Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne. Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den hellige ånd og ropte høyt: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd. Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse.» Luk 1,39-45
Det var sannsynligvis mye følelser når de møttes, Maria og Elisabet. Maria hadde nylig fått besøk av engelen og sagt ja til å bære et barn som skulle kalles Guds sønn. Hun må ha vært forvirra, kanskje stolt og forventningsfylt, men også redd for hva som ville skje når folk omkring henne skjønte at hun var gravid uten å være gift. Engelen hadde fortalt henne at Elisabet, hennes slektning, også ventet et spesielt barn, og nå var Maria på vei for å besøke henne. Kanskje for råd, støtte og trøst, kanskje bare for å få snakke sammen og glede seg over hva som skulle skje, sammen med noen som ikke syntes hun var helt gal. Som skjønte hva det dreide seg om.
Elisabet må også ha hatt mange følelser – hun hadde leva mange år i et barneløst ekteskap, og nå plutselig når hun egentlig var for gammel hadde hun blitt gravid. Hun viste at hennes barn også var spesielt, ikke bare for det hun nok trodde at det var for sent, men også for at hennes mann Sakarja fått beskjed fra engelen at barnet hans ville bli en stor profet. Etter hvert ville det barnet bli Johannes døperen.
Men nå møttes de to kvinnene, og Elisabet bekreftet Marias glede ved å kalle henne og barnet hun venter velsignet. Maria vet at hun og hennes barn sannsynligvis kommer å bli kallet mange ting, men velsignet hører nok ikke til de vanlige. Mitt i den uro og usikkerhet Maria føler, blir hun bekreftet i at det er noe stort og viktig hun har sagt ja til. De kan dele gleden, ikke bare for di to barnene men også over at de fått oppgaver fra Gud, at Gud vil dem gott. Maria var en ung jente mens Elisabet var «på sine gamle dager», men de møtes i en felles erfaring og kanskje i en slags kvinnesolidaritet. Elisabet har i mange år levet med lengselen men også skammen som det var på denne tid, å ikke kunne få barn. De vet begge to at livet som kvinne har noen særlige utfordringer, ikke bare fysisk uten også i de urettferdige kår som da som nå, fast på forskjellige måter, rammet kvinner.
Når Elisabet ropt ut sin hilsen og fostret Johannes sparket til av glede synger Maria sin kjente lovsang, om hvordan herskere støttes fra tronen og de lave løftes opp, hvordan de sultne blir mettet og de rike blir sendt tomhendte vekk. Salmen vi sang ista er en moderne omskriving av akkurat den teksten.
Hele denne fortellingen er i Lukasevangeliet, og det er ikke noen tilfeldighet. Lukas er opptatt av perspektivet under ifra, han løfter fram fortellinger om fattige, syke, de undertrykte, om at Jesus er kommet med et gledens bud. I Lukas finnes også mange fortellinger om kvinner med, og han er den eneste som har denne fortellingen om budskapet til Maria, og om Jesu fødsel i den versjon vi kjenner som Juleevangeliet. Ved å fortelle hele denne bakgrunnshistorie, og gi kvinnene i den sin plass, setter Lukas in Jesus i sitt jordiske, menneskelige sammenheng.
For dagens hovedperson er verken Maria eller Elisabet. Det er Jesus, og det løftet som gis ved at han skal bli født. At Gud blir menneske, det som kalles inkarnasjonen på teologspråk, er det viktigste. Gud selv, hele universums skaper, vil så gjerne opprette relasjonen til menneskeheten, vil dele våre kår i alt. Gud går så langt som at sette seg i en svært risikabel situasjon – å bli et foster, for å bli født som et menneskebarn. Et barn som fryser og er sulten, som trenger mennesker for å overleve. Og etter hvert får han oppleve alt det er å være menneske, av følelser og erfaringer, både gode og vonde. Og allerede neste uke begynner påskens drama med palmesøndag, da vi feirer hvordan Jesus rider in i Jerusalem på vei mot korset, lidelsen og døden.
Om alt det vet Maria ennå ikke noe, eller i hvert fal ikke detaljene. Men hun skjønte at hun sagt ja til en Gud som vil leve med oss, som ikke velger de enkle veiene og som lar store under skje for enkle, vanlige mennesker. Sammen med Maria og Elisabet får vi lovprise Gud, men også ved de evner og muligheter vi har, bruke dem til Guds verk. I våre sammenheng kan Guds under skje, og vi får gi oss selve og det vi har, stelle dem til Guds disposisjon, og gjøre som Maria: si ja til Gud.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar