Møte den oppstande Kristus

Preken på Emmausvandringsgudstjeneste 2 påskedag, Trefoldighetskirken.

 Men Maria sto like utenfor graven og gråt. Gråtende bøyde hun seg fram og så inn i graven. Da fikk hun se to hvitkledde engler sitte der Jesu kropp hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene. «Hvorfor gråter du, kvinne?» spurte de. Hun svarte: «De har tatt Herren min bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» I det samme snudde hun seg og så Jesus stå der, men hun skjønte ikke at det var han. «Hvorfor gråter du, kvinne?» spør Jesus. «Hvem leter du etter?» Hun trodde at det var gartneren, og sa til ham: «Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.» «Maria», sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: «Rabbuni» – det betyr mester. Jesus sier til henne: «Rør meg ikke, for jeg har ennå ikke steget opp til Far. Men gå til mine brødre og si til dem at jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.» Da gikk Maria Magdalena av sted og sa til disiplene: «Jeg har sett Herren!» Og hun fortalte hva han hadde sagt til henne. Joh 20,11-18

 Samme dag var to disipler på vei til en landsby som heter Emmaus, seksti stadier fra Jerusalem, og de snakket om alt det som var skjedd. Mens de nå snakket sammen og drøftet dette, kom Jesus selv og slo følge med dem. Men øynene deres ble hindret i å se, så de ikke kjente ham igjen.  Han sa da til dem: «Hva er det dere går og snakker så ivrig om?» De stanset og så bedrøvet opp,  og den ene, han som het Kleopas, svarte: «Du må være den eneste tilreisende i Jerusalem som ikke vet hva som er hendt der i disse dager.»  «Hva da?» spurte han. «Det med Jesus fra Nasaret», svarte de. «Han var en profet, mektig i ord og gjerning for Gud og hele folket. Men våre overprester og rådsherrer utleverte ham og fikk ham dømt til døden og korsfestet ham. Og vi som hadde håpet at det var han som skulle befri Israel! Dessuten: I dag er det alt tredje dagen siden dette hendte. Og nå har også noen kvinner blant oss gjort oss forvirret. De gikk ut til graven tidlig i dag morges, men de fant ikke kroppen hans. De kom tilbake og fortalte at de hadde sett et syn av engler som sa at han lever. Noen av våre gikk da til graven, og de fant det slik som kvinnene hadde sagt, men ham selv så de ikke.» Da sa han til dem: «Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det profetene har sagt! Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?» Og han begynte å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene.
     De nærmet seg nå den landsbyen de skulle til, og han lot som han ville dra videre. Men de ba ham inntrengende: «Bli hos oss! Det lir mot kveld, og dagen heller.» Da gikk han med inn og ble hos dem.  Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, ba takkebønnen, brøt det og ga dem. Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen. Men han ble usynlig for dem. De sa til hverandre: «Brant ikke hjertet i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?»  Og de brøt opp med en gang og vendte tilbake til Jerusalem. Der fant de alle de elleve og vennene deres samlet, og disse sa: «Herren er virkelig stått opp og har vist seg for Simon.» Så fortalte de to om det som hadde hendt på veien, og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet. Luk 24,13-35

De kjenner ham ikke igjen. Hverken Maria der hun gråter ved graven, eller de navnløse disiplene på veien mot Emmaus. Når Maria kom til graven tidlig om morgenen sammen med noen av de andre kvinnene som fulgte Jesus fant de graven tom, og dro og hentet Peter og Johannes som dro rett dit, og fant den like tom som kvinnene. Disiplene gikk hjemover, men Maria ble igjen ved graven, gråtende.

Den aller første erfaringen av oppstandelsen, er forvirring. Det finnes ikke noen vitner til selve oppstandelsen, og de som hadde fulgt Jesus får ikke hele vidden av hva som skjedd forklart for seg. De ulike evangeliene forteller med litt ulike detaljer, men i de store dragen er de enige: noen kvinner, bland dem Maria Magdalena kom først til graven tidlig og fant den tom, og linklærne ligger igjen. Engler finnes med i flere fortellingen, her gir de ikke noen beskjeder, mens i noen av de andre fortellingene oppfordrer de Maria og de andre kvinnene at fortelle disiplene at Jesus skal møte dem. At detaljene er ulike, gjør ikke helheten mindre troverdig. Moderne vitnepsykologi lærer oss at mennesker oppfatter detaljer litt ulikt, og at det snarere øker troverdigheten at de ikke alle forteller likt, slik som om de hadde blitt enige om en versjon at fortelle.

Uansett de ulike detaljene, skjønner vi at forvirringa var stor for Maria og de andre ved graven. Den tomme graven må ha vært en sterk erfaring og i etterhand en tydelig bilde, men der og da var det en mer sannsynlig forklaring til tomheten: at noen tatt kroppen vekk. Det er også hva Maria spør mannen som hun tror er gartneren om. Man kan nesten skjønne hvor irritert hun blir når hun får spørsmålet to ganger om hvorfor hun gråter. Det burde jo vært åpenbart! Men denne morgen er ikke noen ting slik som det pleier.

Det er først når han sier hennes navn, som hun kjenner ham igjen. Og da, når hun vet at hun møtt den levende, oppstandne Jesus, kan hun tro på hva som skjedd. Disiplene på vei til Emmaus, rekker å snakke sammen med ham lenge uten å skjønne vem han er. Først når han bryter brødet sammen med dem, kjenner de ham igjen.

Det er i møtet med den oppstandne Jesus som vidden av hva som skjedd går opp for dem. Han, som de med sine egne øyne sett bli tortert og henrettet, står nå her sammen med dem. På en ny måte, og alt er ikke slikt det var, men han er virkelig levende. Døden har ikke fått det siste ord, og noe er nå helt annerledes.

Under dagene som kommer, får de møte ham igjen noen ganger. Etter hvert er de klare til å ta imot den hellige ånd, og gå ut i verden og fortelle alle om Kristus og det glade budskap. Under åren som kommer skal fortellingene tegnes ned, kirken begynner å formere sin organisasjon, teologene begynner å systematisk forklare den kristne læren. Men det begynner med dette møte med den oppstandne Kristus.

Det møtet finnes også for oss, selv på en annen måte. Vi får vandre sammen med andre disipler, vi får møte ham i fortellingene og ordet. Vi møter ham i tjeneste for de minste som er hans søstrer og brøder. Og vi møter ham i nattverdens måltid, i dag og hver uke om vi vill. Når vi bryter brødet og deler det så det er nok til alle, da er han der.

At vi, slik som Maria og disiplene, får møte den oppstandne Jesus, betyr at det finnes håp. Det betyr at det finnes noen som vil være sammen med oss, med en kjærlighet som ikke ens døden kan hindre. Det betyr at lidelse, vondskap og død ikke får det siste ord i verden. Det betyr at det finnes en som sier også mitt, og ditt navn, men ømhet i røsten, og som vil bære oss og vandre sammen med oss gjennom hele livet og gjennom døden.