Hvordan kan man tro? Prøv!

Preken på 19 søndag i treenighetstiden 4 oktober, på Storbymesse i Trefoldighetskirken.

Det var alt midt i høytiden da Jesus gikk opp på tempelplassen og begynte å undervise. Jødene undret seg og sa: «Hvordan kan han ha slik kunnskap, han som ikke har fått noen opplæring?» Jesus svarte: «Min lære er ikke min, men kommer fra ham som har sendt meg. Den som vil gjøre hans vilje, skal skjønne om læren er av Gud, eller om jeg taler ut fra meg selv. Johannesevangeliet 7,14-17

Hvem kan man egentlig stole på? Hvordan vet vi om noen er vert å lytte til? Hver dag omgis vi av mennesker som vil at vi skal lytte til dem, stole på at de vet hva som er best for oss. Jo mer kompleks samfunnet blir, og jo mer forskjellige valg og muligheter vi får, desto flere eksperter fins det som vil «hjelpe oss» eller fortelle oss om hvordan vi skal leve. De har ofte forskjellige metoder for hvordan vi skal spise, trene, stresse mindre, oppdra våre barn, få bedre relasjoner eller framgang i karriere og arbeidsliv. De sier, hvis du bare gjør som jeg sier, følger min metode, så blir du lykkeligere, mere fremgangsrik, tynnere eller sprekere eller et bedre menneske. De prøver å si hvorfor vi skal stole på at deres metode er bedre enn andres, at de har de kvalifikasjoner som gjør at vi skal lytte til dem. Men det som teller, er jo resultatene. Det er først når vi prøver å gjøre noe, at vi kan vite. Noen ganger kan nok metoden til en eller annen ekspert hjelpe oss til å få litt bedre helse eller relasjoner eller vaner i livet. Men sjelden kan noen eksperter med enkle triks gjøre oss til bedre mennesker eller i grunnen gjøre oss lykkeligere eller få oss til å finne mening i livet vårt.

Når Jesus prekte i templet i teksten vi nettopp hørte, ble han møtt med skepsis. Hvem er han som ikke har noen utdanning til å komme her og preke? Hvem er han, og hvorfor skal vi lytte til ham? Hva slags kvalifikasjoner har han, og er han til å stole på? Ikke så rart kanskje. Ellers var det bare de som hadde gått i lære hos kjente rabbinere og i de etablerte skolene som fikk tale slik som Jesus i templet. Men Jesus prøver ikke å argumentere for sine kvalifikasjoner, han sier: prøv, så får du se at læren jeg preker, ikke er min, den kommer fra Gud.

Nøkkelen i det Jesus sier, er: prøv. Prøv å leve med Gud, heller enn å tenke ut eller søke en teoretisk forståelse av hva troen er. Noen ting må erfares, de er ikke mulige å forstå ved bare å lese om dem i bøker (eller ved å lytte til prekener som handler om dem, for den del). Å be, å feire gudstjeneste sammen, å delta i et kristent fellesskap, å la bibelens fortellingen speiles i våre egne liv, å gjøre tjeneste for mennesker omkring oss - alt dette kan lære oss nye ting om vem Gud er, hva det er å være kristen, andre ting enn de vi kan tenke ut i hodet. Troen må på en måte få synke ned fra hovet til kroppen – eller spres fra hjertet eller magen eller vor man tenker seg at troen sitter.

I vår lutherske tradisjon har det vært lagt svært mye fokus på hodet. Rett lære, katekesen og bibelen, lange prekener og ordet har stått i sentrum. Å tro har for det meste blitt oppfattet som å skjønne, å tenke på Gud på rett måte, å holde visse påstander for sanne. Det fins mye gott i det, for eksempel det myndiggjørende i at alle har adgang til bibelen og forventes å kunne tenke selv. Men ulempen med det er en nedprioritering av andre måter å skjønne eller erfare Gud på. I den stramme og enkle liturgiensom satte ordet i sentrum fans det mindre plass for det mystiske og erfaringsbaserte, det kroppslige og sanselige.

Troen er ikke bare tanker, eller noe som skjer i hodet. Men troen er ikke bare følelser heller. Det er kanskje den andre grøfta vi står i fare for å falle i. Å basere troen på opplevelser og følelser kan gjøre troen flyktig og svak så den blir mindre av en stabil grunn og kanskje smelter bort når følelsene ikke lenger er så intensive.

Å prøve, som Jesus oppfordrer oss til, tenker jeg handler om å omsette alt dette – tanker, det kroppslige eller erfaringsmessige og følelsene – i liv og handling. Ikke sånn at vi skal gjøre ting for å vinne Guds kjærlighet eller nåde – det kan vi ikke, og det trenger vi ikke. Troen er en gave. Men en god fremgangsmåte for å bli mer kjent med Gud og finne ut hvem Jesus er, hva han vill med mitt liv, hvordan vi skal leve sammen med andre mennesker og jorden vår, og om Jesu lære er sann på– er å prøve seg frem. Gjennom bønn, gudstjeneste, samtaler med andre mennesker, i tjeneste for andre. Men også ved å se hvilke val jeg gjør i livet, hvordan jeg prioriterer, hvordan jeg bruker resursene mine. Det fine med å prøve er at vi får gjøre nettopp det: prøve. Vi trenger ikke gjøre alt rett på en gang, det er ingen metode der du må følge alt eller ingenting. Ta noen skritt om gangen, prøv og se hvordan livet med Gud kan være. Og når vi feiler fins det tilgivelse og nye muligheter. Guds nåde og barmhjertighet er ny hver en morgen.

Livet med Jesus er ingen mirakelmetode. Det fins ingen enkel oppskrift og det er ikke sikkert det gjør deg tynnere eller sprekere eller mer fremgangsrik. Det er ikke engang sikkert at du blir lykkeligere, i hvert fall ikke på en gang, og livet blir nok ikke enklere. Men hvis du prøver, kan det hende at du finner ut at troen, til forskjell fra andre eksperters metoder, er noe å leve og dø på. En kjærlighet som bærer mer enn vi kan tenke oss til og mer enn vi kan kjenne.