Martas predikningar / prekener

onsdag 29 juli 2020

Olsok: om hvetekorn og historiens kraft

Preken på Olsokvesper i Ringsaker kirke 29 juli 2020.
Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv. Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal min Far gi ære.
Joh 12,24-26

Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. Dette utsagnet av Jesus kalles for hvetekornets lov, og sammenfatter egentlig den kristne tro og lære om oppstandelsen. Det er også bildet som Paulus bruker om oppstandelsen i en av aller eldste kristne tekstene om oppstandelsen, i 1 Korinterbrevet. Det er både en forutsigelse fra Jesus om hva som skal skje med ham, og en belysende metafor om oppstandelsen. Men det er også et bilde som knytter an til noe nesten alle mennesker forstår, fordi vi kjenner hvordan korn og frø forsvinner i jorden og i sitt litte skall rommer nytt liv. Og det sier også noe sant om livet på et mer alminnelig plan: mange har erfaringer med at noe må dø for at noe nytt skal kunne vokse og få nytt liv. Og at der det virket som det bare var død, nedbrent eller helt frossent, det kommer etter hvert nytt liv.

Når denne tekst blir lest på Olsok, der vi minnes Sankt Olav, er det lett å se teksten som en beskrivelse av også hans liv og gjerning: Han kjempet og døde på Stiklestad, og døden hans gav rik frukt ved at det ble et vendepunkt i kristendommens etablering i Norge. Selv om Olav er en helgen som anerkjennes av både romersk-katolske og de ortodokse kirkene, og hans relikvier i Nidaros ble et mål for pilegrimer fra hele Europa i middelalderen, har han fått en særlig status som nasjonalhelgen i Norge. Kanskje fremst når Olavsarven ble vekket til liv i slutten av 1800-tallet og har blitt løftet frem som en sentral del av kirkas etablering i Norge, og også i noen grad i etableringen av Norge som et land og et folk. Det merkes ikke minst i at det denne dag, også i denne vesper, er tradisjon å synge salmer som særlig betoner Norge og fedrelandet.

Denne vår og sommer har historieskriving, og hvordan det etableres forskjellige fortolkninger av historien i form av monumenter og statuer, vært diskutert etter protestene mot rasistisk politivold i USA og Black Lives Matter-bevegelsen. Spektakulære bilder av statuer som veltes vekker mange følelser, og måter som stuer og monumenter befester noen fortolkninger av historien fysisk i det offentlige rom, mens andres fortellinger er glemt bort, har blitt løftet frem i lyset. Denne debatt ble løftet inn i norsk kirkelig kontekst i en kronikk i Vårt Land av teologen og presten Gyrid Gunnes som retorisk stilte spørsmålet om også Nidarosdomen burde rives. Nå var hennes svar på det spørsmålet ikke ja, men hun fikk mange sinte reaksjoner fra folk som nok kun lest overskriften og ikke selve teksten. Poenget til Gunnes var at det finnes grunn for den kristne i Norge, og institusjonen Den Norske kirke, å vurdere hvordan man bruker Olavsfortellingen, og også prøve å lese den i et minoritetperspektiv. Det er lett å løfte frem en rak og enkel heltfortelling, vanskeligere å se at kristendommens etablering i Norge var en langt mer komplisert prosess enn det ene slaget ved Stiklestad, og at det ikke kun var en fredelig og harmonisk prosess.

Historien er sjelden rak og enkel, men en mengde hendelser, som i etterkant blir fortolket og fortalt som en fortelling – eller flere fortellinger. Og hva som er langsiktig frukt av enkelte hendelser, ser vi på andre måter i etterkant, avhengig av hvilke perspektiver vi har. Mye gode ting har skjedd også i etterkant av vanskelige og vonde hendelser, også ting som ikke nødvendigvis var gode kan bære god frukt. Og noen ganger leder ting som var ment veldig godt til uventede og usiktede konsekvenser.

En måte å forholde seg til historien på, er å tillate seg ambivalens og å se flere ting samtidig. Å se at Olav både vær en krigerkonge med politiske ambisjoner, og at hans død fikk en viktig innflytelse på kristendommens etablering i Norge og at hans martyrium ble et sterkt vitnesbyrd for Kristus. Å være takknemlig over kirkas lange historie i Norge og alt godt den har ført med seg og kanskje en personlig takknemlighet i å få ha vokset opp i et land favnet av folkekirke, og samtidig se at kirka slett ikke alltid har stått på folkets side eller har vært særlig god mot minoriteter og andre. Det går å sette pris på det vi har, det som er vårt, og samtidig se at Kristus, og kirka, alltid er større enn det vi kan se fra vårt eget perspektiv.

For viktigst er at det er Kristus som er sentrum, og han som er hvetekornet. Uansett hvor mye og hvor klart vi kan se fra vårt ståsted, og hvilke fortellinger om historien og nåtiden som bærer oss, er det Kristus som er hjørnesteinen. Det er hans kjærlighet som bærer oss og hele verden. Og det er den kjærligheten som kan gjøre alt nytt, som kan vende smerte og sorg til noe som gir rik og god frukt. Og den kjærligheten som gjennom å dø, selv beseirer døden.

