fredag 19. juni 2020

Døpt til Kristus - om slaveri og frihet

Preken på 2 søndag i Treenighetstiden 14 juni på Moelv kirkesenter.
Herren sa til Moses: «Hvorfor roper du til meg? Si til israelittene at de skal dra videre! Du skal løfte staven din og rekke hånden ut over havet og kløve det, så israelittene kan gå tørrskodd tvers igjennom havet. Se, jeg gjør egypterne harde, så de setter etter dem. Jeg skal vise min herlighet på farao og hele hans hær, på vognene og rytterne hans. Egypterne skal kjenne at jeg er Herren når jeg viser min herlighet på farao og vognene og rytterne hans.»
    Guds engel, som hadde gått foran Israels leir, byttet nå plass og gikk etter folket. Skysøylen som var foran dem, flyttet seg og stilte seg bak dem, så den kom mellom egypternes leir og israelittenes leir. Og skyen kom med mørke, men den lyste likevel opp natten, så de ikke kom inn på hverandre hele natten. Da rakte Moses hånden ut over havet, og Herren drev havet bort med en sterk østavind som blåste hele natten, så havet ble til tørt land. Vannet ble kløvd, og israelittene gikk tørrskodd tvers igjennom havet. Vannet sto som en mur til høyre og venstre for dem. (2 Mos 14,15-22)

Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å ta av ham sandalene. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild.  Han har kasteskovlen i hånden og skal rense kornet på treskeplassen. Hveten sin skal han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med en ild som aldri slukner.» (Matt 3,11-12)
Å leve i dåpen, er temaet denne søndag. Dåpen er noe dramatisk og radikalt. Tekstene i dag avhandler noe av de sentrale dåpstemaene, som viser akkurat på dette. Dåpen som en frigjørende eksodus, gjennom død til liv. Rettferdiggjørelsen ved nåde. Og den radikale omvendelsen og etterfølgelsen som Døperen Johannes prekte.

For det er døperen Johannes som taler i evangelieteksten. Dette er to vers ur en lenger tekst, fortellingen om Johannes virke i ørkenen, og etterpå følger fortellingen om Jesu dåp. Johannes er en streng og refsende profet, som blir provosert av at de fromme og selvrettferdige kommer til ham for å bli døpt. Ormeyngel, kaller han dem, og sier at de må ta konsekvensene av troen sin, ikke stole på at deres bakgrunn og opphav og fromme vaner skal redde dem. Bær da frukt som svarer til omvendelsen, sier Johannes. Og peker fremover: han selv døper med vann, men han er kun den som refser, forbereder. Det er ikke han selv som er hovedpersonen, men Jesus. Vi kommer tilbake til det.

For det er den gammeltestamentlige teksten som er den aller mest dramatiske, og den løfter noe av de temaer i dåpen som jeg vil stanse særlig ved i dag. Om folket, som ledet av Moses går gjennom Sivhavet. En tekst som jo ikke nevner dåpen, da den kommer fra en tid langt før den kristne dåpen. Og dåpen er jo heller ikke den hovedsakelige fortolkningen av denne tekst i sin jødiske kontekst og tradisjon. Men i kristen tradisjon har den blitt lest som en speiling, et frempek mot dåpen. Koblingen til påsken, og til vannet er jo sentral. Men også at folket går gjennom vannet, fra en sikker død til et nytt liv. Som det malende fortolkes i salmen vi sang: veien fra døden til livet i dåpen. I dåpen dør og oppstår vi med Kristus, skriver Paulus, og eksodusfortellingen illustrerer dette på en dyp og sterk måte.

Men frigjøringen, uttoget, redningen er jo ikke kun fra det umiddelbare trusselen fra hæren og fra vannet. Fremst er de på vei fra frihet fra slaveriet. Hele fortellingens tyngde handler om slaveriet, om vold og undertrykkelse og utnyttelse og grusomhet og død. Det er det som gir fortellingen en sprengkraft gjennom historien og også i dag. Slaveri og undertrykkelse er dessverre et fenomen som dukket opp på mange måter i forskjellige former og på forskjellige plasser gjennom historien, og også i vår tid. Og mange i kristen kontekst har lest eksodus og sett på hvem sin side Gud står i kampen mot slaveriet.

Å lese denne tekst, denne uka, i denne tid, er vanskelig uten å sette den i sammenheng med de protester som skjer i USA og rundt om i verden etter atter et drap der en svart mann er blitt drept av en politimann. Et drap som feier seg inn i en lang rekke av fall av politivold og overgrep, som særlig rammer den afroamerikanske befolkningen. Og dette er kun et av mange uttrykk for at rasismen fortsatt er sterkt tilstede i det amerikanske samfunnet, slik som i mange samfunn rundt om i verden. I den amerikanske konteksten går det ikke å se bort ifra akkurat slaveriets betydning gjennom historien for den urettferdighet som har rammet den svarte befolkningen – først ved kidnappingen av mennesker fra Afrika i den transatlantiske slavehandelen, all den urettferdighet og vold de ble utsatt for under selve slaveriet, men også de rasistiske lovene som gjalt langt inn på 1960-tallet, og etter det mange former av diskriminering og marginalisering med effekter som fortsatt gir den svarte befolkningen dårligere livsvilkår.

Under slaveriets uhyggelige vold og undertrykkelse, tok slavene trøst i fortellingene fra Bibelen, og særlig i fortellingen om uttoget ur Egypt. Det merkes ikke minst i skatten av spirituals, de kristne sanger som slavene sang, der eksodus var det vanligste temaet. Go down, Moses, way down in Egypt land. Tell ol’ Pharao to let my people go. De visste at Gud ikke var slaveriets Gud, men frigjørelsens. At dåpens vei ikke er å bli bunden, men å følge Kristus fra død til liv.

Mange av de sentrale dåpstekstene i det nye testamentet kommer fra Paulus brev. Den vi lest her i dag kommer fra Titus, og hører kanskje ikke til de mest leste selv om den legger vekt ved noe av det mest sentrale: at det vi døpes til er rettferdiggjørelsen ved nåde. Det er ikke handlingene våre som gir oss relasjon til Gud, men Guds egen barmhjertighet og nåde. I andre brev, og fremst i Romerbrevet utdyper Paulus dette, hvordan dåpen gir oss relasjon til Gud. Der skriver han om hvordan vi døpes til Kristus død og oppstandelse, samme tematikk som knyttes til Eksodus i salmen vi sang. Vi får del i hans død, og i og med det er vi ikke slaver under synden. Vi oppstår til nytt liv ved Kristus. Paulus bruker altså slaveriet som metafor. Når vi er slaver under synden, styrer vi ikke selve, kan ikke leve det liv vi ønsker, og det liv Gud ønsker for oss. Oppstandelsen, frelsen, kobles til frigjøring fra slaveri: til frihet og liv.

Også i Galaterbrevet knytter Paulus dåpen til relasjonen til Kristus, og til en slags frigjøring: når vi døpes blir vi kledd i Kristus og her er ikke lenger jøde eller greker, slav eller fri, mann eller kvinne – alle er ett i Kristus. Å bli kledd i Kristus bryter opp de sosiale makthierarkiene, og frigjører oss fra båndene. Den Sørafrikanske erkebiskopen og fredsprisvinneren Desmond Tutu har uttrykt dette, som at det ikke kan finnes diskriminering i dåpen. I dåpen blir vi alle satt på lik linje, det finnes ikke noen som er mer eller mindre vert, ikke noe som sorterer, og derfor er diskriminering alltid et uttrykk for noe annet enn Guds vilje og Guds rike.

Sett i den sammenhengen, og med bildet av folket som vandrer gjennom vannet, er slaveriet en kraftfull metafor, men ikke kun en metafor for det åndelige. For den eksodus som dåpen innebærer, er ikke kun en åndelig frigjøring. Det er det, men det kan ikke kobles fri fra de faktiske liv vi lever, de ting som binder oss og andre mennesker er ikke kun i sjel og ånd, men påvirker også våre kropper, våre faktiske liv. Å dø fra synden, det å legge det som bryter ned bak oss, har ikke kun med relasjonen til Gud å gjøre, men også våre medmennesker. Synd handler ikke kun, eller kanskje ikke fremst, om enkelte handlinger som vi ikke burde gjøre, men hvordan vi som enkeltmennesker og samfunn kommer til kort. Hvordan vi ikke lever for hverandre men lar våre brister, vår mangel på kunnskap, vår egoisme og vår latskap ta overhånd og vi ser ikke hvordan det rammer andre. Hvordan vi lever i en verden som har bygget opp systemer der vi kun ved å leve våre liv som alle andre i den rike verden, er med og understøtter systemer der mennesker lever i fattigdom og også slaveri. Syndens konsekvenser, på det store samfunnsmessige plan, rammer ikke kun oss selv, men også andre mennesker og naturen. Vi kan ikke sette oss utenom samfunnet og de sammenhenger som vi lever i, og ingen enkeltperson kan endre disse store strukturer. Men vi kan prøve å se hva vi kan forandre, prøve å se hvordan vi kan leve og agere så ikke bare vi selve, men alle mennesker kan bli fri fra undertrykkelsens bånd.

Kristus kaller oss å følge ham, og å leve i dåpen. Det tenker jeg er å leve i hans død og oppstandelse, og følge ham også når det er vanskelig. Den veien, eksodus, er veien fra slaveri til frigjørelse, som ikke kun skjer en gang, men stadig. For oss selv, og for andre, den skjer på et åndelig og tankemessig plan men også helt konkret. Skal vi gå veien fra død til liv, må vi se hvordan døden, synden, holder mennesker nede og rammer urettmessig. Å dø fra synden hver dag, tenker jeg handler om å se syndens konsekvenser i verden, og å velge å følge Kristus på veien til frigjøring. Noen ganger er det åpenbart, når grusomheter og stor urettferdighet rammer mennesker. De klare formene for slaveri, diskriminering, rasisme, undertrykkelse er lette å se selv om det ikke er like enkelt å se hvordan vi skal forhindre eller motvirke dem. Andre former for undertrykkelse og systemer som minsker menneskers livsmuligheter er ikke like lette å få opp øynene for. Men en del av å leve i dåpen, tenker jeg er å øve opp blikket, Jesu blikk, for mennesker og livene deres.

Tilbake til døperen Johannes. Han refser og er hard, og slik som Jesus er de han mest er hard mot: de hyklende. Hykleri, selvrettferdighet, og å sortere og se ned på andre og deres liv, refser han. Og han peker mot Kristus. For til slutt, er det Kristus som teller. Uansett hvor godt vi klarer å leve livene våre, er oppgaven fremst av alt å følge ham, leve med ham. Det er ikke nødvendigvis et enkelt liv, et liv som kaller oss til både kamp og frihet. Og et liv der relasjonen til ham ikke er basert på noe annet enn hans kjærlighet, barmhjertighet og nåde.  Å leve i dåpen, i hans død og oppstandelse, er å leve i kjærligheten, den vi tar imot og gir videre. Et liv som bryter slaveriet og undertrykkelsens bånd, uansett hvem det rammer, for et liv i barmhjertighet, kjærlighet og frihet.

1 kommentar:

farnallezabka sa...

Las Vegas Casino and Resort Map & Floor Plans - MapyRO
Property Type: Land-based; 성남 출장안마 Property Description: The following 목포 출장안마 is 시흥 출장마사지 a detailed layout of the Las Vegas 서산 출장마사지 Casino and Resort, Las Vegas, 광양 출장마사지 Nevada.