Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene. Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen! Matt 5,13-16
Allehelgensdag
er en litt spesiell høytid – fordi vi både feirer helgener gjennom historien,
og minnes våre egne døde. Mange av dere har sikkert tent lys på kirkegårder
eller i kirker denne helga, og i mange kirker leses navnene på de som er gått
bort under året. Denne kombinasjonen av å minnes dem vi kjenner, som har dødd, og
kanskje sjølve døden, sammen med helgener, finns i flere andre kulturer og
tradisjoner. Halloween som har begynt å spre seg her til lands er en slik
tradisjon, og i Mexico og mange andre spansktalende katolske land feires Dia de
muertos samme helg. Det virker som det er noe veldig folkelig i alle disse
feiringene; et behov av både å minnes våre døde, og samtidig la død og sorg
komme nær. I vårt moderne samfunn holdes døden ofte på avstand, men denne helga
lar vi den komme nærmere.
Kanskje
føles ikke koblingen mellom helgener og våre egne døde likenaturlig for alle.
Helgener kan virke fjerne, som uoppnåelige annerledes mennesker – ja, knapt som
mennesker i det hele tatt. I vår lutherske tradisjon vet vi ikke alltid helt
hva vi skal gjøre med helgener – vi ber ikke til dem som i den katolske
tradisjonen, men de fins fortsatt der et sted. Kan de lære oss noe?
I
evangelieteksten i dag taler Jesus til sine disipler og til alle som hadde
kommet sammen, om å være jordens salt og verdens lys. Rett før denne teksten kommer
saligprisningene, der Jesus sier: salige de som gråter, de skal bli trøstet,
salige de forfulgte, de skal få sin lønn i himmelen. De som er jordens salt og
verdens lys, det er de som er fattige og ydmyke, de som blir hånet og forfulgt
for sin tro.
Saltet, det
er både noe som gir smak, og som bevarer matens gode egenskaper. Det er og noe
som er litt skarpt, som ikke stryker medhårs som det søte. Et lite lys kan
fylle et helt rom når det får synes, og et lys kan varme og gi klarhet, men det
kan og lyse opp det som noen vil ha skjult. Bildene Jesus bruker, peker ut en
måte å leve på som ikke alltid er enkel, men som handler om å være trofast mot
sin tro, sine oppgaver og sin samvittighet.
Det var det mange
av de som er blitt forklart som helgener, var. Jeg tror ikke alle helgener
nødvendigvis var overlegent moralske mennesker. Og noen av dem hadde nok vanskelige
liv. Først og fremst er de forbilder i tro. Dee la troen sin få konsekvenser for
hvordan de levde sine liv. For noen av dem– ganske mange – førte det til
martyrdøden, for de ble forfulgte, men holt fast i troen. For noen betydde det
å forlate alt og leve nær Gud, for noen å selge alt de eide og gi til de
fattige, for siden å tjene fattige og syke. For noen betydde det å utfordre
makten og stå på de fattiges og undertryktes side. De var salt og lys, de var
en by på et fjell som ikke kunde skjules. Og de holt ut selv om det kostet dem
mye.
Helgeners
viktigste funksjon for oss tenker jeg er akkurat det, å være forbilder når det
gjelder å leve ut troen vår. Vi kan ikke gjøre alt, men fortellingene om
mennesker som lot troen sin få store konsekvenser i livet sitt, kan hjelpe oss til
å la troen få konsekvenser for oss og. Ikke fordi vi må gjøre visse ting eller
leve moralsk rett for å ha en relasjon til Gud, tvert om! Når vi hviler i at vi
allerede er elsket av Gud, kan vi la den kjærligheten, den nåden, få uttrykke
seg i tjeneste for andre mennesker.
