Vær ikke redde!

Preken på påskenattsmesse i Gamle Aker kirke 2016.

Herren sa til Moses: «Si til israelittene at de skal snu om og slå leir foran Pi-Hahirot, mellom Migdol og havet! Foran Baal-Safon, midt imot byen, skal dere slå leir ved havet.Så kommer farao til å si at israelittene har gått seg vill i landet, og at ørkenen har stengt dem inne. Jeg vil gjøre faraos hjerte ubøyelig, så han setter etter dem. Da skal jeg vise min herlighet på farao og hele hans hær. Og egypterne skal kjenne at jeg er Herren.» Dette gjorde israelittene.

Da egypterkongen fikk melding om at folket hadde flyktet, kom han og tjenerne hans på andre tanker om folket. «Hva er det vi har gjort?» sa de. «Vi lot israelittene dra fra slavearbeidet hos oss!» Så spente han for vognen sin og tok hæren med seg. Han tok 600 av de beste vognene og hva som ellers fantes av vogner i Egypt, og offiserer til hver av dem. For Herren gjorde hjertet til farao, kongen i Egypt, ubøyelig, så han satte etter israelittene. Men israelittene dro ut med løftet hånd. Egypterne satte etter dem med alle vognene, hestene og rytterne, hele faraos hær. De nådde dem igjen ved Pi-Hahirot, der de lå i leir ved havet, foran Baal-Safon.

Da farao nærmet seg, så israelittene opp og fikk øye på egypterne som kom etter dem. De ble grepet av stor frykt og ropte til Herren. De sa til Moses: «Fantes det ikke graver nok i Egypt siden du har ført oss ut i ørkenen for å dø? Hvorfor har du gjort dette mot oss? Hvorfor førte du oss ut av Egypt? Var det ikke det vi sa til deg i Egypt: La oss få være i fred, vi vil arbeide for egypterne! Det er bedre for oss å arbeide for dem enn å dø i ørkenen.» Da sa Moses til folket: «Vær ikke redde! Stå fast, så skal dere få se at Herren frelser dere i dag! For slik som dere ser egypterne i dag, skal dere aldri se dem mer. Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.»

Herren sa til Moses: «Hvorfor roper du til meg? Si til israelittene at de skal dra videre! Du skal løfte staven din og rekke hånden ut over havet og kløve det, så israelittene kan gå tørrskodd tvers igjennom havet. Se, jeg gjør egypterne harde, så de setter etter dem. Jeg skal vise min herlighet på farao og hele hans hær, på vognene og rytterne hans. Egypterne skal kjenne at jeg er Herren når jeg viser min herlighet på farao og vognene og rytterne hans.»

Guds engel, som hadde gått foran Israels leir, byttet nå plass og gikk etter folket. Skysøylen som var foran dem, flyttet seg og stilte seg bak dem, så den kom mellom egypternes leir og israelittenes leir. Og skyen kom med mørke, men den lyste likevel opp natten, så de ikke kom inn på hverandre hele natten. Da rakte Moses hånden ut over havet, og Herren drev havet bort med en sterk østavind som blåste hele natten, så havet ble til tørt land. Vannet ble kløvd, og israelittene gikk tørrskodd tvers igjennom havet. Vannet sto som en mur til høyre og venstre for dem. (2 Mos 14,1-22)

Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv. Har vi vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans, skal vi være ett med ham i en oppstandelse som er lik hans. Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham, for at den kroppen som er underlagt synden, skulle tilintetgjøres og vi ikke lenger skulle være slaver under synden. For den som er død, er befridd fra synden. Er vi døde med Kristus, tror vi at vi også skal leve med ham. Vi vet jo at når Kristus er oppreist fra de døde, så dør han ikke mer; døden har ikke lenger makt over ham. For døden han døde, den døde han for synden, én gang for alle, men livet han lever, det lever han for Gud. På samme måte skal dere regne dere som døde for synden, men som levende for Gud i Kristus Jesus. (Rom 6,3-11)

Da sabbaten var over, kjøpte Maria Magdalena og Maria, Jakobs mor, og Salome velluktende oljer for å gå og salve ham. Tidlig om morgenen den første dagen i uken kom de til graven da solen gikk opp. De sa til hverandre: «Hvem skal vi få til å rulle bort steinen fra inngangen til graven?» Men da de så opp, fikk de se at steinen var rullet fra. Den var meget stor. Da de kom inn i graven, så de en ung mann sitte på høyre side, kledd i en hvit, lang kjortel, og de ble forferdet. Men han sa til dem: «Vær ikke forferdet! Dere leter etter Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er stått opp, han er ikke her. Se, der er stedet hvor de la ham! Men gå og si til disiplene hans og til Peter: ‘Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se ham, slik som han sa dere.’» Da gikk de ut og flyktet bort fra graven, skjelvende og ute av seg. De sa ikke et ord til noen, for de var redde. Mark (16,1-8)

Vær ikke redde! Vær ikke forferdet! Denne enkle og samtidig så vanskelige oppfordringa, gitt til Israelittene ved Sivsjøen, og til kvinnene ved den tomme graven, sammenfatter egentlig hele påskens budskap. Til tross for at det er midt på natten, til tross på at det finnes så mye som er skummelt og farlig, så trenger vi ikke være redde. Det var budskapet da, og er budskapet til oss, i natt.

Det var så vidt ikke natt, men tidlig morgen da Maria, Maria og Salome kom til Jesu grav. Men i livet deres må det ha vært et totalt mørke. Alt hadde falt sammen, han de stolte på, ville ikke bare forandre livene deres, men hele verden, og nå var han blitt henrettet på det mest grusomme og fornedrende vis. De ante ikke hva som ville skje nå, men de ville i hvert fall sørge for kroppen til Jesus, en praktisk oppgave midt i alt det uforklarlige. Og da de kommer til graven, er steinen bortrulla og graven tom. Selvfølgelig var de forferdet! De hadde alt å være redde for. Men sakte byttes forvirringen, redselen og uroen til håp. Håp om at det han hadde sagt, var sant. At dette ikke var slutten, men begynnelsen. At alt det de opplevde sammen med Jesus, det han sa om Guds rike, om en kjærlighet sterkere enn døden, ikke var en knust drøm, men sannere en noe annet i verden. For hvis det er sant, da finnes ikke lenger noe å være redd for.

Like redde, skjønt av andre grunner, var Israelittene på stranden da de så den egyptiske hæren komme etter dem. De hadde også akkurat begynt å håpe at frigjøringen var der etter mange år i trelldom og fangenskap. Etter en dramatisk tid var de nå like i nærheten av friheten, men sto fast ved havet og hadde fienden i hælene. Selvfølgelig er de redde og opprørte, i tvil om hvorvidt de virkelig kan ha noen fremtid. Men de får det samme budskapet: vær ikke redde. Rett igjennom det som virker som en sikker død, åpner Gud en vei for dem, fra trelldom til frihet. Med håp og tillit stoler de på Gud og går ut i frihet.

Påskenatt er metta med symboler. Fra mørke til lys, gjennom døden til livet. Fra grusomheten på langfredag, da vi sammen med Jesus er på tilværelsens absolutte bunnpunkt, til jubel og glede over oppstandelsen. Det trossige håpet om at smerten, ondskapen, lidelsen og døden ikke har det siste ordet, men at den kjærligheten som skapte verden også satte den fri ved å beseire døden.

Dette håpet er det som ligger bak ordene: vær ikke redde. Kvinnene ved graven trenger ikke være redde, for det finnes håp for dem og verden på grunn av oppstandelsen. Folket ved stranden trenger ikke være redde, for Gud holder løftene sine, og håpet om frihet har en grunn.

Disse ordene, vær ikke redde, det er også et evangelium, et gledesbudskap til oss i dag. For det er mange av oss som er redde, og kanskje ikke uten grunn. Vi lever i en verden med krig, naturkatastrofer, vold, undertrykkelse og diffuse trusler. Vår tids kanskje mest typiske trussel er terrorisme – grusomt aktuelt denne uka, men det er også noe vi er blitt vant til. Selve poenget med terrorisme er å skape redsel – usikkerhet, noe uforutsigbart, som kan hende hvor og når som helst. Terrorismens mål er å gjøre oss redde, slutte og vise tillit til hverandre og skape frykt i samfunnet. Terrorismens farligste effekt er ikke død og lidelse, hvor grusomt det enn er, men frykten og angrepet på åpenheten og tilliten mellom mennesker i verden.

Men det er ikke bare terrorisme som sprer redsel og frykt i samfunnet vårt. Mange mennesker har en diffus redsel for ting som ikke utgjør noen konkret trussel eller fare. De er redde for å mislykkes, redde for å tape, redde for å ikke være gode nok. Redde for klimaendringer, flyktningekrise, utilstrekkelig pensjon, eller for å ikke kjenne seg igjen i samfunnet. Sosiologen og samtidsforskeren Zygmunt Bauman har kalt akkurat dette for «liquid fear», en flytende frykt. Mennesker er redde, men uklart for hva, og prøver å få kontroll over tilværelsen med de midlene de har. I mangel på trygghet og tillit satser de istedenfor på sikkerhet. Men sikkerheten blir aldri total – vi kan ikke kontrollere bort frykten, og det som var tenkt å skulle gi oss sikkerhet, risikerer isteden å skape et fengsel av høyre murer og hardere kontroll.

Svaret på den flytende frykten er ikke sikkerhet, men tro, håp og kjærlighet. Gud ønsker frihet for oss: frihet fra frykt, fra trelldom og undertrykkelse, fra det som binder oss og holder oss fast.

Påskenattens håp, det er også vårt håp. Den kjærlighet som ikke kan dø, den finnes også for oss. Vi skal nettopp få minne oss på vår dåp, da vi gjennom vannet går sammen med Kristus gjennom død til liv, da vi dør og oppstår med Kristus. Ordene Paulus bruker, er abstrakte for oss, og kanskje ikke helt enkle når han prøver å forklare sammenhengen mellom dåpen og Kristi død og oppstandelse. Men i dåpen knyttes vi opp mot Kristus, vår redsel, uro og det som binder oss, får dø, mens vi får leve sammen med Kristus. Det skjer én gang i dåpen, men også hver dag når vi prøver å leve i vår dåp. Vi skal også få dele nattverd med hverandre, der Jesus lovet at han selv møter oss, mottar, elsker og ser oss slik som vi er. I nattverdens mysterium brytes tid og rom opp, i et evig nå møtes himmel og jord, historie og fremtid, mennesker og Gud. Den kjærlighet som bærer verden, møter oss her og nå i denne natt.

Kvinnene ved graven og folket på stranden, de var redde og ikke uten grunn. Men de fikk håp gjennom Guds oppfylte løfter. Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut, skriver Johannes i sitt første brev, og det var det som skjedde. Håpet, troen på Guds løfter og Guds kjærlighet driver frykten ut og gjør at vi ikke trenger å være redde. Vi tror kanskje også at vi har god grunn til å være redde. Men det håpet, den kjærligheten som kan drive frykten ut, den finnes også for oss. Ordene: «Vær ikke redde» er påskens evangelium til oss i natt.

Vi får leve våre liv frimodige i håp, stole på kjærligheten som er sterkere enn døden, og tro at livet seirer til slutt. For når det er sant, finnes ikke noen ting å være redd for.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet.