Døpt til Kristus - om slaveri og frihet

Preken på 2 søndag i Treenighetstiden 14 juni på Moelv kirkesenter.

Herren sa til Moses: «Hvorfor roper du til meg? Si til israelittene at de skal dra videre! Du skal løfte staven din og rekke hånden ut over havet og kløve det, så israelittene kan gå tørrskodd tvers igjennom havet. Se, jeg gjør egypterne harde, så de setter etter dem. Jeg skal vise min herlighet på farao og hele hans hær, på vognene og rytterne hans. Egypterne skal kjenne at jeg er Herren når jeg viser min herlighet på farao og vognene og rytterne hans.»
    Guds engel, som hadde gått foran Israels leir, byttet nå plass og gikk etter folket. Skysøylen som var foran dem, flyttet seg og stilte seg bak dem, så den kom mellom egypternes leir og israelittenes leir. Og skyen kom med mørke, men den lyste likevel opp natten, så de ikke kom inn på hverandre hele natten. Da rakte Moses hånden ut over havet, og Herren drev havet bort med en sterk østavind som blåste hele natten, så havet ble til tørt land. Vannet ble kløvd, og israelittene gikk tørrskodd tvers igjennom havet. Vannet sto som en mur til høyre og venstre for dem. (2 Mos 14,15-22)

Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å ta av ham sandalene. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild.  Han har kasteskovlen i hånden og skal rense kornet på treskeplassen. Hveten sin skal han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med en ild som aldri slukner.» (Matt 3,11-12)

Å leve i dåpen, er temaet denne søndag. Dåpen er noe dramatisk og radikalt. Tekstene i dag avhandler noe av de sentrale dåpstemaene, som viser akkurat på dette. Dåpen som en frigjørende eksodus, gjennom død til liv. Rettferdiggjørelsen ved nåde. Og den radikale omvendelsen og etterfølgelsen som Døperen Johannes prekte.

For det er døperen Johannes som taler i evangelieteksten. Dette er to vers ur en lenger tekst, fortellingen om Johannes virke i ørkenen, og etterpå følger fortellingen om Jesu dåp. Johannes er en streng og refsende profet, som blir provosert av at de fromme og selvrettferdige kommer til ham for å bli døpt. Ormeyngel, kaller han dem, og sier at de må ta konsekvensene av troen sin, ikke stole på at deres bakgrunn og opphav og fromme vaner skal redde dem. Bær da frukt som svarer til omvendelsen, sier Johannes. Og peker fremover: han selv døper med vann, men han er kun den som refser, forbereder. Det er ikke han selv som er hovedpersonen, men Jesus. Vi kommer tilbake til det.

For det er den gammeltestamentlige teksten som er den aller mest dramatiske, og den løfter noe av de temaer i dåpen som jeg vil stanse særlig ved i dag. Om folket, som ledet av Moses går gjennom Sivhavet. En tekst som jo ikke nevner dåpen, da den kommer fra en tid langt før den kristne dåpen. Og dåpen er jo heller ikke den hovedsakelige fortolkningen av denne tekst i sin jødiske kontekst og tradisjon. Men i kristen tradisjon har den blitt lest som en speiling, et frempek mot dåpen. Koblingen til påsken, og til vannet er jo sentral. Men også at folket går gjennom vannet, fra en sikker død til et nytt liv. Som det malende fortolkes i salmen vi sang: veien fra døden til livet i dåpen. I dåpen dør og oppstår vi med Kristus, skriver Paulus, og eksodusfortellingen illustrerer dette på en dyp og sterk måte.

Men frigjøringen, uttoget, redningen er jo ikke kun fra det umiddelbare trusselen fra hæren og fra vannet. Fremst er de på vei fra frihet fra slaveriet. Hele fortellingens tyngde handler om slaveriet, om vold og undertrykkelse og utnyttelse og grusomhet og død. Det er det som gir fortellingen en sprengkraft gjennom historien og også i dag. Slaveri og undertrykkelse er dessverre et fenomen som dukket opp på mange måter i forskjellige former og på forskjellige plasser gjennom historien, og også i vår tid. Og mange i kristen kontekst har lest eksodus og sett på hvem sin side Gud står i kampen mot slaveriet.

