Er Gud urettferdig?

 Preken på Vingårdssøndag / 14 søndag i treenighetstiden 3 september 2023 i Horten kirke. Dette var min innsettelse som prost i Nord-Jarlsberg prosti.

For himmelriket er likt en jordeier som gikk ut tidlig en morgen for å leie folk til å arbeide i vingården sin. Han ble enig med arbeiderne om en denar for dagen og sendte dem av sted til vingården. Ved den tredje time gikk han igjen ut, og han fikk se noen andre stå ledige på torget. Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også! Jeg vil gi dere det som er rett.’ Og de gikk. Ved den sjette time og ved den niende time gikk han ut og gjorde det samme. Da han gikk ut ved den ellevte time, fant han enda noen som sto der, og han spurte dem: ‘Hvorfor står dere her hele dagen uten å arbeide?’ ‘Fordi ingen har leid oss’, svarte de. Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også.’

Da kvelden kom, sa eieren av vingården til forvalteren: ‘Rop inn arbeiderne og la dem få lønnen sin! Begynn med de siste og gå videre til de første.’ De som var leid ved den ellevte time, kom da og fikk en denar hver. Da de første kom fram, ventet de å få mer; men de fikk også en denar. De tok imot den, men murret mot jordeieren og sa: ‘De som kom sist, har arbeidet bare én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete.’ Han vendte seg til en av dem og sa: ‘Venn, jeg gjør deg ikke urett. Ble du ikke enig med meg om en denar? Ta ditt og gå! Men jeg vil gi ham som kom sist, det samme som deg. Har jeg ikke lov til å gjøre som jeg vil med det som er mitt? Eller ser du med onde øyne på at jeg er god?’ Slik skal de siste bli de første og de første de siste.» (Matteus 20,1-16)

-          - Men det er jo URETTFERDIG!

Utropet kom fra en konfirmant, med den kombinasjon av harme og overraskelse som kan boble opp i den som oppdager en urett, og kanskje særlig når man er ung. Det var en samling for konfirmanter i Oslo der de som opptakt til fasteaksjonen, skulle lære om verdens urettferdighet ved det såkalte Handelsspillet fra Kirkens nødhjelp. Konfirmantene ble delt inn i land, og fikk forskjellige resurser og muligheter, og ble forskjellig bedømt, avhengig av land. Akkurat som i virkeligheten. Og når det gikk opp for henne at Bangladesh var fullstendig sjanseløse mot USA og Norge, uansett hvor hardt de jobbet, rant følelsen av urettferd over henne. Ja, det er urettferdig.

Jeg tenker iblant på den her episoden, når jeg leser lignelsen om arbeiderne i vingården. Som en illustrasjon av hvordan det kan føles å oppdage noe urettferdig. På hvordan de første arbeiderne jobbet hardt fysisk i sola hele dagen, og siden i tillegg må stå i kø helt til sist for å få lønn. Og så får de akkurat like mye som de der som kom sist og i tillegg fikk lønn først. At noen av de ropte ut om urettferdigheten på samme måte, er jo ikke rart. Måten vingårdseieren lønner arbeiderne på, oppfatter nok mange av oss som urettferdig. Et grunnleggende prinsipp som mange av oss tenker på som rettferdig, er jo lønn etter innsats. Og lignelsen legger jo opp til å tenke at eieren er et bilde av Gud. Så spørsmålet melder seg: Er Gud urettferdig?

Vi kan jo avfeie spørsmålet om Gud er rettferdig eller urettferdig, med å si at Gud går utenom våre menneskelige kategorier. Vi som mennesker ser ikke helheten av universum eller ens våre egne liv og tilværelse, og vi kan ikke vurdere Guds handlinger eller måte å se på ting ut fra våre menneskelige kategorier. Og sånn er det. Samtidig blir det da vanskelig å si noe om Gud i det hele tatt – fordi det er kun det menneskelige språket og kategoriene vi har til rådighet. Og kan vi tale om Gud som god og rettferdig, hvis det ikke er noen kobling i det hele tatt, med våre erfaringer og kunnskap og opplevelser av hva godhet og rettferd er?

Før jeg går lenger inn i spørsmålet om Gud er urettferdig, skal jeg si litt mer om selve lignelsen, og teksten.

Dette er jo en av flere lignelser som handler om vingårder, og det er enda flere som bruker jordbruksmetaforer. Ikke så rart, når Jesus levde og virket i et samfunn der de fleste levde ganske direkte av hva jorden gav. Og bildene av arbeidere i vingården har ofte blitt brukt om kallelsen til arbeid for Guds rike, for kirka. Det er et bildespråk som også går igjen i bønner og salmer i dag. Det blir særlig brukt i samband med ordinasjoner og prestetjeneste, og sånn sett er det veldig fint å få bli innsatt som prost akkurat i dag, på en søndag preget av dette bilde. Men det kallet er videre enn bare prester, bare ansatte i kirka. Kallelsen til tjeneste for Guds rike, går til alle døpte, til hver og en av oss uansett oppgave. Og det trenges gode og vikte innsatser i alle yrker og deler av samfunnet.

