Martas predikningar / prekener

onsdag 17 februari 2021

En uromantisk blikk på det å avstå

 Preken på askeonsdagsmesse i Ringsaker kirke, 17 februar 2021 

Jona sto opp og gikk til Ninive, slik Herren hadde sagt. Men Ninive var en stor by for Gud, tre dagsreiser lang. Jona begynte å gå innover i byen, og da han hadde gått en dagsreise, ropte han: «Ennå førti dager, og så skal Ninive bli ødelagt!» Da trodde folket i Ninive på Gud. De ropte ut en faste og kledde seg i sekkestrie, både store og små. Da kongen av Ninive hørte om dette, reiste han seg fra tronstolen og tok av seg kongekappen. Han kledde seg i sekkestrie og satte seg i aske. Han lot rope ut i Ninive: «Etter påbud fra kongen og hans stormenn: Ingen, verken mennesker eller dyr, storfe eller småfe, må smake noe som helst. De skal ikke beite og ikke drikke vann. De skal kle seg i sekkestrie, både mennesker og dyr, og rope til Gud av alle krefter. Hver og en skal vende om fra sin onde vei og fra sine overgrep. Hvem vet, kanskje Gud vil snu om og angre og vende seg bort fra sin brennende vrede, så vi ikke går under.» Gud så hva de gjorde, at de vendte om fra sin onde vei. Da angret Gud på det onde han hadde sagt at han ville gjøre mot dem, og han gjorde det ikke. (Jona 3,3-10)

 Noen skriftlærde og fariseere tok da til orde og sa: «Mester, vi vil gjerne se deg gjøre et tegn.» Men han svarte dem: «En ond og utro slekt krever tegn, men den skal ikke få noe annet tegn enn Jona-tegnet. For slik profeten Jona var i buken på den store fisken i tre dager og tre netter, slik skal Menneskesønnen være i jordens dyp i tre dager og tre netter. Folk fra Ninive skal stå fram i dommen sammen med denne slekten og dømme den. For de vendte om da Jona forkynte sitt budskap – og her er mer enn Jona! Dronningen fra landet i sør skal stå fram i dommen sammen med denne slekten og dømme den. For hun kom helt fra jordens ytterste grenser for å lytte til Salomos visdom – og her er mer enn Salomo! (Matt 12,38-42)

Det er litt spesielt å gå inn i fastetiden i år. På en måte er det som at vi allerede har vært i fastetiden i lang tid, i et år, eller i hvert fall noen måneder siden tiltakene ble strammet til igjen før jul. 

Jeg tenker tilbake på prekener jeg har holt på askeonsdag og i fastetiden tidligere år, om den fine i å avstå fra ting, at det kan være godt å avstå ikke bare fra dårlige ting men også ting som ikke i seg selv er dårlig men som kan få en å skjerpe blikket, sette pris på de viktige tingene, gi plass for andre ting i livet. Når man skreller bort det unødvendige blir blikket klarere og livet større. Med dagens erfaringer hører dette klisjeaktig ut, jeg blir nesten flau av å tenke på det. Så lett å komme med slike dypsindigheter, når man kan VELGE å avstå. Det er noe annet å stå i situasjonen at det ikke er noe valg å avstå, eller at valget mellom å avstå eller ikke, handler om liv og helse. 

Det er for så vidt sant at man lærer mer om hva som er viktig på ordentlig når noen ting skrelles vekk. Men når man ikke kan velge selv er det kanskje akkurat det vi har mistet under pandemien som var det virkelig viktige. Familie, venner. Muligheten å være sammen. Musikk og kultur. Gudstjenester. Å kunne dele glede og sorg og livets store øyeblikk. Noen har også måttet avstå arbeid og inntekt. Noen har blitt syke, noen med lange ettervirkninger på helsa. Og noen har mistet noen de er glad i. Det er ikke ting det er lett å avstå ifra over tid.

Jeg kommer nok ikke til å romantisere fastetiden, og det å avstå, i noen askeonsdagsprekener fremover. Det kan absolutt være en rikdom i det enkle, og sant at blikket skjerpes når vi avstår. Men noen ganger er det et privilegier standpunkt å tenke at vi kan avstå for vår egen personlige utviklings skyll. Det er kun den som har mye, som enkelt kan avstå. Mange mennesker lever i lange perioder av fastetid, langt lengre enn 40 dager, perioder av savn og av å avstå, perioder av ørken, av mangel og vanskelighet. Mange av oss må også gå igjennom slike perioder en eller annen gang i livet. Det kan gjøre livet rikere, men ikke nødvendigvis, og sjelden på kort sikt.

