Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og luksus dag etter dag. Men utenfor porten hans lå det en fattig mann som het Lasarus, full av verkende sår. Han ønsket bare å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Hundene kom til og med og slikket sårene hans.
Så døde den fattige, og englene bar ham til Abrahams fang. Den rike døde også og ble begravet. Da han slo øynene opp i dødsriket, der han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus tett inntil ham. ‘Far Abraham’, ropte han, ‘ha barmhjertighet med meg og send Lasarus hit, så han kan dyppe fingertuppen i vann og svale tungen min. For jeg pines i denne flammen.’ Men Abraham svarte: ‘Husk, mitt barn, at du fikk alt det gode mens du levde, og Lasarus fikk det vonde. Nå trøstes han her, mens du er i pine. Dessuten er det lagt en dyp kløft mellom oss og dere, slik at de som vil komme herfra og over til dere, ikke skal kunne det, og ingen kan gå over fra dere til oss.’Da sa den rike: ‘Så ber jeg deg, far, at du sender ham til mine fem brødre hjemme hos min far for å advare dem, så ikke de også skal komme til dette pinestedet.’ Men Abraham sa: ‘De har Moses og profetene, de får høre på dem.’ Han svarte: ‘Nei, far Abraham, men kommer det noen til dem fra de døde, vil de omvende seg.’ Abraham sa: ‘Hører de ikke på Moses og profetene, lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde.’» Lukasevangeliet 16,19-31
Det er flere ting i teksten vi nettopp hørte, som er litt vanskelige eller svært vanskelige, å ta til seg for et moderne menneske. Særlig for en luthersk teolog, hvis vi tenker at dette først og fremst er en tekst som skal fortelle oss hva som skjer etter døden.
I teksten forteller Jesus om to menn, en rik og en fattig. Etter døden straffes den rike, og den fattige får sitte hos Abraham. Den rike mannen ber ham om lindring, eller i alle fall om å få advare brødrene sine, men Abraham sier at de allerede har Moses og profetene. Det er en hardtslående og alvorlig tekst, og den virker nok urettferdig på mange. Betyr teksten at alle rike er onde og at fattige er gode? Eller at de som hatt det godt i dette livet vil bli straffet? Eller at det avgjørende er hva mannen gjorde eller ikke gjorde – det stemmer jo heller ikke med den grunnleggende lutherske forståelsen av at det er troen og Guds nåde, ikke våre handlinger, som er avgjørende for menneskers frelse.
Jeg tror – med god støtte fra forskjellige bibelforskere og tolkningshistorien – at dette ikke først og fremst er en tekst om hva som skjer etter døden eller om vem som kommer til himmelen eller ikke. Den skal nok heller ikke leses som en forutsigelse fra Jesus, men som en fortelling rettet til dem som lyttet til ham akkurat da. Men det gjør ikke teksten mindre alvorlig og skarp, eller at den har mindre å si til oss i dag. Jeg leser dette som en tekst, ikke om døden og dommen, men som en tekst om farene ved rikdom.
Når man leser bibeltekster, er det alltid lurt å lese dem i sin sammenheng – hva som står rett føre og etter, hvilken bok de kommer fra, vem teksten er rettet mot, hva den historiske og samfunnsmessige sammenhengen som fortellingen eller hendelsene relaterte til var. Vi kan ikke vite alt, og alt er ikke like relevant, men å se teksten i en sammenheng gjør det enklere for oss å skjønne hva som er poenget.
Fortellingen vi hørte, er henta fra Lukasevangeliet, og som i alle fire evangeliene fins det visse perspektiv som er sterke, og temaer som belyses mer enn andre. I Lukas er et viktig perspektiv blikket på de fattige, syke og marginaliserte. Det finns mange fortellinger om syke som blir helbreda, og Jesus egen erklæring om sin oppgave i begynnelsen av sin virksomhet, er ifølge Lukas, å komme med et godt budskap til de fattige. Lukas har flere fortellinger om rikdom og fattige og utstøtte, og det er tydelig hvor Jesus solidaritet ligger.