fredag 19 juni 2020

Døpt til Kristus - om slaveri og frihet

Preken på 2 søndag i Treenighetstiden 14 juni på Moelv kirkesenter.
Herren sa til Moses: «Hvorfor roper du til meg? Si til israelittene at de skal dra videre! Du skal løfte staven din og rekke hånden ut over havet og kløve det, så israelittene kan gå tørrskodd tvers igjennom havet. Se, jeg gjør egypterne harde, så de setter etter dem. Jeg skal vise min herlighet på farao og hele hans hær, på vognene og rytterne hans. Egypterne skal kjenne at jeg er Herren når jeg viser min herlighet på farao og vognene og rytterne hans.»
    Guds engel, som hadde gått foran Israels leir, byttet nå plass og gikk etter folket. Skysøylen som var foran dem, flyttet seg og stilte seg bak dem, så den kom mellom egypternes leir og israelittenes leir. Og skyen kom med mørke, men den lyste likevel opp natten, så de ikke kom inn på hverandre hele natten. Da rakte Moses hånden ut over havet, og Herren drev havet bort med en sterk østavind som blåste hele natten, så havet ble til tørt land. Vannet ble kløvd, og israelittene gikk tørrskodd tvers igjennom havet. Vannet sto som en mur til høyre og venstre for dem. (2 Mos 14,15-22)

Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å ta av ham sandalene. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild.  Han har kasteskovlen i hånden og skal rense kornet på treskeplassen. Hveten sin skal han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med en ild som aldri slukner.» (Matt 3,11-12)
Å leve i dåpen, er temaet denne søndag. Dåpen er noe dramatisk og radikalt. Tekstene i dag avhandler noe av de sentrale dåpstemaene, som viser akkurat på dette. Dåpen som en frigjørende eksodus, gjennom død til liv. Rettferdiggjørelsen ved nåde. Og den radikale omvendelsen og etterfølgelsen som Døperen Johannes prekte.

For det er døperen Johannes som taler i evangelieteksten. Dette er to vers ur en lenger tekst, fortellingen om Johannes virke i ørkenen, og etterpå følger fortellingen om Jesu dåp. Johannes er en streng og refsende profet, som blir provosert av at de fromme og selvrettferdige kommer til ham for å bli døpt. Ormeyngel, kaller han dem, og sier at de må ta konsekvensene av troen sin, ikke stole på at deres bakgrunn og opphav og fromme vaner skal redde dem. Bær da frukt som svarer til omvendelsen, sier Johannes. Og peker fremover: han selv døper med vann, men han er kun den som refser, forbereder. Det er ikke han selv som er hovedpersonen, men Jesus. Vi kommer tilbake til det.

For det er den gammeltestamentlige teksten som er den aller mest dramatiske, og den løfter noe av de temaer i dåpen som jeg vil stanse særlig ved i dag. Om folket, som ledet av Moses går gjennom Sivhavet. En tekst som jo ikke nevner dåpen, da den kommer fra en tid langt før den kristne dåpen. Og dåpen er jo heller ikke den hovedsakelige fortolkningen av denne tekst i sin jødiske kontekst og tradisjon. Men i kristen tradisjon har den blitt lest som en speiling, et frempek mot dåpen. Koblingen til påsken, og til vannet er jo sentral. Men også at folket går gjennom vannet, fra en sikker død til et nytt liv. Som det malende fortolkes i salmen vi sang: veien fra døden til livet i dåpen. I dåpen dør og oppstår vi med Kristus, skriver Paulus, og eksodusfortellingen illustrer dette på en dyp og sterk måte.

Men frigjøringen, uttoget, redningen er jo ikke kun fra det umiddelbare trusselen fra hæren og fra vannet. Fremst er de på vei fra frihet fra slaveriet. Hele fortellingens tyngde handler om slaveriet, om vold og undertrykkelse og utnyttelse og grusomhet og død. Det er det som gir fortellingen en sprengkraft gjennom historien og også i dag. Slaveri og undertrykkelse er dessverre et fenomen som dukket opp på mange måter i forskjellige former og på forskjellige plasser gjennom historien, og også i vår tid. Og mange i kristen kontekst har lest eksodus og sett på hvem sin side Gud står i kampen mot slaveriet.

Å lese denne tekst, denne uka, i denne tid, er vanskelig uten å sette den i sammenheng med de protester som skjer i USA og rundt om i verden etter atter et drap der en svart mann er blitt drept av en politimann. Et drap som feier seg inn i en lang rekke av fall av politivold og overgrep, som særlig rammer den afroamerikanske befolkningen. Og dette er kun et av mange uttrykk for at rasismen fortsatt er sterkt tilstede i det amerikanske samfunnet, slik som i mange samfunn rundt om i verden. I den amerikanske konteksten går det ikke å se bort ifra akkurat slaveriets betydning gjennom historien for den urettferdighet som har rammet den svarte befolkningen – først ved kidnappingen av mennesker fra Afrika i den transatlantiske slavehandelen, all den urettferdighet og vold de ble utsatt for under selve slaveriet, men også de rasistiske lovene som gjalt langt inn på 1960-tallet, og etter det mange former av diskriminering og marginalisering med effekter som fortsatt gir den svarte befolkningen dårligere livsvilkår.

Under slaveriets uhyggelige vold og undertrykkelse, tok slavene trøst i fortellingene fra Bibelen, og særlig i fortellingen om uttoget ur Egypt. Det merkes ikke minst i skatten av spirituals, de kristne sanger som slavene sang, der eksodus var det vanligste temaet. Go down, Moses, way down in Egypt land. Tell ol’ Pharao to let my people go. De visste at Gud ikke var slaveriets Gud, men frigjørelsens. At dåpens vei ikke er å bli bunden, men å følge Kristus fra død til liv.

