måndag 19 oktober 2015

Advarsel om farene ved rikdom

Preken på Storbymesse med tema "Rikdom og ansvarlighet" i Trefoldighetskirken 21 söndag i treenighetstiden 18 oktober. I preken henvises til et samtale tidligere i gudstjenesten med en represntant fra Changemaker, Kirkens nödhjelps ungdomsorganisasjon, som samtalte med meg om klimaspörsmål og dagens tema.
Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og luksus dag etter dag. Men utenfor porten hans lå det en fattig mann som het Lasarus, full av verkende sår. Han ønsket bare å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Hundene kom til og med og slikket sårene hans.
   
Så døde den fattige, og englene bar ham til Abrahams fang. Den rike døde også og ble begravet. Da han slo øynene opp i dødsriket, der han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus tett inntil ham. ‘Far Abraham’, ropte han, ‘ha barmhjertighet med meg og send Lasarus hit, så han kan dyppe fingertuppen i vann og svale tungen min. For jeg pines i denne flammen.’ Men Abraham svarte: ‘Husk, mitt barn, at du fikk alt det gode mens du levde, og Lasarus fikk det vonde. Nå trøstes han her, mens du er i pine. Dessuten er det lagt en dyp kløft mellom oss og dere, slik at de som vil komme herfra og over til dere, ikke skal kunne det, og ingen kan gå over fra dere til oss.’Da sa den rike: ‘Så ber jeg deg, far, at du sender ham til mine fem brødre hjemme hos min far for å advare dem, så ikke de også skal komme til dette pinestedet.’ Men Abraham sa: ‘De har Moses og profetene, de får høre på dem.’ Han svarte: ‘Nei, far Abraham, men kommer det noen til dem fra de døde, vil de omvende seg.’ Abraham sa: ‘Hører de ikke på Moses og profetene, lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde.’» Lukasevangeliet 16,19-31


Det er flere ting i teksten vi nettopp hørte, som er litt vanskelige eller svært vanskelige, å ta til seg for et moderne menneske. Særlig for en luthersk teolog, hvis vi tenker at dette først og fremst er en tekst som skal fortelle oss hva som skjer etter døden.

I teksten forteller Jesus om to menn, en rik og en fattig. Etter døden straffes den rike, og den fattige får sitte hos Abraham. Den rike mannen ber ham om lindring, eller i alle fall om å få advare brødrene sine, men Abraham sier at de allerede har Moses og profetene. Det er en hardtslående og alvorlig tekst, og den virker nok urettferdig på mange. Betyr teksten at alle rike er onde og at fattige er gode? Eller at de som hatt det godt i dette livet vil bli straffet? Eller at det avgjørende er hva mannen gjorde eller ikke gjorde – det stemmer jo heller ikke med den grunnleggende lutherske forståelsen av at det er troen og Guds nåde, ikke våre handlinger, som er avgjørende for menneskers frelse.

Jeg tror – med god støtte fra forskjellige bibelforskere og tolkningshistorien – at dette ikke først og fremst er en tekst om hva som skjer etter døden eller om vem som kommer til himmelen eller ikke. Den skal nok heller ikke leses som en forutsigelse fra Jesus, men som en fortelling rettet til dem som lyttet til ham akkurat da. Men det gjør ikke teksten mindre alvorlig og skarp, eller at den har mindre å si til oss i dag. Jeg leser dette som en tekst, ikke om døden og dommen, men som en tekst om farene ved rikdom.

Når man leser bibeltekster, er det alltid lurt å lese dem i sin sammenheng – hva som står rett føre og etter, hvilken bok de kommer fra, vem teksten er rettet mot, hva den historiske og samfunnsmessige sammenhengen som fortellingen eller hendelsene relaterte til var. Vi kan ikke vite alt, og alt er ikke like relevant, men å se teksten i en sammenheng gjør det enklere for oss å skjønne hva som er poenget.