Tekstene vi hørt i dag, om Jona og folket i Nineve, og om de skriftlærde som snakket med Jesus om Jona-tegnet, er nok så langt unna våre fastepraksiser, og vår koronatid. Fasten som kongen i Nineve utroper er ganske så heftig, og ikke kun mennesker men også dyrene skal faste og de kaster seg flatt ned for Jonas domsprofetier. Fortellingen om Jona kjenner dere: profeten som prøver å fly fra kallet sitt, men som kastes av båten i havet, blir slukt av en fisk før han kommer opp på land etter tre døgn, og til slut drar til Nineve. Men så skjer det som han ikke har sett for seg: preken hans virker! Folket vender om og Gud endrer seg. Det blir ikke noen dom over Nineve – men Jona blir ikke noe særlig fornøyd. Heller helt motsatt blir han skuffa på Gud. Hele fortellingen om Jona er neppe ment som historisk korrekt redegjørelse for hva som skjedde, men har et overordna budskap: det er ikke opp til oss å dømme, og det er ikke kun det utvalgte folket som har, og kan ha en relasjon til Gud. Når de skriftlærde spør om et tegn, søker de sannsynligvis noe spektakulært og overnaturlig. Men Jesus sier at de ikke får noe annet tegn enn Jona-tegnet: han knytter både an til Jona som er tre dager i fisken og dermed som et forbilde for sin egen død og oppstandelse, men også folket i Nineve og dronningen av Saba, som eksempler på mennesker utenom Israels folk som vendte seg til Gud og søkte ham. Som så ofte i Matteusevangeliet viser Jesus til at de sikre, de som tror seg være innafor og utvalgt, slett ikke er nærmere Gud enn mange av de som ble oppfattet som utenfor og uønsket. 

Fastetiden er ikke til for at de fromme skal manifestere hvor flinke og innafor de er, eller som posisjonerende og oppvisning. Fasten er å gå sammen med Jesus på veien mot korset, på lidelsens og smertenes vei. Noen gjør det, uansett tid i kirkeåret, og bærer tunge kors. 

Kanskje er dette et år da du allerede har avstått så mye, at det ikke er noe igjen å gi slipp på. Kanskje er dette et år da fastetiden mest blir tid til hvile og refleksjon. Men kanskje er denne fastetid også en mulighet å gjøre seg noen tanker kring alt det vi har mistet, det vi måttet avstå ifra, alt vi ikke har gjort eller hatt. Har noe av det vært av gode? Er det noe jeg vil ta med meg videre av nye vaner eller oppdagelser? Hva har jeg nå lært meg at jeg ikke vil leve uten? Kanskje blir årets fastetid ikke bare en forberedelse for påsken og oppstandelsen som vi feirer i kirka, men også en forberedelse på den oppstandelse og det nye liv som kommer med gjenåpningen av samfunnet etter hvert.

Fariseerne og de skriftlærde spør etter tegn. Mange vil ha tydelige tegn, faste svar, klare beskjeder. Det kan vi ikke alltid få. VI må leve med usikkerhet, med å tilpasse oss, med å ta imot livet som det kommer. Vi må gå veien mot korset, veien med Jesus. Men tegnene er der, og vil ikke forsvinne. For korsets vei er også kjærlighetens vei. Veien mot korset er ikke en ensom vei, men en vei steinlagt med kjærlighet. En kjærlighet vi får leve i, og leve av. Kjærligheten som er sterkere enn døden. 

 

söndag 7 februari 2021

Fjellet - plassen for møte med Gud

 Preken på Kristi forklarelsesdag 7 februar 2021, på gudstjeneste på Moelv kirkesenter.

Moses gjette småfeet til svigerfaren Jetro, presten i Midjan. En gang han drev feet over til den andre siden av ørkenen, kom han til Guds fjell, Horeb. Da viste Herrens engel seg for ham i en flammende ild som slo opp fra en tornebusk. Han så, og se! – busken sto i flammer, men den ble ikke fortært av ilden. Og Moses sa: «Jeg vil gå bort og se dette mektige synet. Hvorfor brenner ikke tornebusken opp?» Men da Herren så at han kom bort for å se, ropte Gud til ham fra tornebusken: «Moses, Moses!» Han svarte: «Her er jeg.» Og Gud sa: «Kom ikke nærmere! Ta skoene av føttene! For stedet du står på, er hellig grunn.» Så sa han: «Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud.» Da skjulte Moses ansiktet, for han var redd for å se Gud. (2 Mosebok 3,1-6)

Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene. Der ble han forvandlet for øynene på dem, og klærne hans ble så skinnende hvite at ingen som bleker klær her på jorden, kan få dem så hvite. Elia viste seg for dem sammen med Moses, og de snakket med Jesus. Da tok Peter til orde og sa til Jesus: «Rabbi, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.» Han visste ikke hva han skulle si, for de ble grepet av stor frykt. Da kom det en sky og skygget over dem, og det lød en røst fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede. Hør ham!» Og med ett, da de så seg omkring, så de ingen annen enn Jesus; bare han var hos dem.

    På veien ned fra fjellet påla han dem at de ikke skulle fortelle noen hva de hadde sett, før Menneskesønnen var stått opp fra de døde. De tok til seg dette ordet, og de diskuterte seg imellom hva det er å stå opp fra de døde. 11 Og de spurte ham: «Hvorfor sier de skriftlærde at Elia først må komme?» Han svarte: «Elia kommer først og setter alt i rette stand. Men hvordan kan det da stå skrevet om Menneskesønnen at han skal lide mye og bli foraktet? Jo, jeg sier dere: Elia er allerede kommet, og de gjorde med ham som de ville, slik det står skrevet om ham.» (Markusevangeliet 9,2-13)

 Det er mange som er gla i fjellet, ikke minst her i bygda. Eller mer enn gla i, som trekker til fjells, for store og viktige opplevelser. På ski på slike flotte vinterdager som nå, på fotturer om sommeren, på jakt etter multer og andre bær om høsten. Kanskje i selskap med andre, men mange vil også søke seg mot fjellet alene, for de storslåtte vyene, for dramatikken, for stillheten. Luften er tynnere, og kanskje er hele tilværelsen litt tynnere til fjells. Litt nærmere himmelen, utsattheten nær de store naturkreftene med stein og is og snø, menneskets litenhet i relasjon.