Mange av de sentrale dåpstekstene i det nye testamentet kommer fra Paulus brev. Den vi lest her i dag kommer fra Titus, og hører kanskje ikke til de mest leste selv om den legger vekt ved noe av det mest sentrale: at det vi døpes til er rettferdiggjørelsen ved nåde. Det er ikke handlingene våre som gir oss relasjon til Gud, men Guds egen barmhjertighet og nåde. I andre brev, og fremst i Romerbrevet utdyper Paulus dette, hvordan dåpen gir oss relasjon til Gud. Der skriver han om hvordan vi døpes til Kristus død og oppstandelse, samme tematikk som knyttes til Eksodus i salmen vi sang. Vi får del i hans død, og i og med det er vi ikke slaver under synden. Vi oppstår til nytt liv ved Kristus. Paulus bruker altså slaveriet som metafor. Når vi er slaver under synden, styrer vi ikke selve, kan ikke leve det liv vi ønsker, og det liv Gud ønsker for oss. Oppstandelsen, frelsen, kobles til frigjøring fra slaveri: til frihet og liv.

Også i Galaterbrevet knytter Paulus dåpen til relasjonen til Kristus, og til en slags frigjøring: når vi døpes blir vi kledd i Kristus og her er ikke lenger jøde eller greker, slav eller fri, mann eller kvinne – alle er ett i Kristus. Å bli kledd i Kristus bryter opp de sosiale makthierarkiene, og frigjører oss fra båndene. Den Sørafrikanske erkebiskopen og fredsprisvinneren Desmond Tutu har uttrykt dette, som at det ikke kan finnes diskriminering i dåpen. I dåpen blir vi alle satt på lik linje, det finnes ikke noen som er mer eller mindre vert, ikke noe som sorterer, og derfor er diskriminering alltid et uttrykk for noe annet enn Guds vilje og Guds rike.

Sett i den sammenhengen, og med bildet av folket som vandrer gjennom vannet, er slaveriet en kraftfull metafor, men ikke kun en metafor for det åndelige. For den eksodus som dåpen innebærer, er ikke kun en åndelig frigjøring. Det er det, men det kan ikke kobles fri fra de faktiske liv vi lever, de ting som binder oss og andre mennesker er ikke kun i sjel og ånd, men påvirker også våre kropper, våre faktiske liv. Å dø fra synden, det å legge det som bryter ned bak oss, har ikke kun med relasjonen til Gud å gjøre, men også våre medmennesker. Synd handler ikke kun, eller kanskje ikke fremst, om enkelte handlinger som vi ikke burde gjøre, men hvordan vi som enkeltmennesker og samfunn kommer til kort. Hvordan vi ikke lever for hverandre men lar våre brister, vår mangel på kunnskap, vår egoisme og vår latskap ta overhånd og vi ser ikke hvordan det rammer andre. Hvordan vi lever i en verden som har bygget opp systemer der vi kun ved å leve våre liv som alle andre i den rike verden, er med og understøtter systemer der mennesker lever i fattigdom og også slaveri. Syndens konsekvenser, på det store samfunnsmessige plan, rammer ikke kun oss selv, men også andre mennesker og naturen. Vi kan ikke sette oss utenom samfunnet og de sammenhenger som vi lever i, og ingen enkeltperson kan endre disse store strukturer. Men vi kan prøve å se hva vi kan forandre, prøve å se hvordan vi kan leve og agere så ikke bare vi selve, men alle mennesker kan bli fri fra undertrykkelsens bånd.

Kristus kaller oss å følge ham, og å leve i dåpen. Det tenker jeg er å leve i hans død og oppstandelse, og følge ham også når det er vanskelig. Den veien, eksodus, er veien fra slaveri til frigjørelse, som ikke kun skjer en gang, men stadig. For oss selv, og for andre, den skjer på et åndelig og tankemessig plan men også helt konkret. Skal vi gå veien fra død til liv, må vi se hvordan døden, synden, holder mennesker nede og rammer urettmessig. Å dø fra synden hver dag, tenker jeg handler om å se syndens konsekvenser i verden, og å velge å følge Kristus på veien til frigjøring. Noen ganger er det åpenbart, når grusomheter og stor urettferdighet rammer mennesker. De klare formene for slaveri, diskriminering, rasisme, undertrykkelse er lette å se selv om det ikke er like enkelt å se hvordan vi skal forhindre eller motvirke dem. Andre former for undertrykkelse og systemer som minsker menneskers livsmuligheter er ikke like lette å få opp øynene for. Men en del av å leve i dåpen, tenker jeg er å øve opp blikket, Jesu blikk, for mennesker og livene deres.

Tilbake til døperen Johannes. Han refser og er hard, og slik som Jesus er de han mest er hard mot: de hyklende. Hykleri, selvrettferdighet, og å sortere og se ned på andre og deres liv, refser han. Og han peker mot Kristus. For til slutt, er det Kristus som teller. Uansett hvor godt vi klarer å leve livene våre, er oppgaven fremst av alt å følge ham, leve med ham. Det er ikke nødvendigvis et enkelt liv, et liv som kaller oss til både kamp og frihet. Og et liv der relasjonen til ham ikke er basert på noe annet enn hans kjærlighet, barmhjertighet og nåde.  Å leve i dåpen, i hans død og oppstandelse, er å leve i kjærligheten, den vi tar imot og gir videre. Et liv som bryter slaveriet og undertrykkelsens bånd, uansett hvem det rammer, for et liv i barmhjertighet, kjærlighet og frihet.

Åndens vind sender oss

Preken på 1 pinsedag i Ringsaker kirke 31 mai 2020.
Salmen som nevnes er 518 Grip du meg, Heilage Ande i Norsk salmebok (nr 646 i Svenska psalmboken).
Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne. 
I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen. En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget morsmål bli talt. Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler?  Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål? Vi er partere og medere og elamitter, folk som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma,  jøder og proselytter, kretere og arabere – og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!» (Apg 2,1-11)

Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren. Igjen sa Jesus til dem: «Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere.» Så åndet han på dem og sa: «Ta imot Den hellige ånd.  Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt.» (Joh 20,19-23) 
 God pinse! Kirkas tredje største høytid – etter påske og jul – er nok litt ukjent for mange. Kanskje mer forbundet med bryllup og forsommer og langhelg – eller konfirmasjon.

