tisdag 7 maj 2019

Om forsoning

Preken på Emmausgudstjeneste i Trefoldighetskirken 2. påskedag 22 april 2019.
For Kristi kjærlighet tvinger oss. Vi vet at én er død for alle, derfor er de alle døde. Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og sto opp for dem.
    Så kjenner vi ikke lenger noen bare på menneskelig vis. Og har vi før kjent Kristus på menneskelig vis, så kjenner vi ham ikke lenger slik. Nei, den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til! Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste. For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss.
2 Kor 5,14-19
Det handler om forsoning. I vår lesetekst i dag gir Paulus en fortolkning av Jesu død og oppstandelse, setter den i et sammenheng. Det handler om forsoning: det er Gud som handler, som forsoner hele verden – alle mennesker, hele skaperverket – med seg selv ved Jesu død og oppstandelse. I det gav han oss forsoningens tjeneste. Men hva vil det bety?

Kanskje var det også forsoning som Jesus snakket om, der på veien til Emmaus. Disiplene kjenner ham ikke igjen, men lytter til hvordan han snakker om oppstandelsen ut fra Moses og profetene. At Messias ikke er en vanlig konge, som kom for å opprette et rike i denne verden, men noe mye større. Som kom for å opprette relasjonen mellom Gud og menneskene, hele skaperverket. At det verden trenger ikke er maktkamp og splid, men noen som oppretter, heler, forsoner.

For nok trenger verden forsoning. Vi var mange som i går så med forskrekkelse hvordan gleden over oppstandelsen ble bytt til fortvilelse over de grusomme attakkene i Sri Lanka. Alle attakker der så mange mennesker blir drept er selvfølgelig grusomme, men det er noe ekstra grusomt når mennesker som ber og feirer gudstjeneste rammes. Det som skulle være en feiring av livets seier ble en langfredag. Og i tillegg skjer store og små grusomheter rundt om i verden her dag. Mennesker skader hverandre, bygger murer og dyrker splid, hat og motstand mot andre mennesker. I en tid av alt sterkere polarisering er risikoen høy for å se mennesker som er annerledes, eller tenker annerledes, som fiender og motstandere.

Og ikke kun menneskene trenger forsoning. Hele skaperverket roper etter forsoning, etter å slippe de utslipp som holder på å ødelegge kloden, eller i hvert fall forutsetningene for menneskelig og annet liv som vi kjenner det. Denne våren har diskusjonen om klima tatt ny fart i og med de store klimastreikene, men spørsmålet er om det finnes nok politisk vilje til å snu utviklingen før det er altfor seint. Klima handler om forsoning mellom menneskene og naturen, men også om menneskers relasjoner til hverandre – mellom rike og fattige, mellom de som slipper ut og de som møter konsekvensene, mellom generasjoner.

Når Paulus prøver å forklare betydningen av Jesu død og oppstandelse, og snakker om forsoning, er det dels en teologisk term, noe som rør de evige, kosmiske sammenhengene. Men det er også noe veldig konkret og mellommenneskelig.

Paulus legger vekt ved flere viktige ting i disse korte radene. Det er Gud som forsoner verden med seg selv: forsoningen er ikke vår prestasjon, men helt Guds verk. Det er også hele skaperverket som blir forsont, ikke kun individuelle mennesker, men en relasjon som innbegreper alt. Og det gjelder for alle – ikke kun noen få, eller kun et utvalgt folk, men alle. Her er vi i spenningen mellom allerede her og nå – og ikke enda. Forsoningen er et faktum, men den fullstendige forsoningen, når Gud skal bli alt i alle, når lidelsen og smerten og splittelsen helt er over, den skjer først ved tidens slutt.