I opplevelsen av fjellet som en liksom «tynn plass», møtes norsk folkelig åndelighet den bibelske tradisjonen. For i bibelen er fjellet plassen for møtet med Gud. Vi hørte i den første teksten hvordan Moses er ved Guds fjell Horeb, og der får møte gud i en brennende busk.  Seinere kommer Moses tilbake til fjellet og får møte gud igjen, og ta imot de ti bud. Også profeten Elia kommer til langt seinere til det samme fjellet Horeb, på flukt etter å ha utfordret makten. Der kommer storm og torden og ild, men Gud er ikke der. Først i lyden av skjør stillhet, møter Elia Gud på fjellet.

Alt dette vet disiplene når Jesus tar tre av dem med opp på fjellet, de kjenner profetfortellingene og de kjenner til at det er på berget Jesus trekker seg tilbake for å be og kanskje for å møte Gud. Men de er ikke forberedt på at møte profetene der. De har nok på en måte begynt å skjønne hvem Jesus er, i hvert fall tror og håper de at han er mer enn en predikant, mer enn en leder. Men nå får de det forklart, klart uttalt, med stemme fra himmelen og med lys og tydelighet. Jesus er Guds sønn, Messias. 

Peters reaksjon fremstår jo nesten som litt latterlig, midt i dette store øyeblikk prøver han å holde det fast. Bygge hytter, fange øyeblikket og bli i det. Men det er jo ikke mulig. Snart er øyeblikket over, og kun Jesus er igjen. Samme Jesus, men samtidig annerledes. De må gå ned fra fjellet og fortsette vandringen sin.

For slike er de «tynne øyeblikkene» også når vi får oppleve dem. De fleste av oss får kanskje aldri oppleve de store guddommelige visjonene eller Guds-møtene på denne direkte måten, selv om noen gjør det. Men mange har erfaringer av slike tynne øyeblikk, når livet blir som ekstra sterkt, grensen mellom tid og evighet nesten åpnes opp, virkeligheten blir som ekstra virkelig og intens. Kanskje setter vi ord på det som handler om Guds nærvær, kanskje ikke. Det kan skje på fjellet, eller i andre naturopplevelser. Noen opplever det i musikk eller andre skjønnhetsopplevelser. Noen i gudstjeneste eller bønn eller i det stille kirkerommet. Noen i stor folkesamling, på konsert eller ett dansegulv eller fotballkamp, noen i stille meditasjon. 

Uansett, et av de tydeligste felles trekkene i slike opplevelser, er at de akkurat er øyeblikk. Vi kan ikke holde dem fast. Guds-møtet, møtet med evigheten, er ikke noe vi kan kontrollere, eller eie, eller fange. Vi kan øve opp oss på å lytte etter dem, og vi kan gi plass for dem. Men vi kan ikke eie dem, og vi kan ikke forbi i dem. Jesus står igjen, og vi er ikke alene. Men selve opplevelsen av nærhet, av forklaring, er akkurat et øyeblikk.

Akkurat som Peter, kan vi ikke bygge hytter eller holde fast i øyeblikket, men vi må komme ned fra fjellet. For vi kan ikke leve livene våre, heller ikke de kristne livene våre, der på forklarelsens fjell langt fra hverdagen og virkeligheten. Øyeblikkene kan gi farge og forklaring til hverdagen, men de fleste dagene våre må skje i den litt mer grå hverdagen, selv om den kan bære med seg litt av fargen og lyset.

Når Jesus og disiplene kommer ned fra fjellet, vet han hvor veien går. Mot Jerusalem og mot korset. Snart går vi inn i fastetiden og blir med på den vandringen. Jesus vet at forklaringen og herligheten ikke går å separere fra lidelsens og tjenesten. Han er både Gud og menneske, Jesus Kristus, den som skal vise både Guds storhet og Guds sårbarhet. 

Og vi får bli med. På vandringen mot korset, og på en vandring gjennom livet sammen med Jesus. Kanskje oftest ikke på fjellet i forklarelsens lys, men likevel sammen med ham som både er lyset selv, og som viser til lyset. Også våre hender trenges til tjeneste i verden, og også vi kan speile det lyset videre. Det er fristende å prøve å holde fast ved øyeblikkene på det åndelige fjellet. Men det er i dalføret, i hverdagen vi har oppgaven å gi lyset videre. Og det gjør vi, båret av og sendt av hans kjærlighet.   


söndag 10 januari 2021

Leve i dåpen i kjærlighet og kamp

 Preken på strømmet gudstjeneste fra Moelv kirkesenter 2 søndag i Åpenbaringstiden, 10 januar 2021.

Farao befalte hele folket sitt: «Hver nyfødt gutt skal dere kaste i Nilen, men døtrene skal dere la leve!» 

Det var en mann av Levis hus som giftet seg med en levitt-datter. Kvinnen ble med barn og fødte en sønn. Da hun så at det var en fin gutt, gjemte hun ham i tre måneder. Men da hun ikke kunne holde ham gjemt lenger, laget hun en kurv av papyrusrør til ham. Den tettet hun med bek og tjære. Så la hun gutten i kurven og satte den ut i sivet ved bredden av Nilen. Søsteren hans stilte seg et stykke unna for å se hva som ville skje med ham.

Da kom faraos datter ned til elven for å bade, mens de unge jentene i følget hennes gikk fram og tilbake langs elvebredden. Hun fikk øye på kurven i sivet og sendte en av tjenestejentene sine for å hente den. Så åpnet hun den og fikk se gutten, et lite barn som lå og gråt. Hun syntes synd på ham og sa: «Dette er et av hebreernes guttebarn.»

Da sa søsteren hans til faraos datter: «Skal jeg gå og hente en hebreerkvinne som kan amme gutten for deg?» «Ja, gå!» sa faraos datter. Så gikk den unge jenta og hentet moren til gutten. Faraos datter sa til henne: «Kan du ta denne gutten og amme ham for meg? Jeg skal gi deg lønn.» Og kvinnen tok gutten og ammet ham. Gutten vokste opp, og hun gikk til faraos datter med ham, og gutten ble en sønn for henne. Hun ga ham navnet Moses, «for jeg har dratt ham opp av vannet», sa hun. (2 Mosebok 1,22–2,10)

En røst roper i ødemarken: Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette!

Slik sto døperen Johannes fram i ødemarken og forkynte en omvendelsesdåp som ga tilgivelse for syndene. Fra hele Judea og Jerusalem dro alle ut til ham. De bekjente syndene sine og ble døpt av ham i Jordanelven. Johannes gikk kledd i en kappe av kamelhår og hadde et lærbelte om livet, og han levde av gresshopper og villhonning. Han forkynte: «Det kommer en etter meg som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å bøye meg ned og løse sandalremmen hans. Jeg har døpt dere med vann, men han skal døpe dere med Den hellige ånd.»

På den tiden kom Jesus fra Nasaret i Galilea og ble døpt i Jordan av Johannes. Straks han steg opp av vannet, så han himmelen dele seg, og han så Ånden komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede.» (Markusevangliet 1,3–11)

 I dagens tekster får vi høre noen dramatiske fortellinger med sterke karakterer. De henger sammen, selv om det kanskje ikke virker sånn ved første blikk.

I den gammeltestamentlige teksten er vi midt i en dramatisk situasjon. Hebreerne er i Egypt, og har over årene blitt mer og mer undertrykt og er nå holdt i slaveri. En del av dette grufulle regime, er at alle gutter skal bli drept ved fødselen. I kapitlet før får vi høre om forskjellige taktikker og motstand som de gjør, men nå har det gått så langt at Farao rett og slett prøver å drepe alle guttebarn. Og så er det en kvinne, som prøver å redde barnet sitt. Først ved å holde ham gjemt, sen ved en desperat plan å sette ham ut i en kurv i elven. Kanskje en form for motstand, eller av trassig håp, kanskje bare en måte å bevare håpet på at noe annet enn døden var mulig. Og det går over forventning. Faraos datter finner barnet. Og søsteren til barnet er både rask og smart, og ser til at deres mor får barnet tilbake til han er stor nok til å flytte til palasset. Hun blir ikke kalt ved navn her, men fortsetter man å lese i 2 Mosebok, så blir man kjent med henne. Hun heter Miriam, og blir etter hvert en profet og leder for folket sammen med broren sin. For barnet får navnet Moses, og som voksen blir han ikke bare leder for Hebreerne, men den som tar opp kampen med Farao og til slutt får lede folket ut av slaveriet, mot friheten. Det uttoget ur Egypt, det opprøret og den frigjørelsen, er en av de helt grunnleggende og sentrale fortellingen for den jødiske troen, og også for oss kristne. Gud vil ikke slaveri, men frihet.

I den andre teksten er det ikke fult så dramatisk, men vi møter fortsatt noen som er litt av en karakter. Døperen Johannes. Han er en profet som bor i ørkenen, noen vi i dag nok ville oppfatte som en raring. Klær seg rart, holder seg for seg selv, spiser grashopper og villhonning, og så preker han omvendelse og døper folk. Man ville kanskje tro at folk ikke liker å bli skjelt ut, men masser med folk kommer til Johannes for å få høre at de trenger omvendelse. I noen av de andre fortellingene om Johannes i bibelen, får vi vite at han kaller folk for ormeyngel, advarer mot korrupsjon og hykleri og at folk må skjerpe seg, og leve mer i trå med Gud, og mer rettferdig mot medmenneskene sine. Dele med seg av hva de har, og ikke blir rik på andres bekostning. Og så peker han fremover: det er ikke han som er hovedpersonen, men noen som skal komme. Jesus. Og Jesus kommer til Johanns og blir døpt, og det er begynnelsen på Jesus offentlige virke. Himmelen åpner seg, Guds ånd viser seg, og Guds røst høres, og bekrefter at Jesus er Guds sønn.

Henger de her tekstene i hop? Og henger de i hop med oss på noen måte?

En måte de henger sammen på, er vannet. Vannet, som kan drepe den lille gutten Moses blir isteden redningen hans. At han blir reddet gjennom vannet, er på en måte et frempek, til når han skal redde hele folket gjennom vannet. På vei ut av Egypt, bort fra slaveriet og Farao, skal han lede folket gjennom Røda havet. Det har i sin tur i den kristne tradisjon blitt lest som et frempek mot akkurat dåpen, der vi gjennom vannet blir knyttet sammen med Jesus Kristus. Når Jesus lir døpt i elven Jordan, er han ved vannet knyttet sammen også med Moses.