De andre store høytidene i kirkas år er knyttet til en sentral fortelling om Jesu liv: når Jesus blir født i jula, og død og oppstandelse i påsken. Men pinsens fortelling om hvordan disiplene får den Hellige ånd er ikke like konkret og enkel å forstå. Og den hellige ånd i seg selv, er kanskje ikke helt lett å få grep om.

I dag har vi fått høre to forskjellige fortellinger om Ånden: Evangelieteksten om hvordan den oppståtte Jesus møter disiplene og gir dem den hellige ånd, og det som pleier å kalles for pinsefortellingen, om hvordan disiplene etter himmelfarten tar imot ånden, i en dramatisk hendelse der de fylles av ånd og kan tale om språk de ikke selv kjenner. De har suttet isolert, gjemt unna siden Jesus forlatt dem ved himmelfarten, men fylt av ånden får de mot og retning, og går ut i verden for å fortelle det glade budskap.

Denne dramatiske og karismatiske fortellingen om den hellige ånd er hovedfortellingen om pinsen, og kanskje om ånden. Men den hellige Ånd dykker ikke opp første gangen i den bibelske historien her. Nei, Ånden finnes hele veien, og har mange former og oppgaver, blir beskrevet med mange metaforer og oppleves forskjellig. Ånden er med helt fra begynnelsen i Bibelen: i en av de første setningene i første mosebok, om hvordan Gud skaper verden, beskrives det hvordan Guds Ånd svevde over vannet. Og gjennom det gamle testamentets fortellinger er Ånden tilstede, ikke minst ved profetene som i ord og handling viser på hvem Gud er og hva Gud vil. Også i fortellingene om Jesus er Ånden tilstede: når Jesus blir døpt kommer den hellige Ånd ned over ham som en due. Derfor ber vi også om den hellige Ånd over dåpsvannet og hver og en som blir døpt, slik som K her i dag. Og Jesus taler om Ånden som skal komme – om talsmannen, sannhetens ånd. Og etter pinsehendelsen, i brevene i det nye testamentet finnes mange beskrivelser av Ånden, og av åndens frukter. Viktigst av dem kjærligheten: den hellige Ånd er kanskje mest av alt kjærlighetens ånd.

At den hellige Ånd er litt vanskelig å få grep om, tenker jeg er akkurat i orden. For det er liksom greie med ånden. Ånden blir beskrevet med metaforer: som en due, som tunger av ild, og kanskje vanligst: som vinden. Ånd og ånde, pust, henger sammen og åndens vind som blåser akkurat slik som den vil. Vi kan ikke kontrollere den hellige ånd, og heller ikke se den – kun ane den eller kjenne dess virkninger. I en samle (som vi ikke synger i dag) beskrives det flott: «vinden ser vi ikke, men vi merker den. Vinden ser vi ikke, men der vinden går, bøyes gress og grener, høye bølger slår». Ordet ånd på latin er Spiritus, og vi har samme ord og grunnbetydning i for eksempel inspirasjon, eller spirituell. Åndens spor kan vi merke i oss selv, som akkurat inspirasjon, mot kraft. Ånden blåser hvor den vil, sier man, og den kan lede oss på veier eller åpne muligheter vi ikke ante eller forventet. Noen ganger i opplevelser av store følelser, eller av indre fred. Noen ganger i uventede møter eller muligheter.

For ånden er ikke bare opplevelser eller å bli oppfylt av noe, slik som disiplene på pinsedag. Ånden er fremst av alt: tilstede. Ånden er Guds kraft og nærvær i verden. Ånden blir beskrevet som trøsteren, hjelperen, talsmannen. Ved ånden er vi ikke alene. Og det er et levende nærvær – noen som også kan utfordre oss når vi trenger det. Jesus beskriver ånden som Sannhetens ånd, den som hjelper oss å avsløre det som ligger skjult, som hjelper oss å se sannheten om oss selv og om Gud, som kommer med liv, kraft og mot.

For åndens oppdrag er mer enn noe annet å sende oss ut, og å gi oss det vi trenger i den sendelsen. Disiplene går ut for å fortelle om Jesus: og etter hvert går de ut i verden ikke bare for å snakke, men også i tjeneste for mennesker. For Jesus var det alltid et tett sammenheng mellom ord og handling, og slik er det også for oss i dag. Ånden får vi ikke for egen skyld, for at vi skal ha egne flotte opplevelser. Vi lever livene våre for hverandre, for å finnes til for andre som trenger oss. Kjærlighetens ånd er til for å bli delt med andre.

Som mye teologi, er det ikke alltid det er konkrete beskrivelser som er den beste måten å snakke om, eller erfare ånden på. For meg er ofte salmetekster en god hjelp å uttrykke og tenke om Gud på, og det finnes mange fine salmer om den hellige ånd som fanger noe av de mange aspektene. VI skal straks synge en slik. Den er kanskje ikke så kjent her – det er opprinnelig en finsk salme som i sin svenske språkdrakt blitt veldig mye brukt i Svenska kyrkan. Nå finnes den i en flott nynorsk oversettelse som vi skal synge straks. Der syns jeg mange av de viktige aspektene av den hellige ånd beskrives på en lavtmeld men poetisk måte, i en bønn om å bli grepet av ånden: gi meg vei og retning, gjør meg trygg og fri, gir tjeneste og ansvar. Og med en tydelig konklusjon: jeg har en oppgave, og Kristus har bruk for meg. Det gjelder hver og en av oss. Hver og en av oss kan la oss fylles av kjærlighetens ånd, og la den lede oss på ukjente veier for å vise på og gi kjærligheten videre i verden. Og hvis vi er oppmerksomme, kan vi oppdage at Ånden allerede er der. Nærmere og større enn vi kan tenke og ane.