Fortellingen vi hørte, er henta fra Lukasevangeliet, og som i alle fire evangeliene fins det visse perspektiv som er sterke, og temaer som belyses mer enn andre. I Lukas er et viktig perspektiv blikket på de fattige, syke og marginaliserte. Det finns mange fortellinger om syke som blir helbreda, og Jesus egen erklæring om sin oppgave i begynnelsen av sin virksomhet, er ifølge Lukas, å komme med et godt budskap til de fattige. Lukas har flere fortellinger om rikdom og fattige og utstøtte, og det er tydelig hvor Jesus solidaritet ligger.

Dagens fortelling kommer etter en annen fortelling om rikdom og ansvarlighet, og om at det ikke går an å tjene både Gud og Mammon. Mot slutten av den fortellingen står det: «alt dette hørte fariseerne, og pengekjære som de var, hånte de Jesus». Da vender han seg til dem, og så kommer denne fortellingen om den rike mannen og Lasarus. Fariseerne fremstår i Lukas, som i de andre evangeliene, som Jesus tydeligste motpol eller nesten fiender, som selvrettferdige, som maktspillere, krevende og dømmende mot folk, eller som her «pengekjære». Sjangeren til fortellingen er en såkalt «eksempelfortelling» som var en type lignelsetale  med utgangspunkt i visdomstenkningen. Dette var en sjanger kjent i rabbinske sammenhenger – og kanskje er dette til og med en versjon av en kjent fortelling.

Den rike mannen har ikke bare mye penger – han lever i fest og luksus og later ikke til å bry seg om Lasarus eller noen annen i det hele tatt. Til og med etter døden virker det som om han først ser på Lasarus som en tjener som skal komme og fukte hans lepper.

Sett i sammenhengen i Lukasevangeliet, og særlig ut i sammenheng det som kommer rett før, er det god grunn til å tro at det Jesus vil si med fortellingen, ikke nødvendigvis er at penger i seg selv er noe vondt, men at de risikerer å føre oss bort fra dem som trenger oss, og gjøre oss opptatt av feil ting. Når vi samler skatter på jorden, kommer vårt hjerte til å være der; når vi fokuserer på rikdom i betydningen ressurser og makt, eller status og fremgang eller hva det kan være, risikerer vi å miste fokus på det som egentlig er viktig. Vi risikerer også å få det for bekvemt, og å lage bedre og bedre måter for å holde andres lidelser på avstand. Vi risikerer dels å sette oss selv fremfor andre mennesker, dels å sette oss selv fremfor Gud. Da begynner vi å tro at vi klarer oss helt på egen hånd, at det vi har, til og med livet vårt, ikke er en gave, men noe vi eier.

Rikdom er ikke dårlig i seg selv, men kan være en alvorlig trussel mot å holde prioriteringene våre på rett sted. Det gjelder selvfølgelig på individplan, men også for oss som samfunn. Vi snakket tidligere her om hva rikdom er og hvordan vi som samfunn bruker ressursene våre, og Lukasevangeliet, og da særlig denne fortellingen, gir noen alvorlige innspill i den samtalen, syns jeg.

Det fins et annet perspektiv her som jeg syns er interessant, og det er hva vi ser fra ulike posisjoner. Det er jo ikke nødvendigvis sånn at den som er fattig automatisk er god og den rike ond, det er heller ikke fortellingens poeng. Men de som har mye ressurser i form av penger, makt og innflytelse, er ofte også vant til å ha fortolkingsprivilegier, det vil si at de er vant til å se verden fra sitt ståsted og ikke nødvendigvis trenge å se verden fra de fattiges eller marginalisertes perspektiv. I den rike mannens liv var det helt normalt å legge penger på dyre klær, fest og luksus. I sin sammenheng syntes han kanskje til og med at han trengte det, eller fortjente det. Han hadde aldri sett eller blitt tvunget til å se hvordan den luksusen så ut fra ståstedet til den som lå utenfor porten hans. Verden ser ulik ut fra ulike ståsted, og i denne fortellingen, som i veldig mange andre, er det tydelig hva som er Jesus ståsted: de fattiges. Her finnes en interessant detalj i teksten: at Jesus gir mannen navnet Lasarus. Det er den eneste lignelsen der en person får et navn, og det er navnet til en av Jesus näre venner.
De marginaliserte, syke og de som tror de ikke hører til - det er disse Jesus velger å stille seg ved siden av. Og det er til oss som trenger ham, at han vil komme. Guds rike er ikke noe vi gjør oss fortjent til, hverken med penger og fremgang, eller ved å være flinke kristne. Det er bare gjennom Guds nåde og kjærlighet at vi får ta imot det. På den på måten er vi alle i fattige i Guds øyner.