Men jeg tenker at disse fortellingene henger sammen også på en litt mindre direkte måte. Når Jesus blir døpt, er det starten, inngangen til alt han kommer til å si og gjøre frem til sin død og oppstandelse. Og dåpen er også for oss starten på det kristne livet – uansett om det skjer når vi er små barn, eller seinere i livet. I dåpen ligger også en invitasjon, et kall, til å følge Jesus. Å prøve å leve livene våre med ham som forbilde, med hans viktigste bud om å leve i kjærlighet som rettesnor. Og jeg tenker at begge disse tekstene gir noen innganger til dette å følge Jesus, og å leve i dåpen sin (selv om jo vare seg døperen Johannes eller kvinnene som reddet Moses fulgte Jesus på den måten som vi kan gjøre).

Å følge Jesus, å leve i sin dåp, kan handle om å gjøre motstand mot en urettferdig, voldelig og undertrykkende overmakt. At verne om livet, og handle etter sin overbevisning selv når det er farlig, slik som Moses mor. Det kan handle om å finne veier og hjelpe, bruke sine evner til å finne løsninger for det gode, slik som Miriam. Og det kan være å snakke sant om ubehagelige ting, å peke ut hykleri og korrupsjon slik som Johannes.  Noen av dere som ser den her gudstjenesten er konfirmanter, og i løpet av resten av konfirmantåret kommer dere få lære mer om hvem Jesus var, hvordan han møtte mennesker og hva han lærte. Dere kommer få se at det finnes mange fortellinger å inspireres av. Og mange måter man leve i dåpen sin, mange måter å følge Jesus på. Jesus gjør ofte det som er uventet: han løfter opp de som andre ikke bryr seg om, han setter de som er marginalisert og utenfor i sentrum, og kritiserer de som bruker sin makt og sine privilegier til å undertrykke eller se ned på andre. Han viser hele tiden at Guds kjærlighet og omsorg er større enn våre grenser og vår måte å oppfatte verden på.

Når Jesus blir døpt, sier røsten fra himmelen: Du er min sønn, den elskede, i deg har jeg min glede. Og selv om vi ikke er Guds sønner på den måten som Jesus, så er det sant at vi alle er Guds barn, alle elskede av Gud. Uansett hvordan vi vi prøve å følge Jesus, eller leve i dåpen vår, så handler det om å vær et Guds barn, å være elsket. Å leve i dåpen handler ikke fremst om ting vi skal gjøre eller måte vi skal leve på, men å leve i troen og tilliten at vi allerede er elsket. Uansett hvilke valg vi tar i livet, hvordan vi lever livene våre eller hva vi mener er viktig, er det hele tiden utgangspunktet for å leve i dåpen: du er Guds elskede barn, og vi er kalt til et liv i kjærlighet.

torsdag 31 december 2020

Fremtid og håp

 Preken på nyttårsmeditasjon i Ringsaker kirke, nyttårsaften 2020.

Så sier Herren: Når sytti år er gått for Babel, skal jeg se til dere. Da skal jeg oppfylle mitt gode løfte for dere og føre dere tilbake til dette stedet. For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.

Når dere kaller på meg og kommer for å be til meg, vil jeg høre på dere. Dere skal søke meg, og dere skal finne meg. Når dere søker meg av et helt hjerte, lar jeg dere finne meg, sier Herren. Så vil jeg vende skjebnen for dere og samle dere fra alle de folkeslag og steder som jeg har drevet dere bort til, sier Herren. Jeg skal føre dere tilbake til det stedet jeg førte dere bort fra i eksil. (Jeremia 29,10-14) 


Jesus sa: Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet. (Johannesevangeliet 14,27)

 Årsskifte er alltid en anledning å stoppe opp i tiden, og se bakover og fremover. Tenke igjennom hvordan året har vært, og hva som kan ligge foran. Slik som så mye er blitt annerledes dette år, er også denne tilbakeblikk og fremoverblikk noe annet i dag enn de fleste andre år. Jeg tror få som for et år seden prøvde å se for seg 2020, kom i nærheten av hvordan året ble. 

Mye er sagt om alt det vanskelige dette år. Om sorg og uro og korte og lange konsekvenser. Om dugnad og fellesskap, om frustrasjon og slitasje. Mange går inn i et nytt år med mye å legge bak seg, og håp om at 2021 blir et annet og bedre år. 

Men midt i krisen, har også livet gått på under 2020, på en eller annen måte. Midt i alt som er begrenset, vanskelig og annerledes, er barn blitt født, mennesker har møtt kjærligheten, begynt i nye jobber, lært seg nye ting, flyttet og begynt noe nytt. Noe av det som er tapt, har gitt plass for noe nytt til å gro. Slik som livet alltid er: sterkt og voksende og håpefullt i det vanskelige. 

Profeten Jeremia taler til et folk i krise. For så vidt i eksil og ikke i pandemi, men likevel. Men ordene hans er trøstord også til oss. Jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.