Når vi
kommer nær døden, enten ved at noen nær oss dør eller blir syk, ved at vi
høytideligholder en dag som allehelgensdag, eller fordi vår egen død nærmer
seg, så bli også livet satt i ett annet lys. Mange har erfart at prioriteringene
i livet blir annerledes når vi blir påmint om at tiden i dette livet er
begrenset. Vi vet alle at vi en dag skal dø, men noen ganger blir det særdeles
tydelig for oss. Kanskje kan helgenene være forbilder også i den situasjonen, for
mange fortsatte å leve sine liv uten redsel for døden, trofaste mot sannheten
og de oppgavene de hadde.
Til denne søndagen hører det også med å tenke på himmelen, om hva som skjer etter døden. Ikke minst i salmene fins det poetiske beskrivninger om den store hvite flokk foran Guds trone, om den salige dag da vi skal sitte til bords i himmelriket. Håpet om at døden ikke er slutten er en sentral del av det kristne håp, som har sin grunn i troen på at Jesus har overvunnet døden. Men det kristne håpet i sorgen er ikke bare et håp om liv etter døden, eller at Gud en gang etter tidens slut skal gjøre allting nytt. Det er og et håp om liv og oppstandelse i denne verden, i dette livet. Om at midt i det som er død og lidelse, kan livet fortsatt gro. I det som blir mold på høsten og virker som dødt hele vinteren, fins allerede frøet til det nye livet om våren. For den som er rammet av sorg og tap, kan det fortsatt finnes håp om en ny tilværelse selv om det virker umulig akkurat nå.
Å leve som kristen er å leve i denne spenningen, i håpet og lengselen etter Gudsriket utenfor tiden, og å leve i oppgaven vi har med å spre Gudsriket i denne verden. Å leve som kristen er ikke å leve vendt bort fra verden, skaperverket og menneskene, men å leve i håp og i tjeneste også for dem vi har omkring oss. Guds kjærlighet er større enn vi kan ane, er sterkere enn døden og bærer oss bortenfor tid og rom. Vi erfarer samme kjærlighet ved og ta imot og gi videre trøst, håp og tjeneste for helt vanlige mennesker i vår vanlige verden. Og når sorg, lidelse og død kommer altfor nær, husk på at Jesus har erfart samme sorg, samme smerte og til og med samme død. Slik kan vi være salt og lys i verden, med håp om liv etter døden og sorgen både i evigheten og i verden.
Til denne søndagen hører det også med å tenke på himmelen, om hva som skjer etter døden. Ikke minst i salmene fins det poetiske beskrivninger om den store hvite flokk foran Guds trone, om den salige dag da vi skal sitte til bords i himmelriket. Håpet om at døden ikke er slutten er en sentral del av det kristne håp, som har sin grunn i troen på at Jesus har overvunnet døden. Men det kristne håpet i sorgen er ikke bare et håp om liv etter døden, eller at Gud en gang etter tidens slut skal gjøre allting nytt. Det er og et håp om liv og oppstandelse i denne verden, i dette livet. Om at midt i det som er død og lidelse, kan livet fortsatt gro. I det som blir mold på høsten og virker som dødt hele vinteren, fins allerede frøet til det nye livet om våren. For den som er rammet av sorg og tap, kan det fortsatt finnes håp om en ny tilværelse selv om det virker umulig akkurat nå.
Å leve som kristen er å leve i denne spenningen, i håpet og lengselen etter Gudsriket utenfor tiden, og å leve i oppgaven vi har med å spre Gudsriket i denne verden. Å leve som kristen er ikke å leve vendt bort fra verden, skaperverket og menneskene, men å leve i håp og i tjeneste også for dem vi har omkring oss. Guds kjærlighet er større enn vi kan ane, er sterkere enn døden og bærer oss bortenfor tid og rom. Vi erfarer samme kjærlighet ved og ta imot og gi videre trøst, håp og tjeneste for helt vanlige mennesker i vår vanlige verden. Og når sorg, lidelse og død kommer altfor nær, husk på at Jesus har erfart samme sorg, samme smerte og til og med samme død. Slik kan vi være salt og lys i verden, med håp om liv etter døden og sorgen både i evigheten og i verden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar