble jo gravlagt i all hast på fredagskvelden. Men så er steinen borte og graven tom. Ingenting var som hun forventet. Hun løp tilbake og hentet Peter og Johannes, som løp om kapp og gikk inn i graven, der linkærne ligger pent brettet sammen. Hva var dette? De så og trodde, skriver evangelisten, selv om de likevel ikke skjønte. 

De trodde, selv om de ikke forstod. Kanskje de mest av alt kjente håp? Håp om at dette ikke var slutten, at alt ikke var for seint og ødelagt. I morgen skal vi lese videre i teksten, hvordan Maria Magdalena møter den oppstandne Kristus, og i de kommende ukenes tekster skjer flere møter og disiplene skjønner mer og mer. Men her skal vi dvele litt i usikkerheten og forvirringen – og i håpet.

For å si noe om håpet, må vi nok begynne med hva håpet IKKE er. Håp er ikke en prognose med tall som peker oppover, en vurdering av sannsynlige utfall som akkurat nå ser positiv ut. Håper er heller ikke optimisme, å fortolke tidens tegn positivt. Ikke fordi det er noe feil med optimisme og positive prognoser, men håpet er noe annet. For det er ikke sikkert prognosene er så gode. Tidens tegn kanskje peker nedover, kanskje helt mot avgrunnen. Hvis tegnene ikke er så positive, kan en altfor positiv tolkning eller optimisme gjøre oss dårligere rustet for å forstå vår samtid og forberede oss for fremtiden. Håpets oppgave er vel på den andre siden ikke heller fremst å lage prognoser eller spå fremtiden. Men det kan bære oss inn i en usikker fremtid, og gi oss mening og retning, og gi plass for troen til å vokse.

I vår kultur er vi så vant til å tenke på utvikling og fremdrift som noe positivt. I mange tiår har vi tenkt at samfunnet og verden stadig blir bedre, at utviklingen går fremover, at vi går fra mørker til lys nærmest automatisk. Men med et lenger historisk perspektiv, og litt videre blikk enn vår egen del av verden, så ser vi at det slettest ikke nødvendigvis er sant. Dels er det ikke alt som har blitt bedre. Men det finnes også mange eksempler på at utviklingen med tanke på rettigheter, muligheter og menneskeverd i perioder går ned. Rettigheter som har blitt gitt kan mistes, likhet og likestilling som er oppnådd kan bli tatt bort, økonomisk trygghet kan raseres, freden kan byttes mot krig og trusler. Vi lever nå i en tid, der ting vi tok for gitt kanskje ikke gjelder. Uroen er stor: om demokratiets fremtid, om risikoen for krig, om klima og miljø som truer selve livsgrunnlaget vårt. Hvordan kan vi ha håp, når kurvene peker nedover og truslene blir alt flere?

Men håpet er altså ikke en prognose, og det er akkurat i mørket som håpet trengs. Håpet i den tomme grav, er løftet at døden ikke er slutten, at kjærligheten, helt til slutt, vinner over døden. At guds kjærlighet er så sterk, at ikke ens døden kan overvinne den. Og den kjærligheten finnes for oss.

Håpet knytter sammen oppstandelsen den gang, med håpet om kjærlighetens endelige seier en gang i tidens slutt. Men håpet handler ikke bare om evigheten, men også noe som gjennomsyrer livet her og nå. Det kristne håpet balanserer og beveger seg mellom flere plan – mellom løftet i evigheten og hva som skjer ved tidens slutt, med håp om endring i denne verden og mulighetene for tegn på Guds rike her og nå. Håpet kan i beste fall bli et slags gjær, som surdeigen som gjennomsyrer og påvirker livet her og nå. Livets seier er her og nå, men ikke fult ut. 

En teolog som har tenkt og skrevet mye om håp, er den tidligere svenske ärkebiskopen Antje Jackelén. I sin bok Otålig i hoppet skriver hun om teologiske utfordringer i covid-pandemien, men hennes tanker om håp i krisetid har bredere anslag enn kun smittevern og restriksjoner. Hun beskriver hvordan et robust håp er sammensatt: det er ikke irrasjonalt, men heller ikke kun noe som fanges av fornuften. Det er ikke motsatsen til optimisme, men noe mye dypere. Hun skriver:

«Håpet flykter ikke fra virkeligheten, derfor rommer håpet også vreden over alt som motsier det sanne, det gode og det vakre. Håpet forholder seg både til våre menneskelige begrensninger og det ansvar vi har som skapte, og som medskapere. Derfor er også ydmykhet en viktig del av håpet. Håpet er noe annet enn å passivt stå ut med tilstanden i verden. Sammen med vrede og ydmykhet er det derfor mot som utmerker håpet.»

Vrede, ydmykhet og mot. Jeg tenker at det er tre gode ord å ta med: og noe som får sin tyngde av gleden fra den tomme grav. 

Jackelén fortsetter: 

Håpet gjør vår lengsel etter sannhet, kjærlighet og rettferd sterk. Det får energi fra vreden, ydmykheten og moten. Håpet er en gave, men å ta det til oss kan fortsatt bety en kamp. På et personlig plan kan vi fort ende opp i en kamp mellom håp og fortvilelse. Men også den som er i ferd med å fortvile, er innenfor rekkevidde for håpet. 

Vi er innen rekkevidde for håpet. Det er også Maria som møter stenen som er rullet bort, og disiplene som går inn og finner linklærna. Mitt i en mørk verden som stadig frister til fortvilelse, spirer det. Graven er tom, og der er ingen lettvint løsning eller enkel forklaring. Det er tegnet på at kjærligheten vinner til slutt. Der er kilden til den vrede, ydmykhet og mot vi trenger for å la håpet vokse og deles, og gi liv i våre egne liv. Der er frøet til at vi, midt i fortvilelsen virkelig er innen rekkevidde for håpet: for Jesus er ikke der, han er oppstanden!

Denne preken bygger på en tekstgjennomgang jeg har skrevet, publisert i Nytt Norsk Kirkeblad nr 1/2025. Boken som er sitert er Jackelén, Antje (2020) Otålig i hoppet. Teologiska frågor i pandemins skugga. Stockholm: Verbum.

Sendt til tjeneste og til å dele

 Preken på Skjærtorsdagsmesse i Ringsaker kirke 14 april 2022.

Det var like før påskehøytiden, og Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden og til sin Far. Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste.

    De holdt måltid. Djevelen hadde alt gitt Judas, sønn av Simon Iskariot, den tanken i hjertet at han skulle forråde ham. Jesus visste at Far hadde gitt alt i hans hånd, og at han var utgått fra Gud og gikk til Gud. Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg. Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde rundt livet. Han kommer til Simon Peter. Peter sier: «Herre, vasker du mine føtter?» Jesus svarte: «Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det siden.» «Aldri i evighet skal du vaske føttene mine», sier Peter. «Hvis jeg ikke vasker deg, har du ingen del i meg», svarte Jesus. Da sier Peter: «Herre, ikke bare føttene, men hendene og hodet også!» Jesus sier til ham: «Den som er badet, er helt ren og trenger bare å vaske føttene. Dere er rene – men ikke alle.» For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: «Dere er ikke alle rene.»

    Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, tok han plass ved bordet igjen. Så sa han til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Tjeneren er ikke større enn herren sin, og utsendingen er ikke større enn han som har sendt ham. Nå vet dere dette. Og salige er dere så sant dere også gjør det. (Johannes 13,1-17)

 Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. Gjør dette til minne av meg.

Jesus har samlet disiplene sine til et siste måltid, og en første nattverdsfeiring. Skjærtorsdagen er minnet og høytidliggjøringen av innstiftingen av nattverden, og den er inngangen til påsken, til lidelsen og døden.

I år leser vi fortellingen fra Johannesevangeliet. Den skiller seg fra de andre, for her er det ikke delingen av brød og vin som står i sentrum, koblingen mellom brødet og Jesu kropp, vinen og Jesu blod. Her er det i stedet den tjenende symbolhandlingen, at Jesus vasker disiplenes føtter. Dette er også innledningen til det som kalles Avskjedstalen, en flere kapitel lang tale i Johannesevangeliet, der Jesus sender sine disipler, sammenfatter mye av sin undervisning og sine løfter, lover dem den hellige Ånd. Og han gir dem det nye budet: Å elske hverandre. 

I samme talen sier Jesus det som blir en nøkkel til det som snart skal skje: Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine (Joh 15:13). Kjærligheten som Jesus gir disiplene som bud, handler ikke så mye om følelser, som om handling. Å elske er å tjene. Å avstå noe for andre. I det ytterste: å avstå sitt liv. Budet om å elske kommer tydelig i en sammenheng: der innledningen er at Jesus vasker disiplenes føtter. Og at disiplene – som Peter – må akseptere og ta imot hans tjenende, for å ha felleskap, for å ha del i ham. 

Selv om selve nattverdsinnstiftingen ikke er skildret her i Johannes, er koblingene tydelige. Det er et fellesskap, et utrykk for tjenende i en fysisk handling. Fotvaskingen er fysisk og konkret på en nesten ubehagelig måte, og blir også derfor en motvekt, eller en grunding, av det teoretiske og filosofiske språket til Johannes. Selv om fotvaskingen ikke har så sterk stilling som symbolhandling og rit i vår kirketradisjon, viser den på tjenende og fellesskap. Det fellesskap, den del av Kristus vi får i nattverden.

Nattverdens sakrament er rikholdig, og rommer i seg mange aspekter, motiver, dybder. Disse er og har vært forskjellig betont i forskjellige tider og kirketradisjoner, gjennom kirkeåret og kanskje i våre egne liv. I perioder en stram og alvorstynget nattverdtradisjon, med fokus på bot og verdighet. I andre sammenheng et festmåltid med glede i fellesskapet nå og en forsmak av himmelen. Noen ganger et solidaritetsmåltid, der vi deler likt med hverandre i solidaritet med dem som ikke har mat på bordet, som et tegn og forbilde fra Guds rike. Noen ganger en rasteplass på pilegrimsferden gjennom livet. Tonen kan være forskjellig også med de samme menneskene i den samme kirke, på skjærtorsdagskveld og påskemorgen, med blikket mot Getsemane og angstens bønn, eller mot den tomme graven og soloppgangen. Uansett hva vi – som individer eller som kirke og liturgi – betoner i den enkelte nattverdsgudstjeneste, er sentrum det samme: Dette er Kristi kropp. Dette er Kristi blod. Gitt for deg. Vi møter Jesus Kristus selv. Vi trenger bare å ta imot. Kjærligheten fra den som gitt sitt liv for vennene sine, er det også for oss.

Jesus sender ut sine disipler til å elske, og han gjør det med handling. På vei inn i sen egen mørke natt, peker han på en tjenende vei, handlingens vei, kjærlighetens vei. Og han sier at vi skal gjøre som han og gjøre det til minne av ham. Til minne, som den ordene ligger på norsk, kan lede tanken til at det handler om å huske, å ikke glemme noe som skjedde for lenge siden. Men når vi deler brød og vin, gjenopplever vi, befester, og virkeliggjør Kristi nærvær og den kjærlighet som er sterkere enn døden. På en liknende måte, befester og virkeliggjør vi kjærligheten, når vi tjenende og kjærlighetsfulle handlinger.

Vi er i skjærtorsdagens kveld, på vei mot Getsemane og angsten, mot korset, mot sjelens og verdens mørke natt. Svaret på det mørket, er kjærlighet. Kjærlighet i handling.

Jesus sier: Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. Gjør dette til minne av meg.