Tiden er en av de ting som er blitt – eller opplevd – annerledes, i hvert fall for meg, dette år. Når det er vanskelig å planlegge, burde det invitere til å være med tilstede i nuet, ta en dag ad gangen, være tilstede i det som er. Men det er ikke enkelt. Akkurat for di det er vanskelig å planlegge konkret og ordentlig, driver tankene lett i en kombinasjon av tanker om alt som skal skje i et uklart «sen» eller «etterpå», blandet med en uro for at «etterpå» kanskje aldri kommer til å skje. Eller nostalgi over ting som har vært, som er tapt. Og at verden står innfor enda verre kriser enn den vi har gjennomlevd dette år: klimakris, tap av biologisk mangfold, antibiotikaresistens. Det er mye å grue seg for. Sikkert har mange med meg følt på den angst og motløshet som Jesus advarer mot i teksten jeg leste.

Alt dette er sant og virkelig, men det tar ikke bort håpet. Håpet om fremtid – i det lille, og i det store. Håpet som har sin grund i oppstandelsen: at selv der alt virker som død, finnes kornet av liv. Selv i det mørkeste, er Guds kjærlighet som er sterkere enn døden. Selv i det mest håpløse, gror håpet. Det betyr ikke at ikke mørkret, truslene mot livet og jorden, smerten og døden ikke er virkelige, for det er di. Håp er ikke overfladisk optimisme der vi later som at alt er greit. Håp er å ta inn over seg mørkret og smerten, og samtidig tro at det ikke kommer til å få det siste ord til slutt. Det håpet som kommer til uttrykk, akkurat ved at livet trotts alt fortsetter, midt i det vanskelige.

Så får vi gå inn i et nytt år, som vi ikke vet hva fører med seg. Men vi går inn i det båret av Guds gode tanker om og til oss. Og vi går inn i det med Guds fred, og tar med oss Jesus ord: Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. 

Angsten og motløsheten kommer helt sikkert i bølger også neste år, men vi får be om at den ikke får grep om oss. At vi får gå inn i et nytt år, uansett hva det kommer til å bære med seg, båret og omgitt av Guds fred. Og med håpet som ligger i troen på kjærligheten som er sterkere enn døden.  


Lys i mørke

 Preken til opptak av julegudstjeneste i Ringsaker kirke. Samme preken ble brukt i litt redigert form på julaften i og utenfor Ringsaker kirke.

Sannelig, det skal ikke finnes mørke for henne som er i trengsel. Før i tiden førte han skam over Sebulons land og Naftalis land. Men i fremtiden skal han la dem komme til ære: veien til havet, landet bortenfor Jordan, folkeslagenes Galilea.

Det folket som vandrer i mørket,
          ser et stort lys.
          Over dem som bor i dødsskyggens land,
          stråler lyset fram.
For et barn er oss født,
          en sønn er oss gitt.
          Herreveldet er lagt på hans skulder.
          Han har fått navnet
          Underfull rådgiver, Veldig Gud,
          Evig far, Fredsfyrste.
Så skal herreveldet være stort
          og freden uten ende
          over Davids trone og hans kongerike.
          Han skal gjøre det fast og holde det oppe
          ved rett og rettferdighet
          fra nå og for alltid.
           Herren over hærskarene skal gjøre dette
          i sin brennende iver. (Jesaja 9,1a.2.6-7)

Det folket som vandrer i mørket, ser et stort lys. Over dem som bor i dødsskyggens land, stråler lyset fram. For et barn er oss født.

Ordene fra profeten Jesaja er nesten like forbundet med jul, som selve juleevangeliet. Og kanskje er profetens ord om lys i mørket ekstra velkomment i år. For å vandre i mørke, og å bo i dødsskyggens land, er det nok noen som kjenner seg igjen i.

I en tid når alt ble annerledes, er det mange som har kjent på mørkret. For noen har det vært hardt og konkret rammende: sykdom og død. Arbeidsplasser og inntekt, bedrifter og investeringer som gått tapt. Og vi er mange som ikke har møtt familie og slekt og venner i andre land, eller i risikogrupper, på lang tid. Og alle som kanskje ikke er så hardt ramma direkte, men likevel sliter med ensomhet, kjedsomhet, sliter i relasjoner og med å motivere seg i en vanskelig hverdag med få ting å se frem til. Vi er mange som trenger et lys i mørkret.

Og det er akkurat det som jula handler om. Ikke bare å tenne lys hjemme, i kirka, på gravplasser og i juletreet. Ikke bare at vi har passert vintersolverv og at dagene sakte blir lysere og lysere når vi går mot vår. Og ikke bare de gode nyhetene om vaksine som gjør at mange kan håpe at neste år kan bli ganske så annerledes enn dette. Jula handler om det håp og det lys som er mer grunnleggende og mer gjennomtrengende enn som så.

For i jula kommer Gud oss i møte som et lite barn. Gud vil dele livene våre, i glede og sorg. I det lille, utsatte barnet deler Gud våre levekår. Julens håp, er håpet at vi aldri er alene, at jorden ikke er forlatt. At selv i det dypeste mørket danser en liten flamme, et lite lys. I Johannesevangeliets prolog, om at ordet som var i begynnelsen er blitt menneske og tatt sin bolig blant oss, der sies det så enkelt og konsis: Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.

