söndag 22 maj 2016

Åndens vind, ild og vann leder oss på veien frem

Preken på pinsenattsgudstjeneste Oslo Domkirke, 14 mai 2016.
I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom, mørke lå over dypet, og Guds ånd svevde over vannet. Da sa Gud: «Det skal bli lys!» Og det ble lys. Gud så at lyset var godt, og Gud skilte lyset fra mørket. Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt. Og det ble kveld, og det ble morgen, første dag. Mos 1,1-5
Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne.
   
I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen. En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget morsmål bli talt. Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler? Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål? Vi er partere og medere og elamitter, folk som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma, jøder og proselytter, kretere og arabere – og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!» Apg 2,1-11
På den siste dagen i høytiden, den store festdagen, sto Jesus fram og ropte: «Den som tørster, skal komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann. »Dette sa han om Ånden de som trodde på ham, skulle få. Ånden var ennå ikke kommet, for Jesus var ennå ikke blitt herliggjort. Joh 7,37-39
I begynnelsen svever Guds ånd over det som snart skal bli liv. Disiplene fikk tunger av ild over seg da de ble fylt av hellig Ånd. Den som tror på meg, i den skal det rinne elver av levende vann, sier Jesus.
Vind, ild og vann, tre elementer som ofte blir brukt, i Bibelen og i den kristne tradisjon, for å tale om den hellige Ånd. Sammen, og hver for seg, sier disse tre elementene noe om den hellige Ånd.
Den hellige Ånd, eller Guds ånd, er måten Gud er nærværende i verden, her og nå. Vi kan inga fange inn eller måle Gud, men slik som vi kan se tredets blader bevege seg av vinden kan vi se hvordan Guds nærvær, gudsvinden påvirker oss og verden.
Vinden er kanskje den vanligste bilden for ånden. Ånd, vind og pust er beslektede ord på bibelens både grunnspråk, og de henger i hop. Gudsvinden, ånden svever over skapelsen i dess første stund, og i den andre skapelsesfortellingen blåser Gud inn pusten, livet i mennesket. Guds ånd er nær oss som vår egen pust, og like nødvendig for livet. Skapelsen skjer hele tiden, i hver pust, i hvert hjerteslag, i hver bevegelse er guds ånd der.
Ilden som kommer over disiplene viser kraften i Guds Ånd. Det er en dramatisk scene, hvor disiplene sitter lukket inn fylt av angst. Så kommer Guds ånd over den med et høyt lyd og men tunger av ild. Plutselig er de ikke redde lenger, men kan tale om Jesus så at hele verden hør og skjønner. Retningen endres, ikke bare i deres eget liv men hele kristendommen som verdensreligion blir født her: retningen er utadvendt, mot mennesker og verden, til å gå over grenser.
 Vannet kobler vi i kirken gjerne til dåpens vann. Og i dåpen er Guds ånd nær. Men når Jesus taler om at den som tror på ham skal ha kilder av levende vann, så tenker jeg at det er videre enn så. Vannet gir liv, og en rennende elv kan ikke bli brukt opp. Den går videre, den blir ikke brukt opp fordi noen drikker av den men rekker til flere. Guds Ånd er en kilde som ikke tar slutt men vokser.
Disse tre elementene har noen ting felles. De er nødvendige for livet – vi trenger vann, å puste og ildens varme og energi for å overleve. Men de er ikke fullt ut mulige å kontrollere, og de bærer i seg muligheten å være dødelige – ed drukning, stormer og store brand. Guds ånd er ikke dødelig eller farlig, men en kraft vi ikke kan kontrollere eller domestisere. Vinden blåser hvert den vil, sier vi noen ganger om den hellige ånd, og sånn er det. Den hellige ånd, Guds nærvær i verden er ikke noe som vi kan bruke for våre egna formål, ikke noe vi kan plukke frem når det passer, noe vi kan bruke i passe mengde.
Når vi slipper inn Guds ånd i livet vårt, kan den føre oss på veier vi ikke visste fantes. Den kan gi oss krefter, mot eller formåger til å gjøre ting vi ikke trodde at vi kunde. Gudsvinden gav disiplene og den tidlige kirken en retning, og ånden kan også gi enkelte mennesker en ny retning i livet.
I bibelen finner vi også flere navn på ånden, utøver disse elementene. Hjelperen, trøsteren, veiviseren, sannhetens ånd. Guds ånd formaner oss, men er også vår advokat eller den som taler for oss. Ånden utfordrer oss – den er ikke en trøster som bare vil at vi koser oss inn, men viser oss veien fremover. Den hjelper oss å si sannheten selv når det ikke er enkelt. Den viser oss var vår vei er, gir oss retning og håp. Når vi går åndens vei, vet vi ikke alltid hvert vi er på vei, men at vi går den sammen med Kristus.
Skapelsen skjedde ikke bare en gang, men Gud skaper bestandig. Jesus levde en gang på jorden da han dødde og stod opp, men han er bestandig nærværende. Ved den hellige ånd puster Gud liv i skaperverket og vandrer Kristus sammen med oss i dag. Åndens nærvær gir oss motet til å vandre videre, gir oss retning og hjelp. Det vi ikke tror er mulig, er mulig med åndens hjelp. Og retningen ånden viser oss er ikke vekk fra skaperverket og verden, men slik de første disiplene er vår retning utover. Vi vet ikke hvor veien tar oss, men ved den hellige ånd vandrer vi der sammen med Kristus.