Men at denne metaforen blir brukt for å beskrive oppdraget i verden, kan lure oss litt når det gjelder akkurat denne lignelse. For vi må stille oss spørsmålet: Handler denne lignelsen virkelig om arbeid? Jeg vil si nei. Den bruker den vanskelige situasjonen for daglønnene, den tidens gig-arbeidere som levde i usikkerhet, som utgangspunkt for lignelsen. Men den handler ikke egentlig om arbeid. Så vi skal for det første ikke bruke den som utgangspunkt for arbeidsorganisering eller lønnspolitikk i den norske kirke! Men det er også viktig at den ikke handler om arbeid i betydningen prestasjon eller innsats, at vi skal jobbe for å fortjene Guds rike.

Den klassiske hovedfortolkningen av denne lignelsen, er at det handler om hvem som hører til og kan få plass i Guds rike, ha en relasjon til Gud. Dette er en konflikt eller spørsmål som er gjentakende i evangeliene, der for eksempel de skriftlærde hadde synspunkter på at Jesus omgav seg med de som ikke levde etter loven eller ble oppfattet som urene eller utenfor. Da blir denne lignelse en kommentar til de (selv)rettferdige som oppfyller loven, og at de ikke hører mer hjemme i Guds rike enn de som kom sist, altså de som omvendte seg når de møtte Jesus. Dette er jo et kjent tema i mange andre lignelser også. Men den bør nok også leses i lyset av de første kristne: de som har vært med lenge, eller de som har kommet til seinere. I Matteusevangeliet står denne lignelse mellom flere andre tekster som handler om disiplene som vill sikre seg gode plasser og ære i Guds rike, og Peter som lurer på hva som vil skje med dem som har forlatt alt. Lignelsen kan i den konteksten leses som en kommentar til de som tidlig ville ha hierarkier mellom grupper av troende. Den gir også kommentarer som er relevante fremover i historien, og i vår tid: har de kirkelige innsidere, bedre plasser, mer hjemmehørighet i Guds rike eller i kirka? Også i denne fortolkning, kan teksten fortsatt provosere. Radikaliteten i lignelsen har bæring, ikke bare i relasjon til lønnsarbeid, men tror jeg også på andre måter. Den minner oss om at Guds rike er noe annet enn vår verden, og der er det en annen målestokk som gjelder.

Arbeiderne i vingården får samme lønn uansett om de er først eller sist. De får alle en denar, det som de ble utlovd. Det er fordi det som de får, ikke er graderbart på en skala. Guds nåde, kjærlighet og tilgivelse er uendelig og dermed lik for alle. Kjærligheten, denaren, får arbeiderne i vingården, og også vi, ta imot helt likt. Er det rettferdig?

Ut fra at det er rettferdig å få etter fortjeneste, at de som kom først og jobbet hardest også skal få mer og bedre enn de som kom sist, så opplever vi det kanskje som urettferdig at alle får likt. Men når vi rammes av harme i fortellingen, at det føles urettferdig, tror jeg det er, fordi mange av oss intuitivt identifiserer oss med de første arbeiderne. De som jobbet hardt, gjort alt riktig. De som kom tidlig på jobb, de som gjort rett for seg. Og kanskje mange av oss vil tro at vi er de der, de som gjort ting riktig og syns vi fortjener en plass i Guds rike eller det gode selskap. Men kanskje ser lignelsen annerledes ut hvis vi leser den fra ståstedet til de som kom sist. Som også vært i sola hele dagen, men ikke på jobb, men i vente på at noen skal ville ha dem. Som aldri følt at de har hørt til, at de har hatt en plass, som aldri fått en sjanse. Eller som har fått sjanse på sjanse, men ikke fått det til allikevel. De arbeiderne håper vel kanskje på en urettferdig Gud, i betydelsen at de skal få det de trenger og det som har blitt utlova, ikke det som flinkisene med alt på stell syns at de fortjener.

Og hvis det skal dras til sin spiss, så er vel innsikten for mange av oss, eller egentlig oss alle, at vi ikke får alt til. At hvis vi alltid skulle få hva vi fortjente, utfra verdens målestokk og ubarmhjertig millimeterbedømning, ja, da skulle det ikke gå så bra. Heldigvis skal vi ikke, og kan vi ikke jobbe oss til Guds kjærlighet og nåde. Hverken med bokstavelig eller billedlig vingårdsarbeid, eller ved å være flinke eller fromme. Og det er det som er hele poenget.

En av de mest grunnleggende innsiktene i den lutherske tradisjonen, er akkurat dette. At vi ikke ved egen innsats eller arbeid kan oppnå rettferdighet, men at relasjonen til Gud er helt avhengig av Guds nåde, tilgivelse og kjærlighet. Vi kan og skal ikke prestere oss til en plass i Guds rike, for den er allerede gitt oss ved nåde, gratis. Uansett om vi kom først eller sist, om vi jobbet hardt eller har sklidd unna, om vi er vellykket eller misslykket, så er lønnen den samme. Det er det radikale, det er sprengkraften i det som er annerledes med Guds rike.

Så, er Gud urettferdig? Jeg tror ikke Gud er urettferdig i betydningen nykkefull, ubarmhjertig, hard. Men er det urettferdig å gi uendelig kjærlighet også til den som mislykkes? Er det urettferdig å gi plass i Guds rike uansett innsats? At Guds godhet flommer over på måter og steder vi ikke kunde ane, og finnes for oss, uansett? At Guds nåde ikke gis til de som har fortjent den, men til oss som trenger den? Ja, i så fall er Gud urettferdig. Heldigvis.