Om kjærlighet

Preken på høymesse i Trefoldighetskirken 15 søndag i treenighetstiden, 22 september 2019. Dette var min avskjedsgudstjeneste og siste preken i Trefoldighet.

Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.
         
    Kjærligheten tar aldri slutt.
          Profetgavene skal bli borte,
          tungene skal tie
          og kunnskapen forgå.
         
   For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis.
         
    Men når det fullkomne kommer,
          skal det som er stykkevis, ta slutt.
         
    Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn.
          Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige.
         
    Nå ser vi i et speil, i en gåte,
          da skal vi se ansikt til ansikt.
          Nå forstår jeg stykkevis,
          da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.
         
    Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet.
          Men størst blant dem er kjærligheten. (1 Kor 13,7-13)

Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet! Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, slik jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet. Dette har jeg sagt dere for at min glede kan være i dere og deres glede kan bli fullkommen. Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere. (Joh 15,9-12)

Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.

Dette siste vers i epistelteksten i dag, har blitt ett av de mest kjente og siterte bibelversene. Og ofte bare den siste del – og ikke sjelden i en litt justert form: størst av alt er kjærligheten. Jeg tror at det er sant, at kjærligheten – Guds kjærlighet, kjærligheten som er sterkere enn døden, er størst av alt. Men jeg har tenkt litt på hvordan det verset blir brukt, eller kanskje hvordan vi generelt bruker ordene om Guds kjærlighet for å omtale våre menneskelige relasjoner. Det er ikke feil – men kanskje kan det noen ganger innebære at vi får et litt snevert bilde også av Guds kjærlighet? Jeg skal prøve å forklare hvordan jeg tenker, muligens med noen omveier, så skal jeg forhåpentligvis ende opp her på samme sted til slutt.

Alle de tre tekstene som vi har lest i dag, blir ofte brukt i vielser. Aller mest vanlig, og mest kjent, er den nevnte teksten fra 1 korintierbrevet, selv om det ofte er et litt annet utsnitt av vers som blir lest. Men også noen av versene fra fortellingen om Rut og Noomi har blitt veldig vanlig i vielser det siste tiåret eller to. Og noen av tekstene om at det nye budet er å elske hverandre fra Johannesevangeliet, enten akkurat denne tekst eller noen av de liknende vers som finnes der, forekommer også ganske ofte. Å sette disse tre tekstene sammen i en tekstrekke er jo da ikke så rart, og man hadde jo kunnet tenke seg at det var bevisst, for å ha en søndag da temaet var kjærlighet og ekteskap. Men det interessante er, at det finnes en slik søndag. Det er 20. søndag i treenighetstiden, som varierer litt mellom tekstrekkene, men som handler om hjem og familie. I en av tekstrekkene handler tekstene om ekteskap – men det er tekster som nå sjelden blir lest i vielser. Tekster som Jesu forbud mot skilsmisse, Paulus som ligner forholdet mellom Kristus og menigheten med forholdet mellom mann og kone; og den skapelsefortelling der kvinnen blir skapt fra mannens revbein. At disse tekstene, og andre som mer direkte omhandler ekteskap, ikke lenger er like brukt i norske vielser tror jeg ikke så mye har sin grunn i at vi nå ha en vigselsliturgi som er lik også for likekjønnede par, men jeg tror at mange par føler at disse tekstene, både i bildebruket og i teologi, føles fremmed. Da er bibeltekster om Guds kjærlighet mer relevante og knytter brudeparenes erfaringer nærmere: de ser at Guds kjærlighet blir speilet i deres erfaring av kjærlighet. Det er godt og fint. Jeg pleier også å anbefale disse tekster når jeg forbereder vielser sammen med brudepar. 

