Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.
Kjærligheten tar aldri slutt.
Profetgavene skal bli borte,
tungene skal tie
og kunnskapen forgå.
For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis.
Men når det fullkomne kommer,
skal det som er stykkevis, ta slutt.
Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn.
Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige.
Nå ser vi i et speil, i en gåte,
da skal vi se ansikt til ansikt.
Nå forstår jeg stykkevis,
da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.
Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet.
Men størst blant dem er kjærligheten. (1 Kor 13,7-13)
Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet! Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, slik jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet. Dette har jeg sagt dere for at min glede kan være i dere og deres glede kan bli fullkommen. Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere. (Joh 15,9-12)
Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men
størst blant dem er kjærligheten.
Dette siste vers i epistelteksten i dag, har blitt ett av de
mest kjente og siterte bibelversene. Og ofte bare den siste del – og ikke
sjelden i en litt justert form: størst av alt er kjærligheten. Jeg tror at det
er sant, at kjærligheten – Guds kjærlighet, kjærligheten som er sterkere enn
døden, er størst av alt. Men jeg har tenkt litt på hvordan det verset blir
brukt, eller kanskje hvordan vi generelt bruker ordene om Guds kjærlighet for å
omtale våre menneskelige relasjoner. Det er ikke feil – men kanskje kan det
noen ganger innebære at vi får et litt snevert bilde også av Guds kjærlighet?
Jeg skal prøve å forklare hvordan jeg tenker, muligens med noen omveier, så
skal jeg forhåpentligvis ende opp her på samme sted til slutt.
Alle de tre tekstene som vi har lest i dag, blir ofte brukt
i vielser. Aller mest vanlig, og mest kjent, er den nevnte teksten fra 1
korintierbrevet, selv om det ofte er et litt annet utsnitt av vers som blir
lest. Men også noen av versene fra fortellingen om Rut og Noomi har blitt veldig
vanlig i vielser det siste tiåret eller to. Og noen av tekstene om at det nye
budet er å elske hverandre fra Johannesevangeliet, enten akkurat denne tekst
eller noen av de liknende vers som finnes der, forekommer også ganske ofte. Å
sette disse tre tekstene sammen i en tekstrekke er jo da ikke så rart, og man
hadde jo kunnet tenke seg at det var bevisst, for å ha en søndag da temaet var
kjærlighet og ekteskap. Men det interessante er, at det finnes en slik søndag. Det
er 20. søndag i treenighetstiden, som varierer litt mellom tekstrekkene, men
som handler om hjem og familie. I en av tekstrekkene handler tekstene om
ekteskap – men det er tekster som nå sjelden blir lest i vielser. Tekster som
Jesu forbud mot skilsmisse, Paulus som ligner forholdet mellom Kristus og
menigheten med forholdet mellom mann og kone; og den skapelsefortelling der
kvinnen blir skapt fra mannens revbein. At disse tekstene, og andre som mer
direkte omhandler ekteskap, ikke lenger er like brukt i norske vielser tror jeg
ikke så mye har sin grunn i at vi nå ha en vigselsliturgi som er lik også for
likekjønnede par, men jeg tror at mange par føler at disse tekstene, både i
bildebruket og i teologi, føles fremmed. Da er bibeltekster om Guds kjærlighet
mer relevante og knytter brudeparenes erfaringer nærmere: de ser at Guds
kjærlighet blir speilet i deres erfaring av kjærlighet. Det er godt og fint.
Jeg pleier også å anbefale disse tekster når jeg forbereder vielser sammen med
brudepar.
Men dette at tekster om Guds kjærlighet blir så veldig tett
knyttet opp mot våre menneskelige erfaringer av kjærlighet og relasjoner, det
innebærer også en risiko. Hvis det blir et altfor snevert spektrum av
menneskelige erfaringer som får speiles i eller bli brukt for å fortolke Guds
kjærlighet, da tenker jeg at vi risikerer at også få en altfor snevert bilde av
Guds kjærlighet. Eller enda verre: at kun mennesker med visse erfaringer i
livet, også har opplevet, eller kan oppleve, Guds kjærlighet.