Å lese denne tekst, denne uka, i denne tid, er vanskelig uten å sette den i sammenheng med de protester som skjer i USA og rundt om i verden etter atter et drap der en svart mann er blitt drept av en politimann. Et drap som feier seg inn i en lang rekke av fall av politivold og overgrep, som særlig rammer den afroamerikanske befolkningen. Og dette er kun et av mange uttrykk for at rasismen fortsatt er sterkt tilstede i det amerikanske samfunnet, slik som i mange samfunn rundt om i verden. I den amerikanske konteksten går det ikke å se bort ifra akkurat slaveriets betydning gjennom historien for den urettferdighet som har rammet den svarte befolkningen – først ved kidnappingen av mennesker fra Afrika i den transatlantiske slavehandelen, all den urettferdighet og vold de ble utsatt for under selve slaveriet, men også de rasistiske lovene som gjalt langt inn på 1960-tallet, og etter det mange former av diskriminering og marginalisering med effekter som fortsatt gir den svarte befolkningen dårligere livsvilkår.

Under slaveriets uhyggelige vold og undertrykkelse, tok slavene trøst i fortellingene fra Bibelen, og særlig i fortellingen om uttoget ur Egypt. Det merkes ikke minst i skatten av spirituals, de kristne sanger som slavene sang, der eksodus var det vanligste temaet. Go down, Moses, way down in Egypt land. Tell ol’ Pharao to let my people go. De visste at Gud ikke var slaveriets Gud, men frigjørelsens. At dåpens vei ikke er å bli bunden, men å følge Kristus fra død til liv.

Mange av de sentrale dåpstekstene i det nye testamentet kommer fra Paulus brev. Den vi lest her i dag kommer fra Titus, og hører kanskje ikke til de mest leste selv om den legger vekt ved noe av det mest sentrale: at det vi døpes til er rettferdiggjørelsen ved nåde. Det er ikke handlingene våre som gir oss relasjon til Gud, men Guds egen barmhjertighet og nåde. I andre brev, og fremst i Romerbrevet utdyper Paulus dette, hvordan dåpen gir oss relasjon til Gud. Der skriver han om hvordan vi døpes til Kristus død og oppstandelse, samme tematikk som knyttes til Eksodus i salmen vi sang. Vi får del i hans død, og i og med det er vi ikke slaver under synden. Vi oppstår til nytt liv ved Kristus. Paulus bruker altså slaveriet som metafor. Når vi er slaver under synden, styrer vi ikke selve, kan ikke leve det liv vi ønsker, og det liv Gud ønsker for oss. Oppstandelsen, frelsen, kobles til frigjøring fra slaveri: til frihet og liv.

Også i Galaterbrevet knytter Paulus dåpen til relasjonen til Kristus, og til en slags frigjøring: når vi døpes blir vi kledd i Kristus og her er ikke lenger jøde eller greker, slav eller fri, mann eller kvinne – alle er ett i Kristus. Å bli kledd i Kristus bryter opp de sosiale makthierarkiene, og frigjører oss fra båndene. Den Sørafrikanske erkebiskopen og fredsprisvinneren Desmond Tutu har uttrykt dette, som at det ikke kan finnes diskriminering i dåpen. I dåpen blir vi alle satt på lik linje, det finnes ikke noen som er mer eller mindre vert, ikke noe som sorterer, og derfor er diskriminering alltid et uttrykk for noe annet enn Guds vilje og Guds rike.

Sett i den sammenhengen, og med bildet av folket som vandrer gjennom vannet, er slaveriet en kraftfull metafor, men ikke kun en metafor for det åndelige. For den eksodus som dåpen innebærer, er ikke kun en åndelig frigjøring. Det er det, men det kan ikke kobles fri fra de faktiske liv vi lever, de ting som binder oss og andre mennesker er ikke kun i sjel og ånd, men påvirker også våre kropper, våre faktiske liv. Å dø fra synden, det å legge det som bryter ned bak oss, har ikke kun med relasjonen til Gud å gjøre, men også våre medmennesker. Synd handler ikke kun, eller kanskje ikke fremst, om enkelte handlinger som vi ikke burde gjøre, men hvordan vi som enkeltmennesker og samfunn kommer til kort. Hvordan vi ikke lever for hverandre men lar våre brister, vår mangel på kunnskap, vår egoisme og vår latskap ta overhånd og vi ser ikke hvordan det rammer andre. Hvordan vi lever i en verden som har bygget opp systemer der vi kun ved å leve våre liv som alle andre i den rike verden, er med og understøtter systemer der mennesker lever i fattigdom og også slaveri. Syndens konsekvenser, på det store samfunnsmessige plan, rammer ikke kun oss selv, men også andre mennesker og naturen. Vi kan ikke sette oss utenom samfunnet og de sammenhenger som vi lever i, og ingen enkeltperson kan endre disse store strukturer. Men vi kan prøve å se hva vi kan forandre, prøve å se hvordan vi kan leve og agere så ikke bare vi selve, men alle mennesker kan bli fri fra undertrykkelsens bånd.