Men dette at tekster om Guds kjærlighet blir så veldig tett knyttet opp mot våre menneskelige erfaringer av kjærlighet og relasjoner, det innebærer også en risiko. Hvis det blir et altfor snevert spektrum av menneskelige erfaringer som får speiles i eller bli brukt for å fortolke Guds kjærlighet, da tenker jeg at vi risikerer at også få en altfor snevert bilde av Guds kjærlighet. Eller enda verre: at kun mennesker med visse erfaringer i livet, også har opplevet, eller kan oppleve, Guds kjærlighet.

I vår kultur står den romantiske kjærligheten veldig høyt. Den er det hovedsakelige temaet i veldig mye av musikk, film, tv-serier og litteratur. Selv om mange, alt flere, lever alene og det er mye snakk om at relasjoner ikke er varige på samme måte, er det et veldig fokus på relasjoner, ekteskap, å finne og beholde kjærligheten. Det ideale som tegnes er også en pasjonert, følelsesladet kjærlighet, kombinert med mål om selvoppfyllelse og utvikling. Det trenger ikke i seg selv å være feil eller dårlig, men det er ikke noe alle, eller kanskje ens de fleste, lever opp til.

Når Paulus skriver at størst blant dem er kjærligheten, så har jeg veldig vanskelig for å tro, at det han mente var at det største i livet er å bli forelsket, eller å finne noen å være sammen med. Det han skriver er et brev om hvordan menigheten i Korinth, som er på god vei å skli helt ut, må få tilbake fokuset på det viktige. Da er kjærligheten – solidariteten, omsorgen, engasjementet – helt sentral. Kjærligheten her handler om Guds kjærlighet omsatt i handling, i tjeneste, i hvordan menigheten organiserer livet sitt – de må bli bedre på å dele med hverandre, å ta seg av hverandre. Det Paulus er opptatt av her, handler mer om rettferdighet, orden og omsorg, enn om forelske og pasjon, eller ens par- og familierelasjoner.

Jeg tror at forelskelse er en Guds gave, slik som den kjærlighet som vokser i lange relasjoner, og at vi i disse erfaringene aner Guds kjærlighet. Men det finnes også mange andre menneskelige erfaringer som speiler Guds kjærlighet.

For når bibelen og den kristne tradisjon taler om kjærlighet, så handler det i veldig liten grad om en følelse, som det vi ofte tenker, men mye mer om handling. Om tjeneste og omsorg. Om hvordan Gud tar seg av oss, og hvordan Gud solidariserer seg men menneskeheten ved å selv bli menneske i Jesus Kristus. Og det er slik, ved handlinger av tjeneste og omsorg, ved engasjement og oppmerksomhet, som vi kan gi Guds kjærlighet videre i verden.

Den kanskje vanligste og viktigste bildet for kjærlighet utøver den romantiske kjærligheten, både i bibelen og i vår kultur, er mellom foreldre og barn. Mange steder i Bibelen brukes navnet Far om Gud, og Guds kjærlighet lignes ved kjærligheten fra en kjærlig mor. Det er ikke så rart, ettersom den oppofrende kjærligheten er stendig og sterk hos de aller fleste foreldre, og de aller fleste får sin første og mest grunnleggende opplevelse av kjærlighet fra foreldrene sine, i deres omsorg. Men også i selve bibelen finnes en innsikt om dette bildets begrensing. Profeten Jesaja (49,15) skriver: «Kan en kvinne glemme sitt diende barn, en omsorgsfull mor det barnet hun bar? Selv om de skulle glemme, skal ikke jeg glemme deg.» Jesaja bruker det beste bildet han har, men vet at også det er begrenset. For selv om de aller fleste mødre klarer å vise kjærlighet og omsorg, så er det ikke alle. Mange mennesker, sikkert mange flere enn det vi vet om, fordi det er vanskelig å anerkjenne, har opplevelser av å bli forlatt, bortglemt, overgitt av foreldre og andre voksne. Utøver det rent psykologiske, at det er vanskelig å elske og bygge relasjoner som voksen om man ikke har fått en god tilknytning som barn, så kan det også være et hinder om vi som kirke helt uproblematisert alltid bruker foreldre-barn-metaforer om Gud. Guds kjærlighet, igjen, er større enn noen enkelt menneskelig relasjon.

