Den frigjørende sannheten

Preken på høymesse i Trefoldighetskirken 11. søndag i treenighetstiden, 25 august 2019. Dette var også konfirmantenes samtalegudstjeneste.

Jesus sa da til de jødene som var kommet til tro på ham: «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.» De sa til ham: «Vi er Abrahams ætt og har aldri vært slaver for noen. Hvordan kan du da si at vi skal bli fri?» Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som gjør synd, er slave under synden. En slave blir ikke i huset for alltid, men en sønn blir der for alltid. Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.
Joh 8,31-36

Sannheten skal gjøre dere fri – dette kjente Jesusord som nesten blitt et ordtak eller fast uttrykk, står i sentrum i dagens tekst. Det handler om sannhet og frihet. Men frihet står også her i motsetning til slaveri – og at være slave under synden. Det er nesten et litt voldsomt uttrykk. Men jeg skal prøve å sortere litt i hva dette handler om, og kanskje finnes noe her som er relevant også for oss.
Det er nok noen misforståelser ute og går her, mellom Jesus og de han snakker med. Han snakker om frihet på et slags indre plan, men de som lytter misforstår og tror han snakker om fri som motsetning til bokstavelig slaveri. Da bruker Jesus slaveriet som en metafor, et bilde.

For er vi virkelig så frie som vi tror? De som Jesus snakket med, syntes det var viktig å føre frem at de var barn av Abraham som aldri vært slaver. De var frie, og stolte av det. Jeg tenker at mange i dag også syns frihet er utrolig viktig, og vi vil gjerne mene at vi er frie i våre velg og hvordan vi lever livene våre, at det ikke er noen som tvinger eller undertrykker oss. Og i bokstavelig mening er det sant for de fleste i vårt samfunn – selv om det jo også finnes former for moderne slaveri. Dere som er tenåringer har jo fortsatt noen voksne som tar ansvar og dermed også bestemmer noen ting over dere, og dere har skoleplikt en stund til, men jeg tror nok dere fortsatt opplever dere som frie, og ikke slaver under noen.

Men frihet er jo ikke bare motsatsen til tvang og slaveri. Det er masse ting som påvirker våre muligheter til å faktisk leve sånn som vi vil. Vi kanskje ikke har penger eller muligheter nok til å gjøre alt vi vil. Mange av oss er også litt opptatt av hva andre syns og mener, selv om vi ikke vil tilstå det.

Når Jesus sier at de som lytter er slaver under synden, så mener han nok ikke synd som noen enkelte handlinger som er feil eller onde, eller én spesifikk synde. Når han snakker om synden her, er det mer den generelle menneskelige svakheten og manglene han mener. Ikke noen eneste menneske er perfekt; hver og en av oss har trekk og adferd vi hadde ønsket var annerledes men ikke får til. Samtidig som vi har enorme muligheter å gjøre godt, lykkes vi ikke alltid med det. Vi klarer ikke alltid å gjøre det gode vi vil, og noen ganger gjør vi ting som blir skikkelig galt. Enten fordi vi er sinte eller sjalu eller såret; eller kanskje fordi vi ikke klarer å se konsekvensene av handlingene våre, at vi gjør noen ille ikke med bevissthet, men av et uhell. Det er jo også en del av å være menneske at vi har begrensede evner og kapasitet – vi må prioritere, og vi kan ikke gjøre alt for alle.

At kalle dette for synd høres kanskje rart ut, fordi i vårt moderne språk tenker vi på synd som enkelte, feilaktige handlinger. Men i Bibelsk betydning, og kanskje fremst som det er brukt i den lutherske tradisjon, handler ikke synd så mye om de enkelte handlingene, men hele det menneskelige tilstand som gjør at vi stadig gjør hverandre og verden ille.

På samme måte kan de systemer vi lever innenfor også være uttrykk for det som noen ganger kalles strukturell synd – altså ikke handlinger som vi som enkeltmennesker bevisst gjør, men hvordan samfunnet vårt er organisert der vi ved våre handlinger bidrar til at for eksempel noen er fattige og ikke for ordentlig betalt når de syr klærne våre, eller andre former for økonomiske urettferdigheter.

Det kanskje tydeligste eksemplet er jo klimasituasjonen, der noen betaler et veldig høyt pris med store konsekvenser når ekstremværet øker grunnet utslipp som masser med mennesker har gjort over lang tid, og der ikke noen enkelt av oss kan sette seg utenfor samfunnet. Selv om vi kan prøve å gjøre gode valg, og prøve å påvirke for å forandre, er vi del av ordninger og systemer som rammer andre.

Dette å leve under menneskelighetens kår av å stendig prøve å gjøre det som er godt, sant og rett, men aldri lykkes helt, det er det som jeg tror Jesus fremst mener når han snakker om å leve under synden. Og når han sier at de er slaver under synden, så tenker jeg at det er av vi ikke er frie, at alt dette på forskjellige måter binder oss, holder oss tilbake, og påvirker våre valg i livet.

Noen ting som holder oss nede, eller tilbake, som vi kan være slaver under, kan være konkret. Den som selv har opplevet, eller har levet nær noen, som har en eller annen form for avhengighet – rus, alkohol, spill – vet at det kan være utrolig vanskelig å bryte og nesten som et slaveri. Den som er satt i stor gjeld, kan også oppleve noe lignende, eller den som av andre grunner har økonomiske vansker og ikke har penger nok å klare seg.

Men også den som ikke har så konkrete bånd som holder en nede ser nok, når vi ser med et ærlig blikk, at vi ikke er så frie som vi tror. Mange opplever at de må oppfylle egne eller andres forventninger – på hvordan man skal se ut, hvordan man skal leve, hvilke som er ens venner, hvordan man presterer på skole og jobb. Og det finnes også forventninger på at vi skal gjøre alt dette på en unik og personlig måte, finne oss selve og være ekte og sann mot seg selv. Det er ikke lett når man er tenåring, og jeg kan dessverre avsløre at det ikke alltid blir så mye enklere når man blir voksen.

En annen ting som også holder mange nede, nesten som et slaveri, er frykt. Mange lever med forskjellige typer frykt – noen ganger helt reell frykt for vold eller for å ikke klare seg økonomisk eller at det skal skje noe med familie eller en selv. Men mange lever også med en mer uartikulert, generell frykt som vi ikke kan sette ord på – frykt for å mislykkes, for å tape, for å ikke være tilstrekkelige, for å ikke være gode nok. Og denne frykt blandes også mange ganger med følelser av skyld og skam.

Når vi ser på oss selv med dette ærlige blikket, kan det være smertefullt. Sannheten er det noen ganger. Men det er her Jesus ord om sannheten kommer inn. For om vi bare later som at alt er greit, som at vi kan klare alt på egen hånd og vi er helt frie, så kommer vi ikke til å bli det. Sannheten er at vi ikke får til alt, at vi ikke kan gjøre alt selv, at vi noen ganger, bevisst og ubevisst ødelegger eller gjør ting som blir feil og galt. Den innsikten kan være smertefull. Men det er når vi snakker sant om livet, når vi ser på oss selv uten selvbedrag, når vi anerkjenner svakhetene våre, som vi også kan la forandring skje. Det er da vi kan sette ord på ting som andre har gjort mot oss, men som vi skammet oss før eller ikke har klart å anerkjenne. Det er da vi kan stå frem med ting vi har gjort, selv om det er vanskelig. Når hemmelighetene er avslørt, finnes ikke noe lenger å være redd for. Det er først når sannheten blir fortalt, selv om det er vanskelig, som forsoning, tilgivelse og forandring kan skje.

Jesus snakker om frigjørelse, om å bli virkelig fri, ved å følge ham. Da mener han ikke at alt det ytre som kan bilde oss bare forsvinner om vi tror på ham. Heller forsvinner jo ikke heller vår menneskelige natur, eller de systemer og nettverk som holder mennesker i fattigdom eller naturen i fare for å bli ødelagt. Å tro på Jesus er ikke en quick fix som endrer alt i det ytre i livene våre. Men det Jesus vil vise på, er at svaret på mye av det som uroer oss og som binder oss, allerede er der: vi er allerede elsket. Vi er ikke avhengige av å se rett ut eller gjøre de riktige tingene eller ta de riktige valgene for å høre hjemme i Guds rike. Gud elsker oss ikke mer eller mindre fordi vi klarer å spise nyttig mat eller ha et vakkert hjem. Og ved Jesus får vi også tro på friheten fra frykt: selv om det finnes mye å være redd for i verden, bærer Guds kjærlighet oss gjennom død og liv. Og en dag skal den kjærligheten vinne over ondskap og smerte og lidelse, en gang for alle. Døden og lidelsen kommer ikke til å få det siste ord, men kjærligheten. Vi er ikke alene, og det finnes håp for oss alle.

Sannheten er, at du ikke kan få til alt, ikke kan leve livet ditt helt på egen hånd, ikke kommer klare av alt du vil, at du kommer til å gjøre noen ille. Men sannheten er også, at du er elsket, at Guds kjærlighet er større enn dine svakheter, at det finnes tilgivelse og håp og nye muligheter. Og du er ikke alene.