Hva slags konge?

Preken på Kristi Himmelfarts dag 21 mai 2020 i Ringsaker kirke. Dette var den første gudstjenesten i Ringsaker etter nesten 10 uker stenging.
 I min første bok, gode Teofilos, skrev jeg om alt det Jesus gjorde og lærte, fra han begynte og helt til den dagen han ble tatt opp til himmelen. Da hadde han ved Den hellige ånd gitt sine befalinger til de apostler han hadde utvalgt. Etter å ha lidd døden sto han levende fram for dem med mange klare bevis på at han levde: I førti dager viste han seg for dem og talte om det som hører Guds rike til. En gang han spiste sammen med dem, påla han dem dette: «Dere skal ikke forlate Jerusalem, men vente på det som Far har lovet, det som dere har hørt av meg. For Johannes døpte med vann, men dere skal om noen få dager bli døpt med Den hellige ånd.» Mens de var sammen, spurte de ham: «Herre, er tiden nå kommet da du vil gjenreise riket for Israel?» Han svarte: «Det er ikke dere gitt å kjenne tider og stunder som Far har fastsatt av sin egen makt. Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.»
    Da han hadde sagt dette, ble han løftet opp mens de så på, og en sky tok ham bort foran øynene deres. Som de nå stirret mot himmelen mens han dro bort, sto med ett to menn i hvite klær foran dem og sa: «Galileere, hvorfor står dere og ser mot himmelen? Denne Jesus som ble tatt bort fra dere opp til himmelen, han skal komme igjen på samme måte som dere har sett ham fare opp til himmelen.» (Apg 1,1-11)
Etter at Herren Jesus hadde talt med dem, ble han tatt opp til himmelen og satte seg ved Guds høyre hånd. Men de gikk ut og forkynte overalt, og Herren virket med og stadfestet Ordet gjennom de tegn som fulgte. (Mark 16,19-20)

Hva vil det si at Kristus er steget opp, opphøyet? Kristi himmelfart er på en måte en litt rar dag i kirkens år, og i fortellingen om Jesu liv. Fortellingen er litt forskjellig i evangeliene, hvordan Jesus møter disiplene etter oppstandelsen på forskjellige steder og forskjellige måter, for å så sende dem ut. Men den tydeligste himmelfartsfortellingen kommer ikke fra evangeliene, men fra apostlenes gjerninger som vi hørte i den første tekstlesingen, og henvisninger i brevene, som i den andre lesningen. Det er disse fortellingene som er grunnlaget til at det også blir sagt i trosbekjennelsen: fór opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd.

I den norske salmetradisjonen for Kristi himmelfart, står motivet med Kristus som konge sterkt, hvordan Jesus blir kronet til konge, som sitter på tronen og regjerer. Vi har allerede sunget en av disse salmene og det kommer en til seinere i gudstjenesten. Det bygger vel mer på trosbekjennelsen og henvisningene i brevlitteraturen, enn til hvordan denne hendelse blir beskrevet i evangeliene. Og det er på en måte en forlengelse av påsken. Kristi himmelfart er 40 dager etter påske, like lenge som fastens 40 dager av forberedelser, og blir en slags sluttpunkt på påsketiden. Kristus har i påskens oppstandelse seiret over døden, og det blir på en måte fullendt ved hans opptakelse til himmelen og da han inntar en himmelsk trone. 

Disse bildene av Kristus som konge og hersker gjør meg ofte litt ubekvem. Ikke for de jeg mener at de er feil, men det er liksom en bit unna hvordan jeg pleier å tenke på og henvende meg til Jesus. Jeg vet ikke helt om det handler om et språk som så tydelig befester makt og i noen mån rikdom: konge, kroner, hersker, regjerer, trone, gull, og som knyter an til tider og samfunn der konge betyr noe helt annet enn i vårt samfunn i dag: totalt uinnskrenket makt langt fra hvordan vi tenker om rettferdig og god ledelse. At det i tillegg er et veldig mannsdominert språk og bilder. At det er et Gudsbilde som så totalt betoner forskjellen og avstanden mellom Gud og menneske. Det betyr ikke at jeg ikke mener det er riktig at betone og løfte opp Guds herlighet eller det storslåtte i Kristus seier. Men ord og bilder kan vekke forskjellige assosiasjoner. Og særlig hvis noen bilder blir veldig dominerende og ikke gir plass til andre.

Men Kristus som konge, er ikke det eneste motivet denne dag. Og egentlig er den triumfatoriske og storslåtte tonen i kongesalmene litt mer høylytt enn den tonen som er i selve tekstene. I hovedfortellingen forsvinner han i en sky og disiplene står forvirret og lurer på hvor han er blitt av. Også i evangeliene nevnes det kun kortfattet at han forlatte dem i en sky eller lignende litt vage formuleringer. Men det som er tydelig i alle tekster er to ting: at han sender disiplene ut i verden, og lover at de skal få den hellige Ånd som en trøster og støtte og veiviser. Det feirer vi i pinsen, om 10 dager.
I teksten fra apostlenes gjerninger, er også forbindelsen med påsken og hvordan den oppstandne Kristus er sammen med disiplene sentral. I 40 dager har han vist seg for dem, vært sammen med dem og undervist om Guds rike. Mange av disse hendelsene er også beskrevet i evangeliene. Og her ser vi at det er samme Jesus, samme undervisning, samme betydning av måltidets fellesskap, som den Jesus disiplene er blitt kjent med når han var i livet. Den kronte kongen på himmelens trone er den oppstandne Kristus, men han er ikke noen annen enn den Jesus som delte disiplenes og menneskenes liv.
Og dette tenker jeg er et poeng vi ikke skal miste, og som gir dybde til de storslåtte og litt distanserte bilde av kongen på tronen. Opphøyelsen til himmelen kan ikke skje, uten at den første opphøyelsen: på korset. Den seirende kongen er den samme som den lidende tjeneren. Kongekronen er tornekronen. Når Kristus blir beskrevet som en konge på en trone, er det ikke en fjern despot med makt, rikdom og ære uten innsikt i hvordan vi vanlige mennesker lever livene våre. Seieren er ikke kommet på noen annen måte, enn ved at Jesus delte våre liv, vår smerte og sorg og lidelse, og dødde slik som oss. Seierskongen er akkurat den samme som har delt våre liv og kår, og selv i herligheten og opphøyelsen er han både Gud og menneske, både himmelkonge og en av oss. Også i de siste møtene med disiplene deler han måltid og fellesskap med dem, og lover å alltid være med dem, og med oss.

Til den første søndagen etter at vi stengte kirkene, da når vi fortsatt ikke viste hvordan dette skulle gå og vi like gjerne kunde være i begynnelsen av en ny svartedaud som en influensa, skrev jeg en preken som aldri ble holdt på gudstjeneste. Da var vi i fastetiden, og motivet om den lidende Jesus som deler våre liv var – og er – veldig aktuelt. Da tenkte jeg og reflekterte kring dette at bilder av den lidende Jesus – både konkret i kirkekunsten, og i salmer, bønner og prekener, har vært særlig fremtredende i tider av kris, nød og fare. Ikke minst under svartedauden. Siden den gang – som var to måneder, men føles både som en evighet og en kort stund siden – har vi gått fra fastetid, gjennom påske og påsketid og står nå innfor pinse og sommer. Vi har gått fra full krise og veldig usikkerhet, til en gradvis og kontrollert gjenkomst til hverdagen. Mye gjenstår, og for den som er syk, som har mistet noen kjær, som har mistet jobb eller inntekt eller virksomhet, eller den som har nære og kjære på andre siden av stengte grenser er krisa ikke over i det hele tatt. Selv om samfunnet er i en ny fase, er vi sikkert mange som rører oss mellom forskjellige stemninger, mellom håp og tiltro og sorg og mismot.

Og her der vi står, mitt i både sorg og håp, vårsol og usikkerhet, feirer vi at Kristus er konge – og at det er en Gud som deler våre liv. En Gud som vet hvordan smerte føles, hvordan det er å miste familie og venner, som har opplevd lidelse og død. En strålende himmelkonge som også vil spise og snakke sammen med vennene sine, som er både hele verdens og universets hersker og samtid nær hver og en av oss. Og som viser at det ikke er noen makt eller kraft eller ære, som er større enn kjærligheten som er sterkere enn døden.

fredag 1 maj 2020

1 mai - om solidaritet og høye forventninger

Preken på videoandakt fra Moelv kirkesenter, til 1. mai 2020.
Som dere vil at andre skal gjøre mot dere, slik skal dere gjøre mot dem. At dere elsker dem som elsker dere, er det noe å takke dere for? Selv synderne elsker dem de selv blir elsket av. Og om dere gjør godt mot dem som gjør godt mot dere, er det noe å takke dere for? Det gjør jo også synderne. Og om dere låner ut til dem dere venter å få igjen av, er det noe å takke dere for? Også syndere låner til syndere for å få like mye igjen. Nei! Elsk deres fiender, gjør godt og lån bort uten å vente noe igjen. Da skal lønnen deres bli stor, og dere skal være Den høyestes barn. For han er god mot de utakknemlige og onde.
Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig. (Lukasevangeliet 6,31-36)

Disse Jesus-ord, i hvert fall den første setningen, er noen av de mest kjente. Vi kaller dem ofte den gylne regel, og mange mennesker mener at det er den viktigste – og også deres personlige viktigste leveregel. Dette gjelder også langt utenom kristne sammenhenger, den finnes formulert i andre religioner, og av filosofer uten å grunnes i noen direkte religiøs ramme. Enkelt og genialt, og lett å være enig i. Men, i virkeligheten, ikke alltid fult så enkel å leve etter.

Men i denne versjonen fra Lukasevangeliet, stopper ikke Jesus der. Han sier at det ikke er nok å gjøre minst mulig, det som er forventet, det som er lett. Altså å gjøre mot andre som de allerede gjør mot oss. Å være hyggelig mot den hyggelige naboen, ta oss av vår egen familie, hjelpe den som vi kan regne med skal hjelpe oss når vi trenger det. Det Jesus setter som forbilde er mer krevende og mer radikalt: det er å ikke gjøre hva andre allerede gjør mot oss, men hva vi vil at andre skal gjøre, hva vi kan tro at vi noen gang kommer til å trenge fra andre. Å ikke kun gjøre det som er forventet, eller rimelig eller sikkert. Men det som andre, som verden trenger. Og det kan også innebære å gjøre godt mot noen som gjør ondt mot oss, å hjelpe eller låne ut selv om vi ikke vet om vi får hjelp tilbake. Barmhjertighet, heller enn å være proporsjonal og risikominimerende.