For jeg tenker, at vi ikke skal slutte å snakke om at Gud er kjærlighet i samband med kjærlighets-relasjoner, eller at ligne gud ved en kjærlig mor. Men heller at vi skal bruke mange flere bilder, og tenke mye videre om hva det innebærer å speile Guds kjærlighet på jorden. For det første, har jo mange av oss menneskelige relasjoner fylt av kjærlighet selv om vi ikke alltid snakker om dem som slike: søskenrelasjoner, andre familierelasjoner som besteforeldre, tanter og onkler, fettere og kusiner og tante/onkelbarn og mange flere. For mange er vennerelasjoner like viktige, eller enda viktigere enn familien: man trenger ikke å ha en dårlig familierelasjon, for å samle en tett vennegjeng som kan være nok så viktige støttespillere i livet. For noen, blir en slik valgt vennefamilie helt livsviktig. 

Men jeg tenker også, at kjærlighet i betydningen solidaritet og omsorgshandlinger, den viser og møter vi mennesker også på plasser og i situasjoner som vi ikke tenker på som kjærlighet. I hjelpepleierens vante hender og vaskedama som gjør hotellrommet fint for neste gjest. Hos politibetjenten som kjører hjem en russ som fått i seg for mye og læreren som bruker enda en kveld på foreldresamtaler. Og ikke bare kjærlighet for mennesker: også hundeeieren som går ut kl. seks om morgenen i pøsregn må jo være drevet av kjærlighet. Liksom de ungdommer som plukker plastsøppel på strendene og klimastreiker rundt om hele jorden. Små og store handlinger, der vi setter oss selv til side for noen annen, det er kjærlighet. Det er Guds kjærlighet speilet i oss, gitt videre til andre.

Evangelieteksten vi leste, er et kort utsnitt ur et lenger sammenheng, og jeg tenker at sammenhengen blir enda tydeligere om man har med litt av det som kommer før og etter. Rett før disse vers, taler Jesus om at han er det sanne vintre, at han er vintreet og vi (disiplene) grenene. Så når han sier at vi skal bli i hans kjærlighet, betyr det å forbli koblet inn mot Jesus, forbli med røttene jordet i ham og i kjærligheten. Det handler mindre om å føle noe, men mer å stå i relasjon, å ta imot for å gi videre. Et ankerfeste i tilværelsen.

Men å «bli» eller «forbli» i kjærligheten, tenker jeg heller ikke betyr noe passivt. Å bare være stille og ta imot. Nei, det handler også om å stå opp, tale klar tale når det trengs, og ikke minst gjøre de små og store handlinger av kjærlighet som vi har mulighet til. Å la den strømme videre ut fra oss.

Leser vi videre, etter vår prekentekst i dag, sier Jesus: Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine. Der stilles det på sin spiss: noen ganger krever den selvutgivende kjærligheten mye av oss. Å leve i kjærlighet, i å gi Guds kjærlighet videre i handling, det er ikke bare kos. Vi vet ikke alltid hva den kjærligheten kan komme til å koste oss.

Men fremst sier denne tekst, at Gud allerede elsker oss, med den kjærlighet som er sterke enn døden, og den kjærligheten finnes for hver og en av oss. Vi får forbli i den. Og det er mye mer og større enn vi kan erfare i våre egne relasjoner eller følelser. Uansett hvordan våre relasjoner ser ut, uansett våre erfaringer av menneskelig kjærlighet og uansett våre livsvalg eller hva som har skjedd med oss i livet. Vi forblir i Guds kjærlighet og kan gi den videre på mange flere måter, og bare fantasien vår setter de grensene. Det er en kjærlighet  og en tro som tåler å leve og dø på. Sammenkoblet med troen på Gud som er større enn alt og nær hver og en av oss, og forankret i håpet at Guds rike en dag helt skal bryte igjennom. Men størst blant dem er kjærligheten.