I vår kultur står den
romantiske kjærligheten veldig høyt. Den er det hovedsakelige temaet i veldig
mye av musikk, film, tv-serier og litteratur. Selv om mange, alt flere, lever
alene og det er mye snakk om at relasjoner ikke er varige på samme måte, er det
et veldig fokus på relasjoner, ekteskap, å finne og beholde kjærligheten. Det
ideale som tegnes er også en pasjonert, følelsesladet kjærlighet, kombinert med
mål om selvoppfyllelse og utvikling. Det trenger ikke i seg selv å være feil
eller dårlig, men det er ikke noe alle, eller kanskje ens de fleste, lever opp
til.
Når Paulus skriver at størst blant dem er kjærligheten, så
har jeg veldig vanskelig for å tro, at det han mente var at det største i livet
er å bli forelsket, eller å finne noen å være sammen med. Det han skriver er et
brev om hvordan menigheten i Korinth, som er på god vei å skli helt ut, må få
tilbake fokuset på det viktige. Da er kjærligheten – solidariteten, omsorgen,
engasjementet – helt sentral. Kjærligheten her handler om Guds kjærlighet
omsatt i handling, i tjeneste, i hvordan menigheten organiserer livet sitt – de
må bli bedre på å dele med hverandre, å ta seg av hverandre. Det Paulus er
opptatt av her, handler mer om rettferdighet, orden og omsorg, enn om forelske
og pasjon, eller ens par- og familierelasjoner.
Jeg tror at forelskelse er en Guds gave, slik som den
kjærlighet som vokser i lange relasjoner, og at vi i disse erfaringene aner
Guds kjærlighet. Men det finnes også mange andre menneskelige erfaringer som
speiler Guds kjærlighet.
For når bibelen og den kristne tradisjon taler om kjærlighet,
så handler det i veldig liten grad om en følelse, som det vi ofte tenker, men
mye mer om handling. Om tjeneste og omsorg. Om hvordan Gud tar seg av oss, og
hvordan Gud solidariserer seg men menneskeheten ved å selv bli menneske i Jesus
Kristus. Og det er slik, ved handlinger av tjeneste og omsorg, ved engasjement
og oppmerksomhet, som vi kan gi Guds kjærlighet videre i verden.
Den kanskje vanligste og viktigste bildet for kjærlighet
utøver den romantiske kjærligheten, både i bibelen og i vår kultur, er mellom
foreldre og barn. Mange steder i Bibelen brukes navnet Far om Gud, og Guds
kjærlighet lignes ved kjærligheten fra en kjærlig mor. Det er ikke så rart,
ettersom den oppofrende kjærligheten er stendig og sterk hos de aller fleste
foreldre, og de aller fleste får sin første og mest grunnleggende opplevelse av
kjærlighet fra foreldrene sine, i deres omsorg. Men også i selve bibelen finnes
en innsikt om dette bildets begrensing. Profeten Jesaja (49,15) skriver: «Kan en
kvinne glemme sitt diende barn, en omsorgsfull mor det barnet hun bar? Selv om
de skulle glemme, skal ikke jeg glemme deg.» Jesaja bruker det beste bildet han
har, men vet at også det er begrenset. For selv om de aller fleste mødre klarer
å vise kjærlighet og omsorg, så er det ikke alle. Mange mennesker, sikkert
mange flere enn det vi vet om, fordi det er vanskelig å anerkjenne, har
opplevelser av å bli forlatt, bortglemt, overgitt av foreldre og andre voksne.
Utøver det rent psykologiske, at det er vanskelig å elske og bygge relasjoner
som voksen om man ikke har fått en god tilknytning som barn, så kan det også
være et hinder om vi som kirke helt uproblematisert alltid bruker
foreldre-barn-metaforer om Gud. Guds kjærlighet, igjen, er større enn noen
enkelt menneskelig relasjon.