Når Jesus taler om dette så er det en krevende etisk regel. Men det er ikke kun en regel eller en pekepinn. Jeg tenker at det han sier, også er sant og viktig om noe grunnleggende i å være menneske. Nemlig at vi hører sammen, at vi trenger hverandre og er deler av samme helhet. Ikke noen eneste menneske er en øy, ingen kan leve livet sitt helt uavhengig. Bunn i deg er bunn i meg. Men det er også sånn at noen av oss er mer avhengige av andre – i perioder av livet, eller hele livet. Noen har mer resurser og mulighet, og dermed mer ansvar, mens andre har behov de aldri kommer til å kunne kompensere for helt. Men med en måte å leve sammen der flest mulig deler med seg av sine ressurser – ikke kun økonomisk, men også på alle andre måter – og der alle mennesker får mulighet at sammen med andre både få sine behov dekket og få mulighet å bidra, så kommer helheten bli større. Flere får mulighet å vokse, og færre må lide. Hvis alle kun gjør mot andre nøyaktig det som trengs, eller er enkelt, eller minimerer risikoen, da kommer vi ikke kunne vokse som mennesker og som samfunn. Det handler om gjensidighet, men ikke kun en-til-en, men at vi gir av oss selv uten å kunne sikre et likeverdig, direkte uttak.

Dette er beskrevet med forskjellige ord i forskjellige tradisjoner. I arbeiderbevegelsen – og hos mange flere, også i kirka, taler man gjerne om solidaritet. Dels i det mest grunnleggende, i fagforeningens solidariske løfte om å ikke akseptere en altfor lav lønn og dårlige kår, men å stå sammen i forhandlinger til alle får en avtale, og der de med litt høyere lønn kan stå litt tilbake for at de med lavest lønn skal få mer. Men også i den internasjonale solidariteten som har stått høyt, med engasjement for arbeidere i andre deler av verden, og fortsatt mot slaveri, tvangsarbeid og livsfarlige og uverdige arbeidskår. Det er ikke nok at hver og en, eller vår egen gruppe har så vi klarer oss eller får ut mest mulig. Så lenge noen lever og arbeider under usle kår, og særlig når vi i den rike verden nyter av de lave prisene det innebærer for oss, finnes behov for en internasjonal solidaritet.
I kristen tradisjon har man ofte, med Paulus ord, talt om at vi er en kropp med forskjellige lemmer. Det er et annet ord og bilde, men betyr omtrent det samme: om en del lider, lider vi alle. Vi henger sammen, og hører sammen.

Alt dette blir tydelig når så store deler av verden rammes samtidig av en pandemi. Vi ser at alle mennesker kan rammes, og så vel rik som fattig, hvit som svart, kvinner og menn blir syke. Men det rammer ikke likt og blindt – de som allerede har god tilgang til helsevesen, hygiene og et hus å bli hjemme i, og i tillegg arbeid som kan gjøres hjemmefra, de klarer seg veldig mye bedre enn de som må jobbe blant folk, som ikke har nok mat, eller rent vann, eller tilgang til helsetjeneste. Og vi ser nå etter et par måneder at pandemien tar frem både det beste og laveste hos verdens lender: mange forskere jobber sammen, helsepersonell reiser til forskjellige land for å avlaste – men samtidig bruker de rike og mektige landene sin makt for å sikre seg medisinsk utstyr og materiell på bekostning av andre. Og når dette er over og vi skal åpne opp samfunnet vårt og verden igjen kommer vi stå innfør mange valg. Hva slags land, hva slags samfunn, hva slags mennesker vil vi være? Gjør vi hva andre allerede gjør mot oss, eller det vi VIL at andre skal gjøre?

Jesus setter lista høyt, med en krevende forventning. Men for å ta til oss det ha vil si, tror jeg at vi må se det som et anerkjennende av det dypest menneskelige. Og vi får lite på, at Jesus ikke kun er et forbilde eller en læremester som kommer med regler, men Gud selv som vil dele våre liv. Han har delt vår smerte og glede og sorg, og når vi er i vanskelige tider får vi hvile i hans kjærlighet og nærvær. Og når vi mislykkes – for det gjør vi – får vi finne trøst i at det alltid finnes tilgivelse og nye muligheter.

(I en uke fra 1. mai kan du se hele andakten her:)

söndag 12 april 2020

Livets seier midt i døden

Preken på påskemorgen 12 april 2020. Forinnspilt gudstjeneste fra Ringsaker kirke.

Vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv. Har vi vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans, skal vi være ett med ham i en oppstandelse som er lik hans. Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham, for at den kroppen som er underlagt synden, skulle tilintetgjøres og vi ikke lenger skulle være slaver under synden. For den som er død, er befridd fra synden. Er vi døde med Kristus, tror vi at vi også skal leve med ham. Vi vet jo at når Kristus er oppreist fra de døde, så dør han ikke mer; døden har ikke lenger makt over ham. For døden han døde, den døde han for synden, én gang for alle, men livet han lever, det lever han for Gud. På samme måte skal dere regne dere som døde for synden, men som levende for Gud i Kristus Jesus. Rom 6,3-11

Hvordan kan vi forkynne livets seier, når vi fortsatt står i lidelse og død? Påskemorgenens budskap er det samme som hvert år: Kristus er oppstanden! Livet seirer, døden er knust! Men i år kan vi ikke som vanlig samles en stor gruppe og synge påskesalmer på kirkegården, vi kan ikke møtes for selskaper og feiring, vi kan ikke dele vin og brød i påskemessen. Eker påskeropet tomt når vi ikke ser livets seier rundt omkring oss, men stillhet og tomhet, og lidelse og død? Selv om vårt land foreløpig ikke er rammet av de verste konsekvensene av pandemien foreløpig hva gjelder dødstall og et overbelastet helsevesen, ser vi helt andre situasjoner mange steder rundt om i verden, også land som er ganske like oss. Og snart kommer smitten slå med full kraft i flyktningleir og slumområder, der mennesker har ingen eller liten mulighet å beskytte seg og knappt noe helsevesen. Her har vi heller ikke sett de langsiktige konsekvensene av smitten og av tiltakene – hvordan vårt samfunn kommer til å være økonomisk, folkehelsemessig og mentalt om en måned eller om et år vet vi ikke noe om. Men det føles ikke akkurat som at døden og lidelsen er beseiret.