Men det rører også forsoning her i tiden. Kristus ga oss forsoningens tjeneste, og Kristi kjærlighet tvinger oss ut i den forsoningens tjeneste. Oppstandne med Kristus, lever vi ikke for oss selve, men for Kristus, og da må vi også gi den kjærligheten videre. Når disiplene i Emmaus til slutt kjente Jesus igjen, ble de ikke igjen i sitt eget, men dro til de andre, og fortalte videre om den oppstandne Herren, og om alt han sagt og gjort. Og det er ikke tilfeldig hva som skjedde når de kjente ham igjen: det var når han brøt brødet. Slik som han gjort den siste kvelden de var sammen, og slik som vi gjør i hver gudstjeneste der vi feirer nattverd. I denne solidaritetens og forsoningens felleskap møter vi også Jesus selv.

Gud vil forsoning, og i Kristus viser Gud sin uendelige kjærlighet til oss og forsoner hele verden med seg selv. Den forsoningen kan vi ikke skape på egen hånd, men vi kan prøve å leve i den – med Gud, men også med andre mennesker og skaperverket. Vi får prøve å kjenne Jesus igjen – i måltidets fellesskap og i våre medmennesker som Jesus kaller sine brødre og søstre. Og vi får prøve å leve i oppstandelsens kjærlighet og forsoning, og dele den videre.


måndag 8 april 2019

La riket ditt komme, la viljen din skje

Preken på kveldsmesse med soknets konfirmanter som oppstart på Fasteaksjonen til Kirkens nødhjelp, 31 mars 2019 i Trefoldighetskirken.
La riket ditt komme. La viljen din skje på jorden slik som i himmelen. (Matteus 6,10)


La riket ditt komme, la viljen din skje. Disse ordene ber vi ofte, i Herrens bønn. Denne enda verset er trukket ut som prekentekst i dag. Men hva er Guds rike? Og hva med Guds vilje?

Det er mange steder i evangeliene som Jesus snakker om Guds rike. Noen ganger bruker han akkurat det ordet, og noen ganger snakker han om himmelriket. Oftest bruker han lignelser, for det er ikke så lett å forklare hva det er. Men det er ikke et vanlig rike, en nasjonalstat eller en revolusjon som tar politisk makt. Men det er heller ikke kun noe som skjer etter døden, utenom vår verden. Jesus sier ved en annen anledning når noen spør ham, «Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene. Ingen vil kunne si: ‘Se her er det’ eller: ‘Der er det’. For Guds rike er midt iblant dere.» (Luk 17,20-21). I sine lignelser sier Jesus at Guds rike er som en surdeig som gjennomsyrer en svær deig. Eller som et bitte litte sennepskorn som vokser opp og rommer hele himlenes fugler som bygger boene sine der. I guds rike blir de siste første først og de minste størst. Man må være som et barn for å ta det imot, og samtidig er det vært å gi bort alt man eier for å få.

Guds rike er altså ikke en plass, men kanskje mer et tilstand. Sånn som livet er når, Guds vilje skjer, når livet og verden er slik som Gud vill. Dette Gudsrike, dette tilstand kan vi ikke helt skape, og i vår verden kommer det ikke kunne bli totalt. Men vi kan ane det i små glimt, og vi kan gjøre hva vi kan for at verden skal bli litt mer sånn, at vi og andre skal kunne ane dette gudsrike i disse små glimt.
Gjennom alle tider har kristne mennesker, på egen hånd og sammen i kirker og organisasjoner, tatt ordene om Guds rike til inspirasjon for å gjøre verden bedre, og engasjere seg for andre mennesker. Kristen tro kan aldri kun handle om å fokusere på sitt indre liv og relasjonen til Gud, men den får sitt uttrykk i handling og tjeneste for andre. Vi ber ikke kun for oss selv, men for andre. Det handler jo selvfølgelig om at mennesker trenger mat og vann og omsorg og fellesskap og varme klær og alt annet. Men det handler også om å vise på dette Gudsrike. Å prøve å gjøre ting som snur verden i en retning der vi deler mer likt, der mennesker ikke sulter og fryser, der mennesker ikke blir diskriminert eller kasta ut av felleskapet basert på hvem de er eller hvor de kommer fra. Kirka har virkelig alltid klart dette så godt, men i hver tid prøver vi å vise på hva Guds rike kan være.

De siste 70 årene har Kirkens nødhjelp vært en av mange organisasjoner som prøver på dette: å dele vårt overflod, å hjelpe dem som trenger mat og vann – både akutt og i mer langsiktig utviklingsarbeid. Samtidig viser KN i sitt kampanjearbeid, at det ikke kun holder at vi rike gir litt av vårt overflod, det trenges også større endring i hvordan verdens ressurser blir fordelt. I årets fasteaksjon finnes alle disse deler med. Akkurat nå har det vært en svær flom i etterkant av syklonen Idai som rammet blant annet Malawi, Mocambique og flere andre land i Afrika. Hundretusenvis av mennesker har mistet hus og hjem, de kan ikke dyrke marken og har ikke tilgang til rent vann. Som oftest, er det de som allerede er mest fattige som rammes hardest. I Malawi er Kirkens nødhjelp tilstede siden mange år og arbeider langsiktig, og er nå på plass med nødhjelp for å sikre rent vann og akutt hjelp til mennesker som har mist alt. Det er et av mange prosjekt og pågående arbeid som vi kan bli med og støtte i fasteaksjonen i år.

Men fasteaksjonen, og KN sitt arbeid, handler ikke bare om å hjelpe når katastrofen skjer. Det handler også om å prøve å endre verden og gjøre den mer rettferdig i utgangspunktet. I årets påvirkningskampanje står klimamålene i fokus. I år skal alle land som har skrevet under Parisavtalen sette sine konkrete klimamål, for hvor mye hvert land skal kutte sine klimagassutslipp. Kirkens nødhjelp, sammen med ungdomsorganisasjonen Changemaker, vil nå drive at Norge skal sette målet sitt til 53%, som er hva som trengs for at Norge skal bære sin del. Som del i kampanjen kan du selv sette et klimamål for noe du vil kutte eller minske, for å vise at vi er mange som er beredde til å gjøre vår del av klimadugnaden. Vi ser allerede effektene av den globale oppvarmingen, og som vanlig er det de som allerede er fattigst og mest utsatt som også rammes hardest av mer ekstremvær og høyde havsnivåer.

Fasteaksjonen har i mange år vært en innsats for andre mennesker i fastetiden – konkret i at vi samler inn penger, og i holdnings- og påvirkningskampanjer. Men jeg tror også at det påvirker oss på andre måter. Når vi gjør noe for andre, og engasjerer oss, så kan vi også ane noe av Gudsriket. Vi får legge fokus på noe annet enn oss selv og det egne livet vårt. Vi kan prøve å se på verden med Jesu blikk, og da blir andre ting viktige. Det er andre ting som teller i Guds rike. 

Vi kan ikke skape Gudsriket på jorden. Men her og nå har Gud ikke noen andre hender og føtter i verden, enn våre. Vi kan gjøre vår del for andre, og for å vise på hvordan kunde være, og kan være, når glimtet av gudsriket får bryte inn i verden. Samtidig som vi gjør hva vi kan for andre, og for skaperverket, får vi be: Gud, la riket ditt komme, la viljen din skje. Amen.

onsdag 27 mars 2019

Innafor eller utafor?

Preken på kveldsmese i Trefoldighetskirken 2 søndag i fastetiden, 17 mars 2019.
På reisen til Jerusalem dro Jesus fra by til by og fra landsby til landsby og underviste.
    Da var det en som spurte: «Herre, er det få som blir frelst?» Han sa til dem: «Kjemp for å komme inn gjennom den trange døren! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det. Når husherren først har reist seg og lukket døren og dere blir stående utenfor og banker på og sier: ‘Herre, lukk opp for oss’, da skal han svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra.’ Da vil dere si: ‘Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.’ Men han skal svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett!’ Der skal dere gråte og skjære tenner når dere ser Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike mens dere selv blir kastet utenfor. Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike. Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste.» (Lukas 13,22-30)
 Innafor eller utenfor?
Det kan se ut som at denne tekst handler om en sortering, om hvem som får bli med og hvem som ikke får det, hvem som er innafor og hvem som er utenfor. Det gjør den – men kanskje på andre måter enn det vi først hører i teksten.