For jeg tenker, at vi ikke skal slutte å snakke om at Gud er
kjærlighet i samband med kjærlighets-relasjoner, eller at ligne gud ved en
kjærlig mor. Men heller at vi skal bruke mange flere bilder, og tenke mye
videre om hva det innebærer å speile Guds kjærlighet på jorden. For det første,
har jo mange av oss menneskelige relasjoner fylt av kjærlighet selv om vi ikke
alltid snakker om dem som slike: søskenrelasjoner, andre familierelasjoner som
besteforeldre, tanter og onkler, fettere og kusiner og tante/onkelbarn og mange
flere. For mange er vennerelasjoner like viktige, eller enda viktigere enn
familien: man trenger ikke å ha en dårlig familierelasjon, for å samle en tett vennegjeng som kan være nok så viktige støttespillere i livet. For noen, blir en slik valgt vennefamilie helt
livsviktig.
Men jeg tenker også, at kjærlighet i betydningen solidaritet
og omsorgshandlinger, den viser og møter vi mennesker også på plasser og i
situasjoner som vi ikke tenker på som kjærlighet. I hjelpepleierens vante
hender og vaskedama som gjør hotellrommet fint for neste gjest. Hos
politibetjenten som kjører hjem en russ som fått i seg for mye og læreren som
bruker enda en kveld på foreldresamtaler. Og ikke bare kjærlighet for
mennesker: også hundeeieren som går ut kl. seks om morgenen i pøsregn må jo
være drevet av kjærlighet. Liksom de ungdommer som plukker plastsøppel på
strendene og klimastreiker rundt om hele jorden. Små og store handlinger, der
vi setter oss selv til side for noen annen, det er kjærlighet. Det er Guds
kjærlighet speilet i oss, gitt videre til andre.
Evangelieteksten vi leste, er et kort utsnitt ur et lenger
sammenheng, og jeg tenker at sammenhengen blir enda tydeligere om man har med
litt av det som kommer før og etter. Rett før disse vers, taler Jesus om at han
er det sanne vintre, at han er vintreet og vi (disiplene) grenene. Så når han
sier at vi skal bli i hans kjærlighet, betyr det å forbli koblet inn mot Jesus,
forbli med røttene jordet i ham og i kjærligheten. Det handler mindre om å føle
noe, men mer å stå i relasjon, å ta imot for å gi videre. Et ankerfeste i
tilværelsen.
Men å «bli» eller «forbli» i kjærligheten, tenker jeg heller
ikke betyr noe passivt. Å bare være stille og ta imot. Nei, det handler også om
å stå opp, tale klar tale når det trengs, og ikke minst gjøre de små og store
handlinger av kjærlighet som vi har mulighet til. Å la den strømme videre ut
fra oss.
Leser vi videre, etter vår prekentekst i dag, sier Jesus:
Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine. Der stilles
det på sin spiss: noen ganger krever den selvutgivende kjærligheten mye av oss.
Å leve i kjærlighet, i å gi Guds kjærlighet videre i handling, det er ikke bare
kos. Vi vet ikke alltid hva den kjærligheten kan komme til å koste oss.
Men fremst sier denne tekst, at Gud allerede elsker oss, med
den kjærlighet som er sterke enn døden, og den kjærligheten finnes for hver og en av oss. Vi får
forbli i den. Og det er mye mer og større enn vi kan erfare i våre egne
relasjoner eller følelser. Uansett hvordan våre relasjoner ser ut, uansett våre
erfaringer av menneskelig kjærlighet og uansett våre livsvalg eller hva som har
skjedd med oss i livet. Vi forblir i Guds kjærlighet og kan gi den videre på
mange flere måter, og bare fantasien vår setter de grensene. Det er en
kjærlighet og en tro som tåler å leve og dø på. Sammenkoblet med troen på Gud som er
større enn alt og nær hver og en av oss, og forankret i håpet at Guds rike en
dag helt skal bryte igjennom. Men størst blant dem er kjærligheten.