Selv når vi opplever oss å bo i dødsskyggen eller vandre i mørkret, så er vi ikke alene og forlatt. Fortellingen om barnet som er fødd i en stall og blir lagt i krybben, er fortellingen om Guds uendelige kjærlighet. Det er fortellingen om en Gud som vil dele livene våre. Det er fortellingen om lyset som skinner i mørkret, som mørkret ikke kan overvinne.

Så julens budskap gjelder hver og en, uansett om du ferier med familie eller alene, om du får være sammen med de som er viktigst for deg eller om du kjenner på sorg og savn:

Lyset skinner i mørkret, og mørkret har ikke overvunnet det.

 

tisdag 22 december 2020

Maria bringer både fred og uro

 Preken på 4 søndag i advent 20.12 2020 i Ringsaker kirke.

Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si: Gled dere! La alle mennesker få merke at dere er vennlige. Herren er nær. Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus. (Filipperbrevet 4,4-7)

Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne. Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den hellige ånd og ropte høyt: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd. Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse.» (Lukas 1,39-45)

Går det å be om, eller håpe på fred? Fred i verden, eller ens fred i hjertet? Altså ikke fred som i motsatsen til krig, men fred som i motsatsen til uro? Blir det noen julefred i år? 

Epistelteksten fra Filipperbrevet formidler i hvert fall godt mot. Gled dere alltid, vær ikke bekymret for noe! Legg alt foran Gud så vil Guds fred komme. Kanskje eker ordene litt tomt, denne pandemijul. Og når vi nå kanskje, kanskje, ser slutten på pandemien, er det nok av andre ting å uroe seg for. Klimakrise. Arbeidsledighet. Økende forskjeller. Spenning i verden. Det er ikke bare å slå på julefreden, føler i hvert fall jeg. 

Jeg tror kanskje ikke heller Maria følte så veldig mye på kommende julefred, når hun dro av gårde etter å ha møtt engelen Gabriel, til slektningen sin Elisabet. Det var nok mer uro, uoversiktlighet og uklarhet da. Hva ville egentlig skje, med barnet og med henne? Hvordan i verden skulle dette gå bra? 

Men Elisabet tar imot Maria med åpne armer. Også hun, som i mange år ønsket seg barn har nå i høy alder blitt gravid, og venter barnet som skal bli døperen Johannes. Og hun bekrefter det engelen har sagt til Maria, at dette barnet er spesielt, og at hun har fått en stor oppgave, men også at det kommer til at gå bra. At Gud er med henne. 

Adventstiden er i høy grad profetenes tid i kirkeåret. Det er egentlig litt kontrast mot det som ellers preger disse ukene i samfunnet rundt, der alt er så innrettet mot jul – forberedelser, ja, men også litt av å ta julekosen på forskudd. Mens i kirkas adventstid handler forberedelsene for jul mer om å høre de stemmer som taler om den som skal komme. Og det er slett ikke alltid så koselig å lytte til profetene. Profeter er ikke nødvendigvis noen som forutsier fremtiden, men i like høy grad noen som sier sannheter. Noen ganger også ubehagelige slike. Selv om en del profeter kommer med trøst, kommer noen av dem også med uro. 

Jeg tenker at uroen ikke kun er noe negativt. Uroen kan være et tegn på at det er noe å lytte etter, noe som ikke er riktig, noe som trenger noe. Blir vi altfor mette, altfor fornøyde, altfor blinde for verdens behov, da trenger vi litt uro. Ikke den lammende angsten, men uroen som holder oss litt våkna. Profeten Mika som vi fått høre i dag, hører ikke til de som skaper mest uro, han kommer med et budskap om fred, og om at barnet som skal fødes i Betlehem skal bli en konge som bringer fred. Men noen av de andre vi møter og leser i de tidligere søndagene i advent – ikke minst døperen Johannes, kommer nok med mer uro enn fred. 

Maria pleier ikke å telles blant profetene, men hun er på en måte det, den siste, nærmeste, som viser mot Jesus og hvem han er som skal komme. Hun bringer på en måte både fred og uro. Sin egen uro for alt som skal skje. Men hun taler også i sin lovsang om hvordan Gud kaster de mektige fra tronen og reiser opp de små, hvordan Gud metter de sultne, men sender de rike tomhendte bort. Maria er en av dem som med profetenes skarpe og urovekkende ord minner oss om å ikke bli altfor bekvemme, altfor fornøyde, altfor mette.  

Men til den uro som ikke handler om våkenhet og skarphet, men om å bære sina sorger og usikkerhet og bekymringer og lengsel tungt på hjertet, til den uroen får Maria selv trøst og tiltro i møtet i Elisabet. Hun blir styrket og bekreftet i sin oppgave, og at Gud er med henne. Og også til oss bringer hun fred og trøst, i seg selv, men fremst gjennom barnet som hun bærer.  