Dagens fortelling kommer etter en annen fortelling om rikdom og ansvarlighet, og om at det ikke går an å tjene både Gud og Mammon. Mot slutten av den fortellingen står det: «alt dette hørte fariseerne, og pengekjære som de var, hånte de Jesus». Da vender han seg til dem, og så kommer denne fortellingen om den rike mannen og Lasarus. Fariseerne fremstår i Lukas, som i de andre evangeliene, som Jesus tydeligste motpol eller nesten fiender, som selvrettferdige, som maktspillere, krevende og dømmende mot folk, eller som her «pengekjære». Sjangeren til fortellingen er en såkalt «eksempelfortelling» som var en type lignelsetale med utgangspunkt i visdomstenkningen. Dette var en sjanger kjent i rabbinske sammenhenger – og kanskje er dette til og med en versjon av en kjent fortelling.
Den rike mannen har ikke bare mye penger – han lever i fest og luksus og later ikke til å bry seg om Lasarus eller noen annen i det hele tatt. Til og med etter døden virker det som om han først ser på Lasarus som en tjener som skal komme og fukte hans lepper.
Sett i sammenhengen i Lukasevangeliet, og særlig ut i sammenheng det som kommer rett før, er det god grunn til å tro at det Jesus vil si med fortellingen, ikke nødvendigvis er at penger i seg selv er noe vondt, men at de risikerer å føre oss bort fra dem som trenger oss, og gjøre oss opptatt av feil ting. Når vi samler skatter på jorden, kommer vårt hjerte til å være der; når vi fokuserer på rikdom i betydningen ressurser og makt, eller status og fremgang eller hva det kan være, risikerer vi å miste fokus på det som egentlig er viktig. Vi risikerer også å få det for bekvemt, og å lage bedre og bedre måter for å holde andres lidelser på avstand. Vi risikerer dels å sette oss selv fremfor andre mennesker, dels å sette oss selv fremfor Gud. Da begynner vi å tro at vi klarer oss helt på egen hånd, at det vi har, til og med livet vårt, ikke er en gave, men noe vi eier.
Rikdom er ikke dårlig i seg selv, men kan være en alvorlig trussel mot å holde prioriteringene våre på rett sted. Det gjelder selvfølgelig på individplan, men også for oss som samfunn. Vi snakket tidligere her om hva rikdom er og hvordan vi som samfunn bruker ressursene våre, og Lukasevangeliet, og da særlig denne fortellingen, gir noen alvorlige innspill i den samtalen, syns jeg.
Det fins et annet perspektiv her som jeg syns er interessant, og det er hva vi ser fra ulike posisjoner. Det er jo ikke nødvendigvis sånn at den som er fattig automatisk er god og den rike ond, det er heller ikke fortellingens poeng. Men de som har mye ressurser i form av penger, makt og innflytelse, er ofte også vant til å ha fortolkingsprivilegier, det vil si at de er vant til å se verden fra sitt ståsted og ikke nødvendigvis trenge å se verden fra de fattiges eller marginalisertes perspektiv. I den rike mannens liv var det helt normalt å legge penger på dyre klær, fest og luksus. I sin sammenheng syntes han kanskje til og med at han trengte det, eller fortjente det. Han hadde aldri sett eller blitt tvunget til å se hvordan den luksusen så ut fra ståstedet til den som lå utenfor porten hans. Verden ser ulik ut fra ulike ståsted, og i denne fortellingen, som i veldig mange andre, er det tydelig hva som er Jesus ståsted: de fattiges. Her finnes en interessant detalj i teksten: at Jesus gir mannen navnet Lasarus. Det er den eneste lignelsen der en person får et navn, og det er navnet til en av Jesus näre venner.
De marginaliserte, syke og de som tror de ikke hører til - det er disse Jesus velger å stille seg ved siden av. Og det er til oss som trenger ham, at han vil komme. Guds rike er ikke noe vi gjør oss fortjent til, hverken med penger og fremgang, eller ved å være flinke kristne. Det er bare gjennom Guds nåde og kjærlighet at vi får ta imot det. På den på måten er vi alle i fattige i Guds øyner.
Det finnes ingen enkel moral i denne fortellingen, ingen forklaring verken på hva som skjer etter døden, eller eksakt hvordan vi skal gjøre eller handle. Men i fortellingen gir Jesus oss noen alvorlige advarsler om farene med rikdom. Og fremfor alt minner han oss på hva som er hans perspektiv på verden: den fattiges.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar