tisdag 7 maj 2019

Om forsoning

Preken på Emmausgudstjeneste i Trefoldighetskirken 2. påskedag 22 april 2019.
For Kristi kjærlighet tvinger oss. Vi vet at én er død for alle, derfor er de alle døde. Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og sto opp for dem.
    Så kjenner vi ikke lenger noen bare på menneskelig vis. Og har vi før kjent Kristus på menneskelig vis, så kjenner vi ham ikke lenger slik. Nei, den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til! Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste. For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss.
2 Kor 5,14-19
Det handler om forsoning. I vår lesetekst i dag gir Paulus en fortolkning av Jesu død og oppstandelse, setter den i et sammenheng. Det handler om forsoning: det er Gud som handler, som forsoner hele verden – alle mennesker, hele skaperverket – med seg selv ved Jesu død og oppstandelse. I det gav han oss forsoningens tjeneste. Men hva vil det bety?

Kanskje var det også forsoning som Jesus snakket om, der på veien til Emmaus. Disiplene kjenner ham ikke igjen, men lytter til hvordan han snakker om oppstandelsen ut fra Moses og profetene. At Messias ikke er en vanlig konge, som kom for å opprette et rike i denne verden, men noe mye større. Som kom for å opprette relasjonen mellom Gud og menneskene, hele skaperverket. At det verden trenger ikke er maktkamp og splid, men noen som oppretter, heler, forsoner.

For nok trenger verden forsoning. Vi var mange som i går så med forskrekkelse hvordan gleden over oppstandelsen ble bytt til fortvilelse over de grusomme attakkene i Sri Lanka. Alle attakker der så mange mennesker blir drept er selvfølgelig grusomme, men det er noe ekstra grusomt når mennesker som ber og feirer gudstjeneste rammes. Det som skulle være en feiring av livets seier ble en langfredag. Og i tillegg skjer store og små grusomheter rundt om i verden her dag. Mennesker skader hverandre, bygger murer og dyrker splid, hat og motstand mot andre mennesker. I en tid av alt sterkere polarisering er risikoen høy for å se mennesker som er annerledes, eller tenker annerledes, som fiender og motstandere.

Og ikke kun menneskene trenger forsoning. Hele skaperverket roper etter forsoning, etter å slippe de utslipp som holder på å ødelegge kloden, eller i hvert fall forutsetningene for menneskelig og annet liv som vi kjenner det. Denne våren har diskusjonen om klima tatt ny fart i og med de store klimastreikene, men spørsmålet er om det finnes nok politisk vilje til å snu utviklingen før det er altfor seint. Klima handler om forsoning mellom menneskene og naturen, men også om menneskers relasjoner til hverandre – mellom rike og fattige, mellom de som slipper ut og de som møter konsekvensene, mellom generasjoner.

Når Paulus prøver å forklare betydningen av Jesu død og oppstandelse, og snakker om forsoning, er det dels en teologisk term, noe som rør de evige, kosmiske sammenhengene. Men det er også noe veldig konkret og mellommenneskelig.

Paulus legger vekt ved flere viktige ting i disse korte radene. Det er Gud som forsoner verden med seg selv: forsoningen er ikke vår prestasjon, men helt Guds verk. Det er også hele skaperverket som blir forsont, ikke kun individuelle mennesker, men en relasjon som innbegreper alt. Og det gjelder for alle – ikke kun noen få, eller kun et utvalgt folk, men alle. Her er vi i spenningen mellom allerede her og nå – og ikke enda. Forsoningen er et faktum, men den fullstendige forsoningen, når Gud skal bli alt i alle, når lidelsen og smerten og splittelsen helt er over, den skjer først ved tidens slutt.

Men det rører også forsoning her i tiden. Kristus ga oss forsoningens tjeneste, og Kristi kjærlighet tvinger oss ut i den forsoningens tjeneste. Oppstandne med Kristus, lever vi ikke for oss selve, men for Kristus, og da må vi også gi den kjærligheten videre. Når disiplene i Emmaus til slutt kjente Jesus igjen, ble de ikke igjen i sitt eget, men dro til de andre, og fortalte videre om den oppstandne Herren, og om alt han sagt og gjort. Og det er ikke tilfeldig hva som skjedde når de kjente ham igjen: det var når han brøt brødet. Slik som han gjort den siste kvelden de var sammen, og slik som vi gjør i hver gudstjeneste der vi feirer nattverd. I denne solidaritetens og forsoningens felleskap møter vi også Jesus selv.

Gud vil forsoning, og i Kristus viser Gud sin uendelige kjærlighet til oss og forsoner hele verden med seg selv. Den forsoningen kan vi ikke skape på egen hånd, men vi kan prøve å leve i den – med Gud, men også med andre mennesker og skaperverket. Vi får prøve å kjenne Jesus igjen – i måltidets fellesskap og i våre medmennesker som Jesus kaller sine brødre og søstre. Og vi får prøve å leve i oppstandelsens kjærlighet og forsoning, og dele den videre.