Kristus kaller oss å følge ham, og å leve i dåpen. Det tenker jeg er å leve i hans død og oppstandelse, og følge ham også når det er vanskelig. Den veien, eksodus, er veien fra slaveri til frigjørelse, som ikke kun skjer en gang, men stadig. For oss selv, og for andre, den skjer på et åndelig og tankemessig plan men også helt konkret. Skal vi gå veien fra død til liv, må vi se hvordan døden, synden, holder mennesker nede og rammer urettmessig. Å dø fra synden hver dag, tenker jeg handler om å se syndens konsekvenser i verden, og å velge å følge Kristus på veien til frigjøring. Noen ganger er det åpenbart, når grusomheter og stor urettferdighet rammer mennesker. De klare formene for slaveri, diskriminering, rasisme, undertrykkelse er lette å se selv om det ikke er like enkelt å se hvordan vi skal forhindre eller motvirke dem. Andre former for undertrykkelse og systemer som minsker menneskers livsmuligheter er ikke like lette å få opp øynene for. Men en del av å leve i dåpen, tenker jeg er å øve opp blikket, Jesu blikk, for mennesker og livene deres.

Tilbake til døperen Johannes. Han refser og er hard, og slik som Jesus er de han mest er hard mot: de hyklende. Hykleri, selvrettferdighet, og å sortere og se ned på andre og deres liv, refser han. Og han peker mot Kristus. For til slutt, er det Kristus som teller. Uansett hvor godt vi klarer å leve livene våre, er oppgaven fremst av alt å følge ham, leve med ham. Det er ikke nødvendigvis et enkelt liv, et liv som kaller oss til både kamp og frihet. Og et liv der relasjonen til ham ikke er basert på noe annet enn hans kjærlighet, barmhjertighet og nåde.  Å leve i dåpen, i hans død og oppstandelse, er å leve i kjærligheten, den vi tar imot og gir videre. Et liv som bryter slaveriet og undertrykkelsens bånd, uansett hvem det rammer, for et liv i barmhjertighet, kjærlighet og frihet.

Åndens vind sender oss

Preken på 1 pinsedag i Ringsaker kirke 31 mai 2020.
Salmen som nevnes er 518 Grip du meg, Heilage Ande i Norsk salmebok (nr 646 i Svenska psalmboken).

Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne. 

I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen. En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget morsmål bli talt. Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler?  Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål? Vi er partere og medere og elamitter, folk som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma,  jøder og proselytter, kretere og arabere – og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!» (Apg 2,1-11)

Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren. Igjen sa Jesus til dem: «Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere.» Så åndet han på dem og sa: «Ta imot Den hellige ånd.  Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt.» (Joh 20,19-23) 

 God pinse! Kirkas tredje største høytid – etter påske og jul – er nok litt ukjent for mange. Kanskje mer forbundet med bryllup og forsommer og langhelg – eller konfirmasjon.

De andre store høytidene i kirkas år er knyttet til en sentral fortelling om Jesu liv: når Jesus blir født i jula, og død og oppstandelse i påsken. Men pinsens fortelling om hvordan disiplene får den Hellige ånd er ikke like konkret og enkel å forstå. Og den hellige ånd i seg selv, er kanskje ikke helt lett å få grep om.

I dag har vi fått høre to forskjellige fortellinger om Ånden: Evangelieteksten om hvordan den oppståtte Jesus møter disiplene og gir dem den hellige ånd, og det som pleier å kalles for pinsefortellingen, om hvordan disiplene etter himmelfarten tar imot ånden, i en dramatisk hendelse der de fylles av ånd og kan tale om språk de ikke selv kjenner. De har suttet isolert, gjemt unna siden Jesus forlatt dem ved himmelfarten, men fylt av ånden får de mot og retning, og går ut i verden for å fortelle det glade budskap.