Paulus ord fra Romerbrevet om at vi er døpt til Kristi død og oppstandelse, er en av de mest sentrale dåpstekstene i Bibelen. Men vi leser den svært sjelden ved dåp, og selv om den alltid blir lest i påsken, er det nok sjelden vi dveler ved den, og preker over den. Kanskje fordi den dels er litt sterk kost, dels litt abstrakt. Hva betyr det at vi blir døpt til Kristi død, og til hans oppstandelse? De aller fleste dåp i vår tradisjon er jo barnedåp, og da står heller temaer som takknemlighet over livet, velsignelse, at Jesus er med oss alle dager, og å være et Guds barn i sentrum. Det er fine og viktige aspekter av dåpen. Men dåpen har helt siden kirkas begynnelse hatt en tett kobling til påsken, og om en stund skal vi, som hver påskemorgen, bli minna om vår dåp. Det er fordi dåpen henger tett sammen med Kristi død og oppstandelse, som Paulus skriver.

Når Gud blir menneske i Jesus, betyr det at Gud deler livene våre og har erfaring med hva det innebærer å leve et menneskeliv. Og når Jesus dør, deler han alle menneskers erfaring med død og smerte og lidelse. Men når han oppstår, beseirer han destruktiviteten, smerten, døden. Selv om verden på en måte er som den alltid har vært, er den også endret. Døden kommer ikke til å få det siste ordet. Det finnes en kraft som er sterkere enn død og destruktivitet: Guds kjærlighet. Og i dåpen blir vi ett med Kristus – det er ikke bare han som er forent med oss ved erfaringen av liv og død, men vi får del i oppstandelsen. Og en dag skal denne kjærlighetskraft bryte ned døden en gang for alle.

For oppstandelsen er ikke kun en historisk hendelse, noe som skjedde en gang for lenge siden på en plass langt borte. Men den er heller ikke kun et eskatologisk håp, et løfte om noe som kommer til å skje en gang, ved tidens og verdens slut. I tillegg til disse tingene, er vi forent med Kristus her og nå, her i vår verden, i våre liv, får vi leve forent med Kristi død og oppstandelse. Det er et mønster, et håp og en retning også for våre liv her og nå.

For mange år siden, når jeg var student, fikk jeg reise noen måneder til den lutherske kirka i Zimbabwe på et misjonsstipend. Dette var helt i begynnelsen på 00-tallet, og Zimbabwe var hardt rammet av HIV og AIDS. Rundt en fjerdedel av den voksne befolkningen var smittet, det fantes ikke tilgang til medisin og i mange landsbyer var det nesten kun barn og besteforeldre igjen, for så mange i aktiv alder hadde dødd. I tillegg var det tørke og mange mennesker manglet mat. Og på toppen av alt et korrupt og totalitært politisk system med hard undertrykkelse og en fullstendig kollapset økonomi med hyperinflasjon. På mange måter var det som å reise i døden. Hvordan kunde man ha håp i en slik håpløs situasjon? Hvordan kunde det finnes liv der midt i døden?

Men det fantes det. Hver morgen gikk mennesker opp, dyrket sitt korn og tok hånd om sine barn, de organiserte seg og tok seg av hverandre. De kom til kirken og sang og danset. Bare ved å stå opp på morgenen, føltes det som at de lo døden i ansiktet. Livet, kjærligheten og håpet om en morgendag kunde hverken AIDS, tørke eller en diktator knuse. Det ble for meg det sterkeste bilde av oppstandelse jeg har opplevd. Midt i døden finnes fortsatt livet, og det gjør det mulig å tro på at det faktisk finnes en kjærlighet som er sterkere enn døden. At livets seier helt til slutt ikke er et fåfengt håp, men et løfte vi kan leve på her i livet, og holde fast på inn til døden.

Vi er døpt til Kristi død og til hans oppstandelse. At vi er døpt til hans død, tenker jeg betyr at vi, sik som han, er forbundne til alle menneskers lidelse og død. Vi kan ikke snu oss bort og bare ta oss av oss selve, når verden lider. Vi har ansvar for, og del av, hele menneskehetens livskår, og må gjøre hva vi kan for å forhindre lidelse og død så langt det er mulig – her i vår bygd og nabolag, og rundt om i verden. Og vi er døpt til hans oppstandelse, og har del i livets seier over døden. Også vi kan le døden i ansiktet ved å bidra til kjærligheten og livet – gjøre de innsatser vi kan, uansett om det er å holde seg hjemme, hjelpe en nabo, jobbe i helsevesenet eller med samfunnskritiske oppgaver, be for dem som trenger det og holde kontakten med noen som er alene. Og vi får, kanskje alene fremfor skjermen eller sammen med familien, synge påskens salmer og rope påskeropet: Kristus er oppstanden fra det døde! For selv om det kanskje kommer til å føles som langfredag en god stund fremover, vet vi at det ikke er sant at døden får det siste ordet. Det er døden som er død, kjærligheten som seirer, og som et trassig håp for vi holde fast på svaret på påskeropet: Ja, han er sannerlig oppstanden!

En uke fra 1. påskedag kan hele gudstjenesten sees på youtube:

fredag 3 april 2020

Andakt hjemme - tips og inspirasjon



En liten video med tips om å lage andakt hjemme.