Kanskje kan en ting å gjøre inn mot denne spesielle jul, være å prøve å finne forskjeller i uroen. Prøve å sortere, finne ut hvilken uro vi skal lytte til, og ikke. Hva er den profetiske uroen, uroen over ting som vi ikke skal blunde for. Uroen som heller er en oppfordring, en invitasjon til kamp, eller til bønn, eller til å agere. Ved å finne den, og ta den på alvor, kanskje vi lettere kan sortere bort den andre uroen. Som kan være nok så grundet i virkeligheten: det er ikke feil eller urimelig å uroe oss for egen eller andres helse, for økonomi eller praktiske ting, for hva som vil skje med verden. Men den uroen får vi legge frem til Gud. Den får vi, selv om den ikke forsvinner, likevel prøve å overlate. Og så får vi be, at det er sant som vi hørte i teksten: at Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare våre hjerter og tanker i Kristus Jesus.  

onsdag 29 juli 2020

Olsok: om hvetekorn og historiens kraft

Preken på Olsokvesper i Ringsaker kirke 29 juli 2020.
Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv. Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal min Far gi ære.
Joh 12,24-26

Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. Dette utsagnet av Jesus kalles for hvetekornets lov, og sammenfatter egentlig den kristne tro og lære om oppstandelsen. Det er også bildet som Paulus bruker om oppstandelsen i en av aller eldste kristne tekstene om oppstandelsen, i 1 Korinterbrevet. Det er både en forutsigelse fra Jesus om hva som skal skje med ham, og en belysende metafor om oppstandelsen. Men det er også et bilde som knytter an til noe nesten alle mennesker forstår, fordi vi kjenner hvordan korn og frø forsvinner i jorden og i sitt litte skall rommer nytt liv. Og det sier også noe sant om livet på et mer alminnelig plan: mange har erfaringer med at noe må dø for at noe nytt skal kunne vokse og få nytt liv. Og at der det virket som det bare var død, nedbrent eller helt frossent, det kommer etter hvert nytt liv.

Når denne tekst blir lest på Olsok, der vi minnes Sankt Olav, er det lett å se teksten som en beskrivelse av også hans liv og gjerning: Han kjempet og døde på Stiklestad, og døden hans gav rik frukt ved at det ble et vendepunkt i kristendommens etablering i Norge. Selv om Olav er en helgen som anerkjennes av både romersk-katolske og de ortodokse kirkene, og hans relikvier i Nidaros ble et mål for pilegrimer fra hele Europa i middelalderen, har han fått en særlig status som nasjonalhelgen i Norge. Kanskje fremst når Olavsarven ble vekket til liv i slutten av 1800-tallet og har blitt løftet frem som en sentral del av kirkas etablering i Norge, og også i noen grad i etableringen av Norge som et land og et folk. Det merkes ikke minst i at det denne dag, også i denne vesper, er tradisjon å synge salmer som særlig betoner Norge og fedrelandet.

Denne vår og sommer har historieskriving, og hvordan det etableres forskjellige fortolkninger av historien i form av monumenter og statuer, vært diskutert etter protestene mot rasistisk politivold i USA og Black Lives Matter-bevegelsen. Spektakulære bilder av statuer som veltes vekker mange følelser, og måter som stuer og monumenter befester noen fortolkninger av historien fysisk i det offentlige rom, mens andres fortellinger er glemt bort, har blitt løftet frem i lyset. Denne debatt ble løftet inn i norsk kirkelig kontekst i en kronikk i Vårt Land av teologen og presten Gyrid Gunnes som retorisk stilte spørsmålet om også Nidarosdomen burde rives. Nå var hennes svar på det spørsmålet ikke ja, men hun fikk mange sinte reaksjoner fra folk som nok kun lest overskriften og ikke selve teksten. Poenget til Gunnes var at det finnes grunn for den kristne i Norge, og institusjonen Den Norske kirke, å vurdere hvordan man bruker Olavsfortellingen, og også prøve å lese den i et minoritetperspektiv. Det er lett å løfte frem en rak og enkel heltfortelling, vanskeligere å se at kristendommens etablering i Norge var en langt mer komplisert prosess enn det ene slaget ved Stiklestad, og at det ikke kun var en fredelig og harmonisk prosess.

Historien er sjelden rak og enkel, men en mengde hendelser, som i etterkant blir fortolket og fortalt som en fortelling – eller flere fortellinger. Og hva som er langsiktig frukt av enkelte hendelser, ser vi på andre måter i etterkant, avhengig av hvilke perspektiver vi har. Mye gode ting har skjedd også i etterkant av vanskelige og vonde hendelser, også ting som ikke nødvendigvis var gode kan bære god frukt. Og noen ganger leder ting som var ment veldig godt til uventede og usiktede konsekvenser.

En måte å forholde seg til historien på, er å tillate seg ambivalens og å se flere ting samtidig. Å se at Olav både vær en krigerkonge med politiske ambisjoner, og at hans død fikk en viktig innflytelse på kristendommens etablering i Norge og at hans martyrium ble et sterkt vitnesbyrd for Kristus. Å være takknemlig over kirkas lange historie i Norge og alt godt den har ført med seg og kanskje en personlig takknemlighet i å få ha vokset opp i et land favnet av folkekirke, og samtidig se at kirka slett ikke alltid har stått på folkets side eller har vært særlig god mot minoriteter og andre. Det går å sette pris på det vi har, det som er vårt, og samtidig se at Kristus, og kirka, alltid er større enn det vi kan se fra vårt eget perspektiv.

For viktigst er at det er Kristus som er sentrum, og han som er hvetekornet. Uansett hvor mye og hvor klart vi kan se fra vårt ståsted, og hvilke fortellinger om historien og nåtiden som bærer oss, er det Kristus som er hjørnesteinen. Det er hans kjærlighet som bærer oss og hele verden. Og det er den kjærligheten som kan gjøre alt nytt, som kan vende smerte og sorg til noe som gir rik og god frukt. Og den kjærligheten som gjennom å dø, selv beseirer døden.