Denne dramatiske og karismatiske fortellingen om den hellige ånd er hovedfortellingen om pinsen, og kanskje om ånden. Men den hellige Ånd dykker ikke opp første gangen i den bibelske historien her. Nei, Ånden finnes hele veien, og har mange former og oppgaver, blir beskrevet med mange metaforer og oppleves forskjellig. Ånden er med helt fra begynnelsen i Bibelen: i en av de første setningene i første mosebok, om hvordan Gud skaper verden, beskrives det hvordan Guds Ånd svevde over vannet. Og gjennom det gamle testamentets fortellinger er Ånden tilstede, ikke minst ved profetene som i ord og handling viser på hvem Gud er og hva Gud vil. Også i fortellingene om Jesus er Ånden tilstede: når Jesus blir døpt kommer den hellige Ånd ned over ham som en due. Derfor ber vi også om den hellige Ånd over dåpsvannet og hver og en som blir døpt, slik som K her i dag. Og Jesus taler om Ånden som skal komme – om talsmannen, sannhetens ånd. Og etter pinsehendelsen, i brevene i det nye testamentet finnes mange beskrivelser av Ånden, og av åndens frukter. Viktigst av dem kjærligheten: den hellige Ånd er kanskje mest av alt kjærlighetens ånd.

At den hellige Ånd er litt vanskelig å få grep om, tenker jeg er akkurat i orden. For det er liksom greie med ånden. Ånden blir beskrevet med metaforer: som en due, som tunger av ild, og kanskje vanligst: som vinden. Ånd og ånde, pust, henger sammen og åndens vind som blåser akkurat slik som den vil. Vi kan ikke kontrollere den hellige ånd, og heller ikke se den – kun ane den eller kjenne dess virkninger. I en samle (som vi ikke synger i dag) beskrives det flott: «vinden ser vi ikke, men vi merker den. Vinden ser vi ikke, men der vinden går, bøyes gress og grener, høye bølger slår». Ordet ånd på latin er Spiritus, og vi har samme ord og grunnbetydning i for eksempel inspirasjon, eller spirituell. Åndens spor kan vi merke i oss selv, som akkurat inspirasjon, mot kraft. Ånden blåser hvor den vil, sier man, og den kan lede oss på veier eller åpne muligheter vi ikke ante eller forventet. Noen ganger i opplevelser av store følelser, eller av indre fred. Noen ganger i uventede møter eller muligheter.

For ånden er ikke bare opplevelser eller å bli oppfylt av noe, slik som disiplene på pinsedag. Ånden er fremst av alt: tilstede. Ånden er Guds kraft og nærvær i verden. Ånden blir beskrevet som trøsteren, hjelperen, talsmannen. Ved ånden er vi ikke alene. Og det er et levende nærvær – noen som også kan utfordre oss når vi trenger det. Jesus beskriver ånden som Sannhetens ånd, den som hjelper oss å avsløre det som ligger skjult, som hjelper oss å se sannheten om oss selv og om Gud, som kommer med liv, kraft og mot.

For åndens oppdrag er mer enn noe annet å sende oss ut, og å gi oss det vi trenger i den sendelsen. Disiplene går ut for å fortelle om Jesus: og etter hvert går de ut i verden ikke bare for å snakke, men også i tjeneste for mennesker. For Jesus var det alltid et tett sammenheng mellom ord og handling, og slik er det også for oss i dag. Ånden får vi ikke for egen skyld, for at vi skal ha egne flotte opplevelser. Vi lever livene våre for hverandre, for å finnes til for andre som trenger oss. Kjærlighetens ånd er til for å bli delt med andre.

Som mye teologi, er det ikke alltid det er konkrete beskrivelser som er den beste måten å snakke om, eller erfare ånden på. For meg er ofte salmetekster en god hjelp å uttrykke og tenke om Gud på, og det finnes mange fine salmer om den hellige ånd som fanger noe av de mange aspektene. VI skal straks synge en slik. Den er kanskje ikke så kjent her – det er opprinnelig en finsk salme som i sin svenske språkdrakt blitt veldig mye brukt i Svenska kyrkan. Nå finnes den i en flott nynorsk oversettelse som vi skal synge straks. Der syns jeg mange av de viktige aspektene av den hellige ånd beskrives på en lavtmeld men poetisk måte, i en bønn om å bli grepet av ånden: gi meg vei og retning, gjør meg trygg og fri, gir tjeneste og ansvar. Og med en tydelig konklusjon: jeg har en oppgave, og Kristus har bruk for meg. Det gjelder hver og en av oss. Hver og en av oss kan la oss fylles av kjærlighetens ånd, og la den lede oss på ukjente veier for å vise på og gi kjærligheten videre i verden. Og hvis vi er oppmerksomme, kan vi oppdage at Ånden allerede er der. Nærmere og større enn vi kan tenke og ane.