Hvorfor er du her?

Preken på Storbymesse Søndag før pinse, 8 mai 2016, i Trefoldighetskirken.
Da ble Elia redd og skyndte seg av sted for å berge livet. Han kom til Beer-Sjeba, som ligger i Juda. Der lot han tjenestegutten sin bli igjen. Selv gikk han en dagsreise ut i ørkenen. Han kom til en gyvelbusk, satte seg under den og ba om å få dø. «Nå er det nok, Herre!» sa han. «Ta mitt liv! For jeg er ikke bedre enn fedrene mine.» Så la han seg ned og sovnet under gyvelbusken. I det samme rørte en engel ved ham og sa: «Stå opp og spis!»Og da han så seg om, fikk han øye på en brødleiv, bakt på glødende steiner, og en krukke med vann ved hodet sitt. Han spiste og drakk og la seg igjen. Men Herrens engel kom en gang til, rørte ved ham og sa: «Stå opp og spis! Ellers blir veien for lang for deg.»Da sto han opp og spiste og drakk. Og styrket av maten gikk han førti dager og førti netter til han kom til Guds fjell, Horeb. Der gikk han inn i en hule og sov der om natten. Da kom Herrens ord til ham, og det lød så: «Hvorfor er du her, Elia?» Han svarte: «Jeg har vist brennende iver for Herren, hærskarenes Gud. For israelittene har forlatt din pakt, dine altere har de revet ned, og dine profeter har de drept med sverd. Jeg er den eneste som er igjen, og nå står de meg etter livet.» Da sa Herren: «Gå ut og still deg opp på fjellet for Herrens ansikt, så vil Herren gå forbi!» Foran Herren kom en stor og sterk storm som kløvde fjell og knuste klipper, men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden – lyden av skjør stillhet. Da Elia hørte den, dro han kappen for ansiktet, gikk ut og stilte seg i huleåpningen. Da lød det en stemme som sa: «Hvorfor er du her, Elia?» Kong 19,3b-13
 Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og gjøre kjent for dere det som skal komme. Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere. Alt det som min Far har, er mitt. Derfor sa jeg at han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere. Joh 16,12-15
Søndag før pinse er en ventesøndag. På torsdag var det Kristi Himmelfartsdag. Den dagen feirer vi hvordan perioden da den oppstandne Kristus vandrer på jorda og møter disiplene ender ved at han blir løftet opp til himmelen. Neste søndag er det pinse. Da får disiplene ta imot den hellige Ånd, og et nyt kapitel begynner da disiplene forteller om Kristus og sprer ordet; kirken begynner å ta form. Men akkurat nå er vi mitt imellom. I venterommet. I stillheten. I pausen mellom utpust og innpust.

Jeg tror ikke det er noen slump at det er en ti-dagers pause imellom Kristi himmelfart og pinse. Vi trenger pause, stillhet, rom for å gi plass til bønn, tanker, å komme i kapp med oss selv. Når vi blir stille, lar ting ta tid, kan vi høre våre egne tanker og lengsler, og vi kan høre Gud. For Gud kan være der, i stillheten.

Fortellingen om Elia er dramatisk. Rett før vi kom inn i teksten, har han hatt en slags profet-battle med profetene til guden Baal, og han har vunnet overlegent. Men han skjønner at det er farlig, og må flykte, ut i ørkenen og videre mot Guds fjell, Horeb. Det er ikke noen enke lferd, og Elia er nær ved å gi opp. Men til slutt er han framme, og får et spørsmål fra Gud, flere ganger: Hvorfor er du her.

Gud møter ikke Elia i stormen, eller jordskjelvet eller ilden. Elia kjenner Guds nærvær i den skjøre stillheten. Men det nærværet handler ikke om å kose seg inne og ha det hyggelig. Det kommer med ett utfordrende spørsmål: hvorfor er du her, Elia.

Elia svarer at han er alene, overgitt og på flukt. Guds svar bekrefter ham, men sier ikke at han kan bli igjen her og på fjellet. Nei, han får en ny oppgave og må dra tilbake dit han kom fra. Sånt kan skje, når vi blir så stille at vi kan lytte til Gud og oss selv. Når vi ikke gjømmer oss, og lar de utfordrende spørsmålene dvele i oss, kan vi se hva som er sant, hva som er gott og rett, hva som er vår oppgave og vei.

I evangeliteksten snakket Jesus om Sannhetens ånd. Det er ikke pinse ennå, og Ånden står ikke helt i sentrum. Dette er en tekst fra Jesu avskjedstale, der han forbereder dem på hva som skal skje (selv om de ikke helt skjønner noe av det). Når Jesus talte om ånden som skal komme, er et av navnene han bruker Sannhetens ånd. Ånden gjør mange ting, men den kommer fra, og peker alltid mot Kristus. Ånden taler ikke ut fra seg selv, men på vegne av Kristus. Og når vi lar sannhetens ånd veilede oss, så leder den oss til Kristus, og den hjelper oss å se sannheten om oss selv. Den sannheten er ikke alltid så pen og behagelig.
Når vi stiller oss selv spørsmålet som Elia fikk, hvorfor er du her, så finnes det minst like mange svar som det finnes mennesker. Og vi kan fortolke det på forskjellige måter – hvorfor er vi her, i kirken, i kveld? Eller hvorfor er du her, der du er i livet ditt? Svarene kan handle om hva som har dratt oss hit, hva vi lenger etter. Eller hva vi er på flukt i fra. De sannhetene om livet og oss selv som ligger i spørsmålene og svarene kan være klare som glas, eller gjemt under mange ting vi helst ikke vil begynne å grave i. Men for å bli ledet av sannhetens ånd, må vi stole på Gud og legge vår redsel til side. Sannheten skal gjøre dere fri, sier Jesus ved en annen anledning, men det er ikke nødvendigvis en enkel frihet, der vi slipper unna ansvar. Tvert imot, friheten i Kristus, det er friheten til å tjene, til å finne sine oppgaver, friheten til å leve for andre.