Det går ikke å komme unna, at det er hard og streng Jesus vi hører her. Nesten nådesløs. Men jeg tror at vi må ha noen nøkler for å se hvem den strengheten er rettet mot. Hva er spørsmålet her, hvem er svaret rettet mot, hva er det underliggende temaet her?

Vi får ikke så mye sammenheng, hvem som taler eller hva situasjonen er – mer enn at Jesus er på vei til Jerusalem – men spørsmålet høres ut som et ledende spørsmål. Er det få som blir frelst – den som spør høres ut til å forvente at svaret er «ja». Og at han hører til de få. De som er innafor, de som hør til riktig gruppe, til de utvalgte.

Det er alltid en risiko, når man taler til en større gruppe og vil si noe strengt, at det er feil mennesker som tar til seg av det man prøver å si. Om noen få stadig kommer for seint, så sier man til hele klassen, så er kanskje de som nesten aldri er seine likevel de som tar til seg. Forskning har vist at når det gjelder miljø og klima, er de som allerede har lave utslipp og bidrar minst til oppvarminga (i hvert fall i vår del av verden) også de som har mest dårlig samvittighet og prøver å endre mest, men de som slipper ut mest bekymrer seg minst. Kanskje er det risiko for det samme fenomenet her: at det ikke er di som er målgruppa for Jesu harde ord, som tar det til seg mest.

For målgruppa til Jesus her, det er ikke de som er redde for om de er fromme og kjærlighetsfulle nok, de som lengter ett Jesus, de i syndanød, eller som uroer seg for fortapelsen som man kanskje sa før. Altfor mange mennesker, ikke minst noen som har vokset opp med streng forkynnelse om dom og fortapelse, lever livene sine med frykt for helvetet. For noen har den frykten nesten blitt traumatisk. Men det er ikke de Jesus snakker til her. De Jesus snakker til, det er de skråsikre, de som tar sin plass for gitt, som i tillegg mener, eller håper, at her finnes kun plass for noen få, for meg og noen flere som også er som meg. Som mener at kun på grunn av bakgrunn, på grunna av hvem de er, skal de og ikke noen andre ha en plass i Guds rike.

Da blir Jesus sint, og skjeller dem ut, nesten litt i overkant. Ikke tro at du er sikker fordi du er «rett», av riktig sort, på rett plass!  Hvis du tror du har noen privilegier og er bedre enn andre, da kan du godt stå der ute og fryse, mens folkena som du ser ned på får spise middag med Abraham!
Denne fortelling kommer fra Lukasevangeliet, og det som er et av de viktigste perspektivene, eller vinklene, til Lukas handler om det universelle. At Jesus ikke kom kun til det jødiske folk, men til alle folk, fra hele jorden. At han ikke kun kom til de som var regna som rettroende, som innafor, men til de fattige, til kvinnene, til syndere. I Jesus Kristus blir Guds løfter utvida, fra Folket med stor F, til alle folkeslag. Det er også kjernekonflikten her, når han sier at folk fra alle retninger skal ha plass i Guds rike.

Denne risikoen, at feil personer tar til seg av Jesu strenge ord, er særlig uheldig i kombinasjon med de sterke bilder som blir brukt her. Kanskje er det flere som ser for seg en trang port, der kun noen få kommer inn og de må kjempe om de få plassene. At kjempa, som Jesus sier, betyr kjempe mot noen andre. Men det er jo ikke det han sier.

Om porten er trang – hva betyr det? Det betyr i hvert fall ikke nødvendigvis at det er trangt der innafor porten, at kun noen få får plass. Men kanskje må man gå igjennom en og en, bevisst og på egen hånd, selv finne sin vei dit. Man må kanskje også – som Jesus sier andre steder – bli som et barn. I Johannesevangeliet taler Jesus at vi må bli født på ny for å komme inn i Guds rike. Kanskje kan vi se den trange porten som fødseln, som en forløsning. Og det som venter på andre siden, er en fest!