Hva slags konge?

Preken på Kristi Himmelfarts dag 21 mai 2020 i Ringsaker kirke. Dette var den første gudstjenesten i Ringsaker etter nesten 10 uker stenging.

 I min første bok, gode Teofilos, skrev jeg om alt det Jesus gjorde og lærte, fra han begynte og helt til den dagen han ble tatt opp til himmelen. Da hadde han ved Den hellige ånd gitt sine befalinger til de apostler han hadde utvalgt. Etter å ha lidd døden sto han levende fram for dem med mange klare bevis på at han levde: I førti dager viste han seg for dem og talte om det som hører Guds rike til. En gang han spiste sammen med dem, påla han dem dette: «Dere skal ikke forlate Jerusalem, men vente på det som Far har lovet, det som dere har hørt av meg. For Johannes døpte med vann, men dere skal om noen få dager bli døpt med Den hellige ånd.» Mens de var sammen, spurte de ham: «Herre, er tiden nå kommet da du vil gjenreise riket for Israel?» Han svarte: «Det er ikke dere gitt å kjenne tider og stunder som Far har fastsatt av sin egen makt. Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.»

    Da han hadde sagt dette, ble han løftet opp mens de så på, og en sky tok ham bort foran øynene deres. Som de nå stirret mot himmelen mens han dro bort, sto med ett to menn i hvite klær foran dem og sa: «Galileere, hvorfor står dere og ser mot himmelen? Denne Jesus som ble tatt bort fra dere opp til himmelen, han skal komme igjen på samme måte som dere har sett ham fare opp til himmelen.» (Apg 1,1-11)

Etter at Herren Jesus hadde talt med dem, ble han tatt opp til himmelen og satte seg ved Guds høyre hånd. Men de gikk ut og forkynte overalt, og Herren virket med og stadfestet Ordet gjennom de tegn som fulgte. (Mark 16,19-20)

Hva vil det si at Kristus er steget opp, opphøyet? Kristi himmelfart er på en måte en litt rar dag i kirkens år, og i fortellingen om Jesu liv. Fortellingen er litt forskjellig i evangeliene, hvordan Jesus møter disiplene etter oppstandelsen på forskjellige steder og forskjellige måter, for å så sende dem ut. Men den tydeligste himmelfartsfortellingen kommer ikke fra evangeliene, men fra apostlenes gjerninger som vi hørte i den første tekstlesingen, og henvisninger i brevene, som i den andre lesningen. Det er disse fortellingene som er grunnlaget til at det også blir sagt i trosbekjennelsen: fór opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd.

I den norske salmetradisjonen for Kristi himmelfart, står motivet med Kristus som konge sterkt, hvordan Jesus blir kronet til konge, som sitter på tronen og regjerer. Vi har allerede sunget en av disse salmene og det kommer en til seinere i gudstjenesten. Det bygger vel mer på trosbekjennelsen og henvisningene i brevlitteraturen, enn til hvordan denne hendelse blir beskrevet i evangeliene. Og det er på en måte en forlengelse av påsken. Kristi himmelfart er 40 dager etter påske, like lenge som fastens 40 dager av forberedelser, og blir en slags sluttpunkt på påsketiden. Kristus har i påskens oppstandelse seiret over døden, og det blir på en måte fullendt ved hans opptakelse til himmelen og da han inntar en himmelsk trone. 

Disse bildene av Kristus som konge og hersker gjør meg ofte litt ubekvem. Ikke for de jeg mener at de er feil, men det er liksom en bit unna hvordan jeg pleier å tenke på og henvende meg til Jesus. Jeg vet ikke helt om det handler om et språk som så tydelig befester makt og i noen mån rikdom: konge, kroner, hersker, regjerer, trone, gull, og som knyter an til tider og samfunn der konge betyr noe helt annet enn i vårt samfunn i dag: totalt uinnskrenket makt langt fra hvordan vi tenker om rettferdig og god ledelse. At det i tillegg er et veldig mannsdominert språk og bilder. At det er et Gudsbilde som så totalt betoner forskjellen og avstanden mellom Gud og menneske. Det betyr ikke at jeg ikke mener det er riktig at betone og løfte opp Guds herlighet eller det storslåtte i Kristus seier. Men ord og bilder kan vekke forskjellige assosiasjoner. Og særlig hvis noen bilder blir veldig dominerende og ikke gir plass til andre.

Men Kristus som konge, er ikke det eneste motivet denne dag. Og egentlig er den triumfatoriske og storslåtte tonen i kongesalmene litt mer høylytt enn den tonen som er i selve tekstene. I hovedfortellingen forsvinner han i en sky og disiplene står forvirret og lurer på hvor han er blitt av. Også i evangeliene nevnes det kun kortfattet at han forlatte dem i en sky eller lignende litt vage formuleringer. Men det som er tydelig i alle tekster er to ting: at han sender disiplene ut i verden, og lover at de skal få den hellige Ånd som en trøster og støtte og veiviser. Det feirer vi i pinsen, om 10 dager.
I teksten fra apostlenes gjerninger, er også forbindelsen med påsken og hvordan den oppstandne Kristus er sammen med disiplene sentral. I 40 dager har han vist seg for dem, vært sammen med dem og undervist om Guds rike. Mange av disse hendelsene er også beskrevet i evangeliene. Og her ser vi at det er samme Jesus, samme undervisning, samme betydning av måltidets fellesskap, som den Jesus disiplene er blitt kjent med når han var i livet. Den kronte kongen på himmelens trone er den oppstandne Kristus, men han er ikke noen annen enn den Jesus som delte disiplenes og menneskenes liv.
Og dette tenker jeg er et poeng vi ikke skal miste, og som gir dybde til de storslåtte og litt distanserte bilde av kongen på tronen. Opphøyelsen til himmelen kan ikke skje, uten at den første opphøyelsen: på korset. Den seirende kongen er den samme som den lidende tjeneren. Kongekronen er tornekronen. Når Kristus blir beskrevet som en konge på en trone, er det ikke en fjern despot med makt, rikdom og ære uten innsikt i hvordan vi vanlige mennesker lever livene våre. Seieren er ikke kommet på noen annen måte, enn ved at Jesus delte våre liv, vår smerte og sorg og lidelse, og dødde slik som oss. Seierskongen er akkurat den samme som har delt våre liv og kår, og selv i herligheten og opphøyelsen er han både Gud og menneske, både himmelkonge og en av oss. Også i de siste møtene med disiplene deler han måltid og fellesskap med dem, og lover å alltid være med dem, og med oss.

Til den første søndagen etter at vi stengte kirkene, da når vi fortsatt ikke viste hvordan dette skulle gå og vi like gjerne kunde være i begynnelsen av en ny svartedaud som en influensa, skrev jeg en preken som aldri ble holdt på gudstjeneste. Da var vi i fastetiden, og motivet om den lidende Jesus som deler våre liv var – og er – veldig aktuelt. Da tenkte jeg og reflekterte kring dette at bilder av den lidende Jesus – både konkret i kirkekunsten, og i salmer, bønner og prekener, har vært særlig fremtredende i tider av kris, nød og fare. Ikke minst under svartedauden. Siden den gang – som var to måneder, men føles både som en evighet og en kort stund siden – har vi gått fra fastetid, gjennom påske og påsketid og står nå innfor pinse og sommer. Vi har gått fra full krise og veldig usikkerhet, til en gradvis og kontrollert gjenkomst til hverdagen. Mye gjenstår, og for den som er syk, som har mistet noen kjær, som har mistet jobb eller inntekt eller virksomhet, eller den som har nære og kjære på andre siden av stengte grenser er krisa ikke over i det hele tatt. Selv om samfunnet er i en ny fase, er vi sikkert mange som rører oss mellom forskjellige stemninger, mellom håp og tiltro og sorg og mismot.

Og her der vi står, mitt i både sorg og håp, vårsol og usikkerhet, feirer vi at Kristus er konge – og at det er en Gud som deler våre liv. En Gud som vet hvordan smerte føles, hvordan det er å miste familie og venner, som har opplevd lidelse og død. En strålende himmelkonge som også vil spise og snakke sammen med vennene sine, som er både hele verdens og universets hersker og samtid nær hver og en av oss. Og som viser at det ikke er noen makt eller kraft eller ære, som er større enn kjærligheten som er sterkere enn døden.