Salige er de alminnelige, vanlige menneskene

Preken på Allehelgensdag i Ringsaker kirke 3 november 2019. Denne dag ble Egil Hovlands Allehelgensmesse fremført i gudstjenesten.

Da løftet han blikket, så på disiplene sine og sa:
 «Salige er dere fattige,
Guds rike er deres.
         
Salige er dere som nå sulter,
dere skal mettes.
Salige er dere som nå gråter,
dere skal le.
         
Salige er dere når folk hater dere,
når de utstøter dere og håner dere
og skyr navnet deres som noe ondt –
for Menneskesønnens skyld!
         
Gled dere på den dagen og hopp av fryd,
stor er lønnen dere har i himmelen.
Slik gjorde også fedrene med profetene. (Lukas 6,20-26)

I dag, og hele denne helgen, blir det tent mange lys. Rundt om i kirkene, og på kirkegårdene. Mange har pyntet på gravene til noen i familien, og vi minnes de som har gått bort – i løpet av året eller tidligere. Vi skal om litt lese opp navnene til de som er gravlagt her i Ringsaker det siste året, og i samband med nattverden finnes mulighet for alle som vil å tenne lys.

Allehelgens har blitt til en viktig minnehøytid. Vi gir plass for sorg og savn, gir de vi har mistet rom. Ellers i vårt samfunn holder vi oftest døden på avstand, men denne helgen kan den få bli litt mer tilstede. I den høytidelige og vemodige feiringen her i kirka og på kirkegården, men kanskje også på de mer uhøytidelige og spøkefulle halloween-feiringene som blitt vanligere de siste årene. På en måte henger de jo helt sammen, selv om de har så forskjellig karakter.

Alle helgens dag har sitt navn fra at det er en dag da vi feirer kirkens helgener. De er jo også løftet frem ikke minst i de sangtekster vi har sunget og hørt i den flotte musikken denne gudstjenesten. Om de hellige menn og kvinner, forbilder i tro og, som har levd gjennom historien. Selv om helgenene fikk en litt mindre plass etter reformasjonen i vår lutherske tradisjon har de aldri helt blitt borte. Her i Ringsaker kirke finner vi noen helgener i det flotte alterskapet, og jeg tror at vi i alle tider har bevart fortellinger om forbilder og mennesker som viser oss hva tro og engasjement er, ved sin måte og leve. Helgener er mennesker som viser hvem Gud er, og hva kjærlighet, tro og håp er, ved måten de har levd på. Mange av dem har i tro og overbevisning gjort ting har vært vanskelige og kostet på, og mange av dem fikk også ta store konsekvenser av å leve sånn. Mange ble martyrer, altså døde for sin tro.

Og helgener og forbilder i den forstand levde ikke bare i middelalderen eller i begynnelsen av kirkens historie. Også i vår tid har mennesker som har levd ut sin tro og stått opp for hva de tror, og ofte i kamp for de fattige eller undertrykte, måttet betale med livet sitt. Noen av dem er anerkjent som helgener i den romersk-katolske kirka, som for eksempel Maximilian Kolbe. Han var en polsk fransiskanermunk som var satt i Auschwitz for sitt engasjement mot nazismen under kriget. Mens han var der, ble noen fanger tatt ut tilfeldig for å dødes som en kollektiv bestraffelse, men Kolbe tok plassen for en av mennene. Kolbe døde i leiren, mens mannen han reddet overlevde kriget og døde en naturlig død mange år seinere. Et annet eksempel er Oscar Romero, biskop i El Salvador i 1970-årene mens den voldelige militerregimet hadde makten. Han engasjerte seg mot volden og undertrykkelsen og prekte et tydelig budskap mot fattigdommen, volden og utnyttelsen av folket. I 1980 ble han skutt til døds av militæret ved alteret i et kapell, mens han ledet nattverdsfeiringen.

Bibelteksten jeg leste, kjenner sikkert mange av dere igjen, og vi hørte en annen versjon av samme ord ble sunget tidligere i gudstjenesten. Saligprisningene, kalles den. At den blir lest i dag tenker jeg delvis handler om helgenene. De salige, som ofte har hatt akkurat et så vanskelig liv som beskrives i teksten, men som fått sin lønn i himmelen.

Men jeg tenker også at det er en tekst til alle oss andre, og til de vi tenker på denne dag. De vi savner og som har gått bort, var kanskje oftest ikke noen helgener, men helt vanlige alminnelige mennesker med gode og svake sider. Vi prøver å holde de døde i gott minne og løfte frem de positive sidene, og det med god grunn. Men sikkert bærer mange av oss også andre minner. Sorgen og savner kan også være blandet med skyld, det som var uavklart, skam eller ting som aldri ble oppklart. Sånn er mennesker, og menneskelivet. De følelsene får også rom denne dag.

Men selv om de vi minnes ikke var noen helgener, og selv om vi ikke er det og kanskje ser disse hellige og salige som annerledes og oppnåelige, så er saligprisningene også til oss. Hver menneske er samtidig svak og sterk, både hellig og mangelfull, både synder og tilgitt. Vi er ikke perfekte, men det er heller ikke oppgaven vår i verden.

Når Jesus talte der, var det helt vanlige bønder og fiskere han snakket til, fattigfolk og slike som ikke helt fikk være med. Det var ikke de fromme og pene, de som allerede hadde alt de trengte. Nei, Jesus trakk til seg mange av de som ikke hadde noen plass. Og til dem sier han – salige er dere! I deres fattigdom, i alt som ikke går som det skal, når dere er sint og lei dere, når noen har dødd og når alt går feil. Dere er fortsatt velsignet og har Guds kjærlighet.

Gud elsker oss ikke fordi vi er perfekte eller gjør alt riktig. Oppgaven vår er ikke å prøve å være helgener i den forstand at vi skal leve perfekte liv. Og vi må ikke late som at livene våre er perfekte, og vi må ikke late som at de vi elsker og savner var perfekte heller. Også det som er og var vanskelig får plass. Vi er elsket akkurat som vi er, er vi får prøve å gi den kjærligheten videre. Vi får prøve å være lys for hverandre i verden. Vi får prøve å leve i trå med vår tro og overbevisning, og basert på den prøve å gjøre livet og verden bedre for andre. Snakke sant når det er det som trengs, trøst og bære når det er det som trengs, ta et håndtak for noen andre når et er det som trengs. Noen ganger koster det på, noen ganger er det vi får den hjelpen og omsorgen vi trenger.

Vi tenner lys, på kirkegårder og i kirken. Og vi får prøve å være lys for hverandre. Når vi gjør det, kan vi tenke ikke bare på dem som har gått bort og som vi savner. Det er også en påminnelse om Jesus som sier: jeg er verdens lys. Når vi prøver å være lys for hverandre, er det hans kjærlighet vi gir videre, fordi vi allerede er elsket. Og den kjærligheten bærer gjennom liv og død.