Temaet til Jesus er alvorlig nok, uten å legge på noen lag av angst for fortapelsen. Vi kan ikke kontrollere og sette grensene for Guds kjærlighet, men kun ta den imot og gi den videre. Det spiller rolle hvordan vi lever livene våre, forventningene til hvordan vi forvalter det vi har tatt imot, de er høye. Fastetidens alvor bør ikke lede oss til en lammende angst, men til ransaking av livene våre, og til handling. 

Jesus svarer forresten ikke på spørsmålet om det kun er noen få som kommer til himmelen. Da han svarer ved å skjelle mannen ut, kan nok tro og håpe på, at svaret er nei. Her er ikke kun plass til noen få, men til mange, kanskje alle. Men vi vet, at spørsmålet blir stilt på veien mot Jerusalem, og på veien mot korset og døden. Kanskje er det alvorlige sammenhengen også en del Jesu harde tone. Han er på vei mot lidelse og død. På vei at gi livet sitt for vennene sine, og for hele menneskeheten. På vei at ofre seg selv, for at livet skal seire, for at en gang for alle vise at kjærligheten er sterkere enn døden. Den kjærligheten lar seg ikke begrense av hvem du er, hvor du kommer fra eller om noen syns du hører hjemme. I den kjærligheten er det kun et stort innafor, for den sprenger alle grenser. Den lidende, grensesprengende, seirende kjærligheten til Jesus, det er den vi bæres av – gjennom fastetiden, og gjennom død til liv.

fredag 15 mars 2019

Tjenendets vei - kjærlighetens vei

Tekstmeditasjon på fastegudstjeneste i Lovisenberg kirke, 14 mars 2019.
Det var like før påskehøytiden, og Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden og til sin Far. Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste.
De holdt måltid. Djevelen hadde alt gitt Judas, sønn av Simon Iskariot, den tanken i hjertet at han skulle forråde ham.   Jesus visste at Far hadde gitt alt i hans hånd, og at han var utgått fra Gud og gikk til Gud.   Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg.   Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde rundt livet. Han kommer til Simon Peter. Peter sier: «Herre, vasker du mine føtter?»   Jesus svarte: «Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det siden.» «Aldri i evighet skal du vaske føttene mine», sier Peter. «Hvis jeg ikke vasker deg, har du ingen del i meg», svarte Jesus. Da sier Peter: «Herre, ikke bare føttene, men hendene og hodet også!» Jesus sier til ham: «Den som er badet, er helt ren og trenger bare å vaske føttene. Dere er rene – men ikke alle.» For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: «Dere er ikke alle rene.»
   Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, tok han plass ved bordet igjen. Så sa han til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Tjeneren er ikke større enn herren sin, og utsendingen er ikke større enn han som har sendt ham. Nå vet dere dette. Og salige er dere så sant dere også gjør det. (Johannesevangeliet 13,1-17)
Det blir nesten en kamp mellom Peter og Jesus. Så utenkelig er det for Peter, å la mesteren sin vaske føttene hans. Å tenke seg at han den høyeste, skulle fysisk krype på gulvet og søle med vannet. I tillegg var fotvasking en oppgave som ble oppfattet som den laveste, skitneste, noe for slaver og tjenefolk.

Men det er jo akkurat derfor Jesus vil vaske disiplenes føtter. Og det er akkurat derfor han mener at Peter ikke kan ha del i ham, hvis han ikke får vaske føttene hans. Peter har ikke skjønt hva slags vei Jesus er på. Lidelsens og smertenes vei. Tjenerens vei. Veien til korset, som blir veien til livet.

Gjennom årene de har hatt sammen, har Jesus prøvd å fortelle dette i paradokser. Mange som er først skal bli sist, og de minste skal løftes opp. Den som elsker sitt liv skal miste det. Kornet må falle i jorden og dø. Gjennom tegnene og måten han møter mennesker på har han prøvd å vise hvem Gud er, hva Guds rike er. Nå skal han helt snart, om mindre enn et døgn, gå veien helt til enden. Til døden på korset. Der, i smertens og lidelsens dypeste bunnpunkt, der er også kjærlighetens brennpunkt.

Jesus gir disiplene et forbilde, og sier helt eksplisitt at slik skal de tjene hverandre. De skal ikke konkurrere om å være høyest og finest og best, men tjene hverandre og verden. Det er i de minste, som er våre brøder og søstre, som vi møter Jesus.

Men i den symbolhandlingen som Jesus gjør, er han ikke kun et eksempel, et forbilde i hvordan vi skal være mot hverandre. Han viser også sitt blikk på verden, sin plass. Han ydmyker seg, går inn i plassen som den laveste, svakeste. Hans blikk på verden er ikke ovenfra, fra plassen til de bekvemme og privilegerte. Hans blikk er fra gulvet, fra vaskebøtte, fra slavens og tjenerens utsynspunkt. Han viser i handling at han deler våre kår. At kjærlighet er en tjeneste som noen ganger koster på.

Peter inviterer Jesus til å la ham vaske føttene hans. Selv om det var vanskelig for ham å se sammenhengen, tok ham imot Jesu kjærlighetserklæring, og han tok utfordringen å la fotvaskingen bli et forbilde for hvordan han ble en leder for de første kristne.

Jesus sier: Tjeneren er ikke større enn herren sin, og utsendingen er ikke større enn han som har sendt ham. Nå vet dere dette. Og salige er dere så sant dere også gjør det.

 

Hva vil jeg gi plass for?

Preken på Akseonsdagsmesse, 6 mars 2019 i Trefoldighetskirken. Du kan lese mer om fasteaksjonen til Kirkens Nødhjelp på https://www.fasteaksjonen.no/
Se, når dere faster, blir det strid og trette
          og slagsmål med urettferdige never.
          Dere faster ikke slik i dag
          at stemmen deres kan høres i det høye.
         
Er dette den fasten jeg har valgt,
          en dag da mennesket plager seg selv,
          bøyer hodet som et siv
          og legger seg i sekk og aske?
          Kaller du dette for faste
          og en dag etter Herrens vilje?
         
Nei, dette er fasten jeg har valgt:
          å løse urettferdige lenker,
          sprenge båndene i åket,
          sette undertrykte fri
          og bryte hvert åk i stykker,
         
å dele ditt brød med sultne
          og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus.
          Du skal se til den nakne og kle ham,
          du skal ikke snu ryggen til dine egne.
         
Da skal lyset bryte fram for deg som morgenrøden,
          brått skal helbredelsen komme.
          Din rettferd skal gå foran deg
          og Herrens herlighet følge etter deg.
         
Da skal du kalle, og Herren skal svare,
          du skal rope, og han skal si: «Her er jeg!»
          Om du tar bort hvert åk hos deg,
          ikke peker med fingrene og snakker ondskapsfullt,
         
om du gir av ditt eget til den sultne
          og selv metter den som lider nød,
          da skal ditt lys gå opp i mørket,
          din natt skal bli som høylys dag. (Jesaja 58,4-10)


Hva er egentlig poenget til faste? Handler det om å plage seg, sulte seg, lide? Jesaja harselerer med de selvrettferdige, de som vil vise seg opp når de faster, for å vise hvor flinke og fromme de er.

Fastetiden har alltid vært en viktig del i kirkens år, de 40 dagene (utøver søndagene, som ikke teller) frem til påske, da vi følger Jesus på veien mot Jerusalem, mot lidelsen, mot korset. Da vi ser vår egen svakhet, da vi åpner øynene for lidelsen i verden, lever litt strammere for å gi plass til det som er viktig i livet. Da vi forbereder oss på feiringen av påsken – livets seier over døden. I forskjellige kristne tradisjoner har reglene, eller formene, for faste variert. I katolsk og ortodoks tradisjon har man avstått fra kjøtt – og derfor feirer man også karneval før fasten, som betyr akkurat «farvel til kjøtt». Og sukker og bakverk, alkohol og godteri er også vanlige ting å gi opp i fastetiden. I vår kirke har faste som praksis, altså av man avstår fra noe i fastetiden, fått litt av et oppsving kanskje de siste tiårene, og folk gir opp andre ting enn mat: sosiale medier, tv, shopping eller spill.

Å faste har to deler: å gi opp noe, for å gi plass til noe annet. Mange vitner om, at den andre delen faktisk kan være den vanskeligste. Det kan være nok så enkelt å kutte noe ut, men å legge til noe er vanskeligere. Å gi bort de penger man sparer på ikke kjøpe et eller annet er en ting, men det kan være vanskeligere med tid som man sparer. Hva vil man bruke den til? Hvordan kan gi plass for, eller gi videre, til andre? Hvordan finne seg gode, oppbyggelige vaner?

Jesaja er hard i vår tekst i dag, men også tydelig. Han taler for Gud her, og sier at den faste Gud vil se, handler ikke som selvspekelse, men å bryte lenker, sette de undertrykte fri. Å dele resurser med de fattige og gi de svake deres rettigheter. Kanskje kan vi ikke gjøre alt på en gang, men vi kan gjøre noe. Og vi kan rette vår oppmerksomhet på dem vi ellers blunder for.

I mange tiår har fasteaksjonen til Kirkens nødhjelp vært en del av fastetiden i den norske kirke. Også her hos oss skal konfirmanter og andre frivillige gå med bøsser for å samle inn penger til KN sitt arbeid rundt om i verden. Det er ingen tilfeldighet at denne aksjonen skjer i fastetiden – det er en mulighet å gi noe av tid, engasjement og penger til andre som trenger dem.

I år, slik som de seineste årene, handler fasteaksjonens innsamlingsdel om vann. Retten til reint vann for de som trenger det – i flyktningleir, i land som er rammet av tørke og katastrofe, på steder den vann er en mangelvare. Vann trengs for livet, men det er også veldig konkret – uten reint vann, og uten avløp og god sanitet, blir folk syke og særlig små barn kan rammes hardt. Med ganske små beløp og innsatser, kan mange liv reddes og mange mennesker få en bedre tilværelse.  

Fasteaksjonen har, i tillegg til innsamlingen, også en kampanjedel sammen med ungdomsorganisasjonen Changemaker. Den handler om klima – at det trengs en rask omstilling, og at klimagasutslippene også i Norge raskt må kuttes – kampanjens mål er at utslippene skal kuttes med 53% til år 2030. Å fokusere på klima i fastetiden kan ha mange grunder: en er at de er de fattigeste og mest utsatte i verden som også rammes hardest av klimaendringene, og dermed en del av samme arbeid for rettferd i verden som står i fokus i fastetiden. Å faste ved å avstå, går jo også fint sammen med å se hva som må endres for å kutte i klimautslippene – og flere ting som gir mye klimagasutslipp er også ting som kan kuttes i fastetiden. Å spise kjøtt er en klassisk ting, men kan man kanskje også i fastetiden se om det er andre ting som vi gjør av vane, eller bekvemmelighet eller litt luksus, som vi egentlig ikke trenger. Hva kjøper vi, hvordan reiser vi, hva bruker vi tid og penger på?

Jesajas harde og tydelige ord kan være litt refsende, men jeg håper også at de er inviterende. De inviterer oss å se på vårt eget liv og vår tilværelse. Hvorfor gjør jeg de tingene jeg gjør? Hvordan tar jeg valg? Hvordan vil jeg leve mitt liv, og klarer jeg av det? Fastetiden kan være en periode av indre refleksjon, men den har ikke blikket festet på oss selv, men på andre – og på Jesus. Det er hans kjærlighet som bærer gjennom fastetiden. Det er hans kjærlighet vi skal gi videre til andre. Det er i hans blikk vi får bli mennesker som tørster etter rettferd, og det er i ham vi får tilgivelse og nye muligheter når livet ikke blir sånn som vi har tenkt og håpet.