Den kjente britiske teologen C.S. Lewis skal ha sagt, at hvis noen søker seg til religion for å ha det bekvemt, ville han i hvert fall ikke anbefalt kristendommen. Det er sagt med litt humor, men det ligger noe veldig sant i det.
Stillhet har vært ett element i kristendommen, en vei den kristne tradisjonen har fulgt helt siden ørkenfedrene i den tidlige kirken. Stillheten har blitt dyrket i kloster og i retreater, i bønn og hellig lesing, på forskjellige måter. I vår tid har det blitt populært igjen, og ikke sjelden i kombinasjon med? mindfullness, meditasjon og avslapping. Det er ikke nødvendigvis noe feil ved noen av disse teknikkene, men kristen meditasjon og stillhet handler om noe annet – ikke å flykte fra hverdagen, ikke å bli fornøyd med hvordan tingene er eller snike seg vekk fra verden og sitt liv. Tvert imot er en kristen stillhet en skjør stillhet i selskap av sannhetens ånd. Den handler om å gi plass for å lytte til verdens behov. Se hva som er min vei, ikke vekk fra skapelsen men nærmere det å gi Guds kjærlighet videre i skapelsen.


I pausen mellom kristi himmelsfart og pinse får vi dvele litt ved det. Mellom utpust og innpust, i en stillhet som ikke er fravær, men nærvær, får vi stole på at sannhetens ånd er nær. Nær oss, til å hjelpe oss finne sannheten ved spørsmålet: hvorfor er du her.

Møte den oppstande Kristus

Preken på Emmausvandringsgudstjeneste 2 påskedag, Trefoldighetskirken.

 Men Maria sto like utenfor graven og gråt. Gråtende bøyde hun seg fram og så inn i graven. Da fikk hun se to hvitkledde engler sitte der Jesu kropp hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene. «Hvorfor gråter du, kvinne?» spurte de. Hun svarte: «De har tatt Herren min bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» I det samme snudde hun seg og så Jesus stå der, men hun skjønte ikke at det var han. «Hvorfor gråter du, kvinne?» spør Jesus. «Hvem leter du etter?» Hun trodde at det var gartneren, og sa til ham: «Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.» «Maria», sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: «Rabbuni» – det betyr mester. Jesus sier til henne: «Rør meg ikke, for jeg har ennå ikke steget opp til Far. Men gå til mine brødre og si til dem at jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.» Da gikk Maria Magdalena av sted og sa til disiplene: «Jeg har sett Herren!» Og hun fortalte hva han hadde sagt til henne. Joh 20,11-18

 Samme dag var to disipler på vei til en landsby som heter Emmaus, seksti stadier fra Jerusalem, og de snakket om alt det som var skjedd. Mens de nå snakket sammen og drøftet dette, kom Jesus selv og slo følge med dem. Men øynene deres ble hindret i å se, så de ikke kjente ham igjen.  Han sa da til dem: «Hva er det dere går og snakker så ivrig om?» De stanset og så bedrøvet opp,  og den ene, han som het Kleopas, svarte: «Du må være den eneste tilreisende i Jerusalem som ikke vet hva som er hendt der i disse dager.»  «Hva da?» spurte han. «Det med Jesus fra Nasaret», svarte de. «Han var en profet, mektig i ord og gjerning for Gud og hele folket. Men våre overprester og rådsherrer utleverte ham og fikk ham dømt til døden og korsfestet ham. Og vi som hadde håpet at det var han som skulle befri Israel! Dessuten: I dag er det alt tredje dagen siden dette hendte. Og nå har også noen kvinner blant oss gjort oss forvirret. De gikk ut til graven tidlig i dag morges, men de fant ikke kroppen hans. De kom tilbake og fortalte at de hadde sett et syn av engler som sa at han lever. Noen av våre gikk da til graven, og de fant det slik som kvinnene hadde sagt, men ham selv så de ikke.» Da sa han til dem: «Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det profetene har sagt! Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?» Og han begynte å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene.
   
  De nærmet seg nå den landsbyen de skulle til, og han lot som han ville dra videre. Men de ba ham inntrengende: «Bli hos oss! Det lir mot kveld, og dagen heller.» Da gikk han med inn og ble hos dem.  Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, ba takkebønnen, brøt det og ga dem. Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen. Men han ble usynlig for dem. De sa til hverandre: «Brant ikke hjertet i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?»  Og de brøt opp med en gang og vendte tilbake til Jerusalem. Der fant de alle de elleve og vennene deres samlet, og disse sa: «Herren er virkelig stått opp og har vist seg for Simon.» Så fortalte de to om det som hadde hendt på veien, og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet. Luk 24,13-35
De kjenner ham ikke igjen. Hverken Maria der hun gråter ved graven, eller de navnløse disiplene på veien mot Emmaus. Når Maria kom til graven tidlig om morgenen sammen med noen av de andre kvinnene som fulgte Jesus fant de graven tom, og dro og hentet Peter og Johannes som dro rett dit, og fant den like tom som kvinnene. Disiplene gikk hjemover, men Maria ble igjen ved graven, gråtende.

Den aller første erfaringen av oppstandelsen, er forvirring. Det finnes ikke noen vitner til selve oppstandelsen, og de som hadde fulgt Jesus får ikke hele vidden av hva som skjedd forklart for seg. De ulike evangeliene forteller med litt ulike detaljer, men i de store dragen er de enige: noen kvinner, bland dem Maria Magdalena kom først til graven tidlig og fant den tom, og linklærne ligger igjen. Engler finnes med i flere fortellingen, her gir de ikke noen beskjeder, mens i noen av de andre fortellingene oppfordrer de Maria og de andre kvinnene at fortelle disiplene at Jesus skal møte dem. At detaljene er ulike, gjør ikke helheten mindre troverdig. Moderne vitnepsykologi lærer oss at mennesker oppfatter detaljer litt ulikt, og at det snarere øker troverdigheten at de ikke alle forteller likt, slik som om de hadde blitt enige om en versjon at fortelle.

Uansett de ulike detaljene, skjønner vi at forvirringa var stor for Maria og de andre ved graven. Den tomme graven må ha vært en sterk erfaring og i etterhand en tydelig bilde, men der og da var det en mer sannsynlig forklaring til tomheten: at noen tatt kroppen vekk. Det er også hva Maria spør mannen som hun tror er gartneren om. Man kan nesten skjønne hvor irritert hun blir når hun får spørsmålet to ganger om hvorfor hun gråter. Det burde jo vært åpenbart! Men denne morgen er ikke noen ting slik som det pleier.

Det er først når han sier hennes navn, som hun kjenner ham igjen. Og da, når hun vet at hun møtt den levende, oppstandne Jesus, kan hun tro på hva som skjedd. Disiplene på vei til Emmaus, rekker å snakke sammen med ham lenge uten å skjønne vem han er. Først når han bryter brødet sammen med dem, kjenner de ham igjen.

Det er i møtet med den oppstandne Jesus som vidden av hva som skjedd går opp for dem. Han, som de med sine egne øyne sett bli tortert og henrettet, står nå her sammen med dem. På en ny måte, og alt er ikke slikt det var, men han er virkelig levende. Døden har ikke fått det siste ord, og noe er nå helt annerledes.

Under dagene som kommer, får de møte ham igjen noen ganger. Etter hvert er de klare til å ta imot den hellige ånd, og gå ut i verden og fortelle alle om Kristus og det glade budskap. Under åren som kommer skal fortellingene tegnes ned, kirken begynner å formere sin organisasjon, teologene begynner å systematisk forklare den kristne læren. Men det begynner med dette møte med den oppstandne Kristus.

Det møtet finnes også for oss, selv på en annen måte. Vi får vandre sammen med andre disipler, vi får møte ham i fortellingene og ordet. Vi møter ham i tjeneste for de minste som er hans søstrer og brøder. Og vi møter ham i nattverdens måltid, i dag og hver uke om vi vill. Når vi bryter brødet og deler det så det er nok til alle, da er han der.

At vi, slik som Maria og disiplene, får møte den oppstandne Jesus, betyr at det finnes håp. Det betyr at det finnes noen som vil være sammen med oss, med en kjærlighet som ikke ens døden kan hindre. Det betyr at lidelse, vondskap og død ikke får det siste ord i verden. Det betyr at det finnes en som sier også mitt, og ditt navn, men ømhet i røsten, og som vil bære oss og vandre sammen med oss gjennom hele livet og gjennom døden.