Det finnes ingen enkel moral i denne fortellingen, ingen forklaring verken på hva som skjer etter døden, eller eksakt hvordan vi skal gjøre eller handle. Men i fortellingen gir Jesus oss noen alvorlige advarsler om farene med rikdom. Og fremfor alt minner han oss på hva som er hans perspektiv på verden: den fattiges.

onsdag 7 oktober 2015

Hvordan kan man tro? Prøv!



Preken på 19 søndag i treenighetstiden 4 oktober, på Storbymesse i Trefoldighetskirken.


Det var alt midt i høytiden da Jesus gikk opp på tempelplassen og begynte å undervise. Jødene undret seg og sa: «Hvordan kan han ha slik kunnskap, han som ikke har fått noen opplæring?» Jesus svarte: «Min lære er ikke min, men kommer fra ham som har sendt meg. Den som vil gjøre hans vilje, skal skjønne om læren er av Gud, eller om jeg taler ut fra meg selv. Johannesevangeliet 7,14-17
Hvem kan man egentlig stole på? Hvordan vet vi om noen er vert å lytte til? Hver dag omgis vi av mennesker som vil at vi skal lytte til dem, stole på at de vet hva som er best for oss. Jo mer kompleks samfunnet blir, og jo mer forskjellige valg og muligheter vi får, desto flere eksperter fins det som vil «hjelpe oss» eller fortelle oss om hvordan vi skal leve. De har ofte forskjellige metoder for hvordan vi skal spise, trene, stresse mindre, oppdra våre barn, få bedre relasjoner eller framgang i karriere og arbeidsliv. De sier, hvis du bare gjør som jeg sier, følger min metode, så blir du lykkeligere, mere fremgangsrik, tynnere eller sprekere eller et bedre menneske. De prøver å si hvorfor vi skal stole på at deres metode er bedre enn andres, at de har de kvalifikasjoner som gjør at vi skal lytte til dem. Men det som teller, er jo resultatene. Det er først når vi prøver å gjøre noe, at vi kan vite. Noen ganger kan nok metoden til en eller annen ekspert hjelpe oss til å få litt bedre helse eller relasjoner eller vaner i livet. Men sjelden kan noen eksperter med enkle triks gjøre oss til bedre mennesker eller i grunnen gjøre oss lykkeligere eller få oss til å finne mening i livet vårt.
Når Jesus prekte i templet i teksten vi nettopp hørte, ble han møtt med skepsis. Hvem er han som ikke har noen utdanning til å komme her og preke? Hvem er han, og hvorfor skal vi lytte til ham? Hva slags kvalifikasjoner har han, og er han til å stole på? Ikke så rart kanskje. Ellers var det bare de som hadde gått i lære hos kjente rabbinere og i de etablerte skolene som fikk tale slik som Jesus i templet. Men Jesus prøver ikke å argumentere for sine kvalifikasjoner, han sier: prøv, så får du se at læren jeg preker, ikke er min, den kommer fra Gud.
Nøkkelen i det Jesus sier, er: prøv. Prøv å leve med Gud, heller enn å tenke ut eller søke en teoretisk forståelse av hva troen er. Noen ting må erfares, de er ikke mulige å forstå ved bare å lese om dem i bøker (eller ved å lytte til prekener som handler om dem, for den del). Å be, å feire gudstjeneste sammen, å delta i et kristent fellesskap, å la bibelens fortellingen speiles i våre egne liv, å gjøre tjeneste for mennesker omkring oss - alt dette kan lære oss nye ting om vem Gud er, hva det er å være kristen, andre ting enn de vi kan tenke ut i hodet. Troen må på en måte få synke ned fra hovet til kroppen – eller spres fra hjertet eller magen eller vor man tenker seg at troen sitter.
