Hvorfor er du her?

Preken på Storbymesse Søndag før pinse, 8 mai 2016, i Trefoldighetskirken.

Da ble Elia redd og skyndte seg av sted for å berge livet. Han kom til Beer-Sjeba, som ligger i Juda. Der lot han tjenestegutten sin bli igjen. Selv gikk han en dagsreise ut i ørkenen. Han kom til en gyvelbusk, satte seg under den og ba om å få dø. «Nå er det nok, Herre!» sa han. «Ta mitt liv! For jeg er ikke bedre enn fedrene mine.» Så la han seg ned og sovnet under gyvelbusken. I det samme rørte en engel ved ham og sa: «Stå opp og spis!»Og da han så seg om, fikk han øye på en brødleiv, bakt på glødende steiner, og en krukke med vann ved hodet sitt. Han spiste og drakk og la seg igjen. Men Herrens engel kom en gang til, rørte ved ham og sa: «Stå opp og spis! Ellers blir veien for lang for deg.»Da sto han opp og spiste og drakk. Og styrket av maten gikk han førti dager og førti netter til han kom til Guds fjell, Horeb. Der gikk han inn i en hule og sov der om natten. Da kom Herrens ord til ham, og det lød så: «Hvorfor er du her, Elia?» Han svarte: «Jeg har vist brennende iver for Herren, hærskarenes Gud. For israelittene har forlatt din pakt, dine altere har de revet ned, og dine profeter har de drept med sverd. Jeg er den eneste som er igjen, og nå står de meg etter livet.» Da sa Herren: «Gå ut og still deg opp på fjellet for Herrens ansikt, så vil Herren gå forbi!» Foran Herren kom en stor og sterk storm som kløvde fjell og knuste klipper, men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden – lyden av skjør stillhet. Da Elia hørte den, dro han kappen for ansiktet, gikk ut og stilte seg i huleåpningen. Da lød det en stemme som sa: «Hvorfor er du her, Elia?» Kong 19,3b-13

 Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og gjøre kjent for dere det som skal komme. Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere. Alt det som min Far har, er mitt. Derfor sa jeg at han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere. Joh 16,12-15

Søndag før pinse er en ventesøndag. På torsdag var det Kristi Himmelfartsdag. Den dagen feirer vi hvordan perioden da den oppstandne Kristus vandrer på jorda og møter disiplene ender ved at han blir løftet opp til himmelen. Neste søndag er det pinse. Da får disiplene ta imot den hellige Ånd, og et nyt kapitel begynner da disiplene forteller om Kristus og sprer ordet; kirken begynner å ta form. Men akkurat nå er vi mitt imellom. I venterommet. I stillheten. I pausen mellom utpust og innpust.

Jeg tror ikke det er noen slump at det er en ti-dagers pause imellom Kristi himmelfart og pinse. Vi trenger pause, stillhet, rom for å gi plass til bønn, tanker, å komme i kapp med oss selv. Når vi blir stille, lar ting ta tid, kan vi høre våre egne tanker og lengsler, og vi kan høre Gud. For Gud kan være der, i stillheten.

Fortellingen om Elia er dramatisk. Rett før vi kom inn i teksten, har han hatt en slags profet-battle med profetene til guden Baal, og han har vunnet overlegent. Men han skjønner at det er farlig, og må flykte, ut i ørkenen og videre mot Guds fjell, Horeb. Det er ikke noen enke lferd, og Elia er nær ved å gi opp. Men til slutt er han framme, og får et spørsmål fra Gud, flere ganger: Hvorfor er du her.

Gud møter ikke Elia i stormen, eller jordskjelvet eller ilden. Elia kjenner Guds nærvær i den skjøre stillheten. Men det nærværet handler ikke om å kose seg inne og ha det hyggelig. Det kommer med ett utfordrende spørsmål: hvorfor er du her, Elia.

Elia svarer at han er alene, overgitt og på flukt. Guds svar bekrefter ham, men sier ikke at han kan bli igjen her og på fjellet. Nei, han får en ny oppgave og må dra tilbake dit han kom fra. Sånt kan skje, når vi blir så stille at vi kan lytte til Gud og oss selv. Når vi ikke gjømmer oss, og lar de utfordrende spørsmålene dvele i oss, kan vi se hva som er sant, hva som er gott og rett, hva som er vår oppgave og vei.

I evangeliteksten snakket Jesus om Sannhetens ånd. Det er ikke pinse ennå, og Ånden står ikke helt i sentrum. Dette er en tekst fra Jesu avskjedstale, der han forbereder dem på hva som skal skje (selv om de ikke helt skjønner noe av det). Når Jesus talte om ånden som skal komme, er et av navnene han bruker Sannhetens ånd. Ånden gjør mange ting, men den kommer fra, og peker alltid mot Kristus. Ånden taler ikke ut fra seg selv, men på vegne av Kristus. Og når vi lar sannhetens ånd veilede oss, så leder den oss til Kristus, og den hjelper oss å se sannheten om oss selv. Den sannheten er ikke alltid så pen og behagelig.
Når vi stiller oss selv spørsmålet som Elia fikk, hvorfor er du her, så finnes det minst like mange svar som det finnes mennesker. Og vi kan fortolke det på forskjellige måter – hvorfor er vi her, i kirken, i kveld? Eller hvorfor er du her, der du er i livet ditt? Svarene kan handle om hva som har dratt oss hit, hva vi lenger etter. Eller hva vi er på flukt i fra. De sannhetene om livet og oss selv som ligger i spørsmålene og svarene kan være klare som glas, eller gjemt under mange ting vi helst ikke vil begynne å grave i. Men for å bli ledet av sannhetens ånd, må vi stole på Gud og legge vår redsel til side. Sannheten skal gjøre dere fri, sier Jesus ved en annen anledning, men det er ikke nødvendigvis en enkel frihet, der vi slipper unna ansvar. Tvert imot, friheten i Kristus, det er friheten til å tjene, til å finne sine oppgaver, friheten til å leve for andre.


Den kjente britiske teologen C.S. Lewis skal ha sagt, at hvis noen søker seg til religion for å ha det bekvemt, ville han i hvert fall ikke anbefalt kristendommen. Det er sagt med litt humor, men det ligger noe veldig sant i det.
Stillhet har vært ett element i kristendommen, en vei den kristne tradisjonen har fulgt helt siden ørkenfedrene i den tidlige kirken. Stillheten har blitt dyrket i kloster og i retreater, i bønn og hellig lesing, på forskjellige måter. I vår tid har det blitt populært igjen, og ikke sjelden i kombinasjon med? mindfullness, meditasjon og avslapping. Det er ikke nødvendigvis noe feil ved noen av disse teknikkene, men kristen meditasjon og stillhet handler om noe annet – ikke å flykte fra hverdagen, ikke å bli fornøyd med hvordan tingene er eller snike seg vekk fra verden og sitt liv. Tvert imot er en kristen stillhet en skjør stillhet i selskap av sannhetens ånd. Den handler om å gi plass for å lytte til verdens behov. Se hva som er min vei, ikke vekk fra skapelsen men nærmere det å gi Guds kjærlighet videre i skapelsen.


I pausen mellom kristi himmelsfart og pinse får vi dvele litt ved det. Mellom utpust og innpust, i en stillhet som ikke er fravær, men nærvær, får vi stole på at sannhetens ånd er nær. Nær oss, til å hjelpe oss finne sannheten ved spørsmålet: hvorfor er du her.