Åndens vind, ild og vann leder oss på veien frem

Preken på pinsenattsgudstjeneste Oslo Domkirke, 14 mai 2016.

I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom, mørke lå over dypet, og Guds ånd svevde over vannet. Da sa Gud: «Det skal bli lys!» Og det ble lys. Gud så at lyset var godt, og Gud skilte lyset fra mørket. Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt. Og det ble kveld, og det ble morgen, første dag. Mos 1,1-5

Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne.
    I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen. En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget morsmål bli talt. Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler? Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål? Vi er partere og medere og elamitter, folk som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma, jøder og proselytter, kretere og arabere – og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!» Apg 2,1-11

På den siste dagen i høytiden, den store festdagen, sto Jesus fram og ropte: «Den som tørster, skal komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann. »Dette sa han om Ånden de som trodde på ham, skulle få. Ånden var ennå ikke kommet, for Jesus var ennå ikke blitt herliggjort. Joh 7,37-39

I begynnelsen svever Guds ånd over det som snart skal bli liv. Disiplene fikk tunger av ild over seg da de ble fylt av hellig Ånd. Den som tror på meg, i den skal det rinne elver av levende vann, sier Jesus.
Vind, ild og vann, tre elementer som ofte blir brukt, i Bibelen og i den kristne tradisjon, for å tale om den hellige Ånd. Sammen, og hver for seg, sier disse tre elementene noe om den hellige Ånd.
Den hellige Ånd, eller Guds ånd, er måten Gud er nærværende i verden, her og nå. Vi kan inga fange inn eller måle Gud, men slik som vi kan se tredets blader bevege seg av vinden kan vi se hvordan Guds nærvær, gudsvinden påvirker oss og verden.
Vinden er kanskje den vanligste bilden for ånden. Ånd, vind og pust er beslektede ord på bibelens både grunnspråk, og de henger i hop. Gudsvinden, ånden svever over skapelsen i dess første stund, og i den andre skapelsesfortellingen blåser Gud inn pusten, livet i mennesket. Guds ånd er nær oss som vår egen pust, og like nødvendig for livet. Skapelsen skjer hele tiden, i hver pust, i hvert hjerteslag, i hver bevegelse er guds ånd der.
Ilden som kommer over disiplene viser kraften i Guds Ånd. Det er en dramatisk scene, hvor disiplene sitter lukket inn fylt av angst. Så kommer Guds ånd over den med et høyt lyd og men tunger av ild. Plutselig er de ikke redde lenger, men kan tale om Jesus så at hele verden hør og skjønner. Retningen endres, ikke bare i deres eget liv men hele kristendommen som verdensreligion blir født her: retningen er utadvendt, mot mennesker og verden, til å gå over grenser.
 Vannet kobler vi i kirken gjerne til dåpens vann. Og i dåpen er Guds ånd nær. Men når Jesus taler om at den som tror på ham skal ha kilder av levende vann, så tenker jeg at det er videre enn så. Vannet gir liv, og en rennende elv kan ikke bli brukt opp. Den går videre, den blir ikke brukt opp fordi noen drikker av den men rekker til flere. Guds Ånd er en kilde som ikke tar slutt men vokser.
Disse tre elementene har noen ting felles. De er nødvendige for livet – vi trenger vann, å puste og ildens varme og energi for å overleve. Men de er ikke fullt ut mulige å kontrollere, og de bærer i seg muligheten å være dødelige – ed drukning, stormer og store brand. Guds ånd er ikke dødelig eller farlig, men en kraft vi ikke kan kontrollere eller domestisere. Vinden blåser hvert den vil, sier vi noen ganger om den hellige ånd, og sånn er det. Den hellige ånd, Guds nærvær i verden er ikke noe som vi kan bruke for våre egna formål, ikke noe vi kan plukke frem når det passer, noe vi kan bruke i passe mengde.
Når vi slipper inn Guds ånd i livet vårt, kan den føre oss på veier vi ikke visste fantes. Den kan gi oss krefter, mot eller formåger til å gjøre ting vi ikke trodde at vi kunde. Gudsvinden gav disiplene og den tidlige kirken en retning, og ånden kan også gi enkelte mennesker en ny retning i livet.
I bibelen finner vi også flere navn på ånden, utøver disse elementene. Hjelperen, trøsteren, veiviseren, sannhetens ånd. Guds ånd formaner oss, men er også vår advokat eller den som taler for oss. Ånden utfordrer oss – den er ikke en trøster som bare vil at vi koser oss inn, men viser oss veien fremover. Den hjelper oss å si sannheten selv når det ikke er enkelt. Den viser oss var vår vei er, gir oss retning og håp. Når vi går åndens vei, vet vi ikke alltid hvert vi er på vei, men at vi går den sammen med Kristus.
Skapelsen skjedde ikke bare en gang, men Gud skaper bestandig. Jesus levde en gang på jorden da han dødde og stod opp, men han er bestandig nærværende. Ved den hellige ånd puster Gud liv i skaperverket og vandrer Kristus sammen med oss i dag. Åndens nærvær gir oss motet til å vandre videre, gir oss retning og hjelp. Det vi ikke tror er mulig, er mulig med åndens hjelp. Og retningen ånden viser oss er ikke vekk fra skaperverket og verden, men slik de første disiplene er vår retning utover. Vi vet ikke hvor veien tar oss, men ved den hellige ånd vandrer vi der sammen med Kristus.