I vår lutherske tradisjon har det vært lagt svært mye fokus på hodet. Rett lære, katekesen og bibelen, lange prekener og ordet har stått i sentrum. Å tro har for det meste blitt oppfattet som å skjønne, å tenke på Gud på rett måte, å holde visse påstander for sanne. Det fins mye gott i det, for eksempel det myndiggjørende i at alle har adgang til bibelen og forventes å kunne tenke selv. Men ulempen med det er en nedprioritering av andre måter å skjønne eller erfare Gud på. I den stramme og enkle liturgiensom satte ordet i sentrum fans det mindre plass for det mystiske og erfaringsbaserte, det kroppslige og sanselige.
Troen er ikke bare tanker, eller noe som skjer i hodet. Men troen er ikke bare følelser heller. Det er kanskje den andre grøfta vi står i fare for å falle i. Å basere troen på opplevelser og følelser kan gjøre troen flyktig og svak så den blir mindre av en stabil grunn og kanskje smelter bort når følelsene ikke lenger er så intensive.
Å prøve, som Jesus oppfordrer oss til, tenker jeg handler om å omsette alt dette – tanker, det kroppslige eller erfaringsmessige og følelsene – i liv og handling. Ikke sånn at vi skal gjøre ting for å vinne Guds kjærlighet eller nåde – det kan vi ikke, og det trenger vi ikke. Troen er en gave. Men en god fremgangsmåte for å bli mer kjent med Gud og finne ut hvem Jesus er, hva han vill med mitt liv, hvordan vi skal leve sammen med andre mennesker og jorden vår, og om Jesu lære er sann på– er å prøve seg frem. Gjennom bønn, gudstjeneste, samtaler med andre mennesker, i tjeneste for andre. Men også ved å se hvilke val jeg gjør i livet, hvordan jeg prioriterer, hvordan jeg bruker resursene mine. Det fine med å prøve er at vi får gjøre nettopp det: prøve. Vi trenger ikke gjøre alt rett på en gang, det er ingen metode der du må følge alt eller ingenting. Ta noen skritt om gangen, prøv og se hvordan livet med Gud kan være. Og når vi feiler fins det tilgivelse og nye muligheter. Guds nåde og barmhjertighet er ny hver en morgen.
Livet med Jesus er ingen mirakelmetode. Det fins ingen enkel oppskrift og det er ikke sikkert det gjør deg tynnere eller sprekere eller mer fremgangsrik. Det er ikke engang sikkert at du blir lykkeligere, i hvert fall ikke på en gang, og livet blir nok ikke enklere. Men hvis du prøver, kan det hende at du finner ut at troen, til forskjell fra andre eksperters metoder, er noe å leve og dø på. En kjærlighet som bærer mer enn vi kan tenke oss til og mer enn vi kan kjenne.

fredag 2 oktober 2015

"Gråt ikke!" Den svært menneskelige og svært gudommelige Jesus

Preken på 17 søndag i treenighetstiden 18 september 2015, på Storbymesse i Trefoldighetskirken.
Kort tid etter ga Jesus seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde dro sammen med ham. Da han nærmet seg byporten, ble en død båret ut til graven. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen. Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne og sa: «Gråt ikke!» Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren. Alle ble grepet av ærefrykt, og de lovpriste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss», sa de, «Gud har gjestet sitt folk.» Dette ordet om ham spredte seg i hele Judea og området omkring.

Gråt ikke! Å si som Jesus gjør til enken er en dypt menneskelig reaksjon. Mange av dere kjenner Sikkert som jeg igjen denne reaksjonen fra møter med mennesker i dyp lidelse. Vi føler med dem, og vil si noe eller gjøre noe så det vonde forsvinner eller blir litt mindre vondt. Og vi kan godt forstå at Jesus følte med kvinnen han møtte i begravelsesfølget – ikke bare følger det en grusom sorg med det å miste et barn. En enke uten barn hadde ingen forsørgelsesmulighet, så barnløshet førte til en veldig vanskelig situasjon økonomisk og sosialt.

I denne fortellingen møter vi Jesus som er både svært menneskelig og svært gudommelig samtidig. Ikke rart det, for det at Jesus er både Gud og menneske er sentralt i den kristne tro. Men det er ikke alltid begge sidene er så nærværende samtidig i fortellingene om Jesus.

Jesus reaksjon når han møter enken og den døde er dypt menneskelig, og han sier noe som mange av oss ville sagt. Men så gjør han det ingen av oss kan gjøre: han gir sønnen livet igjen, og vekker han fra de døde. Ett under som viser Jesus gudommelige kraft, at han er Herre ikke bare over livet men over døden og.
Jesus gir sønnen livet igjen ved å vise sin menneskelighet. Han stanser opp, viser medfølelse og går over en grense – ved å røre ved en død gjør han seg selv uren i lovens øyne. Akkurat her, der det menneskelige og gudommelige møter hverandre, skjønner vi hvem Jesus er og hva inkarnasjonen betyr. Det er her vi ser hva det betyr at Gud blir menneske i Jesus og dermed beseirer døden.

Ordet inkarnasjon betyr egentlig «i kjøttet». Gud blir født som et menneske, blir en av oss og deler våre livsbetingelser. Jesus er ikke en herre på avstand, noen som vet alt om menneskene bare i teorien. Han vet av erfaring hva det betyr å føle både glede og sorg, kjærlighet og ensomhet, takknemmelighet og smerte. Og han blir slått av medfølelse og barmhjertighet i møte med menneskers lidelse og smerte. Jesus oppdrag, hans misjon, er livet. Det er ved å leve som et menneske, og ved å dø som et menneske, at han beseirer døden.
Gjennom inkarnasjonen kommer ikke Gud mennesker til hjelp ovenfra.Gud kommer i solidaritet, som en av oss og går sammen med oss. Diakoni handler, som vi snakket om tidligere, akkurat om det å møte mennesker i øyenhøyde.

Når Jesus sier «gråt ikke!» til enken, er det kanskje som en impulsiv reaksjon. Hun har god grunn til å gråte, og mange, mange mennesker i verden har de grunner til å gråte. Smerten og det vonde er en realitet, og nesten alle mennesker har gode grunner til å gråte noen ganger i livet. Når Jesus sier til enken at hun ikke skal gråte, er det ikke fordi det vonde ikke er virkelig. Jeg tror ikke alltid det er ett gott svar til mennesker i nød å be dem om ikke å gråte. Men jeg tenker at når Jesus ber enken om ikke å gråte, er det ikke bare fordi sønnen hennes snart skal få livet igjen. Det er også fordi vi alle kan ha et håp om at livet er sterkere enn døden, at Guds kjærlighet og barmhjertighet nedkjemper det vonde.

Jesus møter enken akkurat der hun er, i øyenhøyde. Der er selvfølgelig Jesus et forbilde for oss. Men Jesus er mye mer enn et forbilde. Vi kan, på samme måte som Jesus få medfølelse med mennesker og prøve å hjelpe dem ved å møte dem i øyenhøyde. Det er vår oppgave. Men vi kan ikke gjøre alt, og vi kan ikke vinne over døden ved egen kraft. Vi skal ta del i hans kamp for livet. Stole på at hans kjærlighet, hans solidaritet med oss bærer i dette livet og over tid og rom. Når vi møter mennesker i den dypeste smerte og lidelse, husker vi på at Jesus selv har vært der, at Jesus perspektiv alltid kommer fra bunnen, ikke fra toppen. Og selv i den mørkeste dal fins et håp, håpet om at livet og rettferdigheten skal seire til slutt. Til den dagen har vi mange anledninger til å vise kjærlighet, håp og barmhjertighet ved å møte mennesker akkurat der de er, i øyenhøyde.