søndag 7. juli 2019

Oppgavene ligger foran oss - om kall

Preken på høymesse med dåp i Gamle Aker kirke 4. søndag i treenighetstiden, 7 juli 2019. 
 Jesus vandret nå omkring i alle byene og landsbyene. Han underviste i synagogene deres, forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og plage. Og da han så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter. Da sa han til disiplene sine: «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.» Matt 9,35-38

Høsten er stor, men arbeidene få. Jesus taler i dagens tekst om en stor oppgave, og om de som trengs – oss som trengs – for å utføre den. Dette er en søndag som handler om disippelskap og etterfølgelse, og jeg vil utdype litt kring dette med kall: å være kalt til oppgaver.

Man bruker jo ofte ordet kall om å ha en sterk oppfatning og engasjement eller nesten trang til å utføre noe – og i motsetning til at noe er en vanlig jobb eller oppgave. Fortsatt kan noen mene at det å være sykepleier eller å være i omsorgsvirksomhet er et kall, eller at noen som driver med kunst eller kultur føler på et kall å fortelle eller drive med noe selv om de knapt kan leve av det. Og man snakker ikke sjelden om kall i kirken, om prestekall og misjonærkall og å være kalt til en spesifikk plass eller oppgave. Ordet kan nok også ha litt forskjellige assosiasjoner, avhengig av hvilke kristne sammenhenger man er vokst opp eller kjent i.

Jeg tror nok ikke man skal blande sammen dette med et kristent kall, med det å ikke få ordentlig betalt for jobben eller drive med noe under altfor vanskelige kår. Det er heller ikke det jeg har tenkt å belyse i dag. Jeg tror heller ikke at alle kall er noen sterke religiøse eller følelsesmessige opplevelser. Heller vil jeg snakke om kall som oppgaver som ligger foran oss å ta oss av. Og at det kallet kan ha veldig forskjellige detaljer, men i grunn handler om det samme, og i grunn kommer fra en og samme kilde.

For det første har et hvert menneske, uansett hvor vi kommer fra, hva vi tror eller mener, hvem vi er, en kallelse kun i det å være født som menneske. Bare ved å være født, har vi en mulighet og et ansvar som mennesker å leve sammen og respektere hverandre og hele skaperverket. I jødisk-kristen tradisjon taler vi om å være skapt i Guds bilde, om forvalteransvar for skaperverket. I moderne tid taler vi om de menneskelige rettighetene og naturretten, og det er jo ikke i seg noe eksklusivt kristent men noe vi deler med alle mennesker. Bare ved å være født, er vi kalt til å ta vare på hverandre og forlate jorden som en litt bedre plass enn når vi kom.

Et spesifikt kristent kall, er ikke noe helt annet enn dette universelle, eller alminnelig-menneskelige kallet. Det er heller en vis retning, eller en viss kilde. Dåpen er det grunnleggende kallet for hver kristen, og det finnes der uansett om det kun var en liten stund siden vi ble døpt, eller mange tiår siden. I dåpen blir vi satt i sammenheng med Kristus, med kjærligheten som er sterkere enn døden, og vi blir kalt å leve i den og gi den videre samtidig som Gud lover å være nære oss uansett hva som skjer i livet.

Teksten i dag kommer fra Matteusevangeliet, og denne lille passasjen kommer når Jesus skal sende ut disiplene sine. Høsten og arbeidene er metaforer for en forkynnende og misjonerende virksomhet. Den andre metaforen som blir brukt, handler om sauer og gjetere, og blir brukt både andre steder i evangeliene, og gjennom kirkens historie, fremst om ledelse. Når Peter, etter Jesu oppstandelse for oppgaven å lede kirken, sier Jesus til ham å være en gjeter for sauene hans. Ordet pastor betyr også hyrde eller gjeter på latin. Ordene om gjetere og sauer har ofte blitt brukt om forkynnere og prester gjennom kirkehistorien. Men kallet som Jesus gir her, arbeidene som høsten trenger, er ikke begrenset til forkynnelse eller ledelse. Her finnes mange oppgaver, og hver og en av oss har del i den, uansett hva vi jobber med eller hva slags evner og gaver vi har.

Hver og en av oss har forskjellige evner, erfaringer, ressurser og muligheter. Disse kan, på forskjellige måter, bli brukt for Guds rike, på den plass vi er på jorden og i livet. Det som det står i teksten her at Jesus driver med, det er å forkynne evangeliet om riket og å helbrede sykdom og plage. Altså å fortelle om Guds kjærlighet som er større enn alt, om at det ikke er ved våre prestasjoner eller bakgrunn eller fromhet som vi får Guds kjærlighet, om at det finnes tilgivelse og nye muligheter uansett hva vi har vært med om i livet – det er evangeliet om riket. Og å helbrede sykdom og plage tror jeg ikke kun handler om det rent fysiske og helsemessige, men å praktisk hjelpe mennesker og å gjøre verden bedre. Det er i disse oppgavene som Jesus trenger arbeidere, og som vi dåpen er kalt til å hjelpe til – der vi er, som vi er.

For å gjøre dette trenges ikke kun mennesker som jobber heltid i kirken. Faktisk trenges de aller fleste å jobbe med andre ting, samtidig som de arbeider for håp og tilgivelse og for at mennesker skal ha bedre liv, i yrkene sine, og i livene sine utenfor jobbet. Martin Luther kalte dette for det alminnelige prestedømme – enhver kristen har like stor nærhet til Gud og rett å lese og tyde Guds ord som en prest, og enhver kristen tjener Gud i sine oppgaver, uansett hvor. En skomaker tjener Gud og sine medmennesker best, ved å være en god skomaker, er Luthers eksempel. Skal menneskene i vårt samfunn leve gode liv, trenges flinke og engasjerte sykepleiere og lærere, men også noen som lager klær og forvalter bygg og kjører trikk og selger mat. Og uansett hvor vidt vi er ansatt eller ikke, og i så fall med hva, finnes masser med oppgaver som vi kan gjøre: engasjere oss frivillig i kirka men også i nabolag og foreninger, stille til verv og dugnad, ta en telefon til noen som trenger det eller be for andre.

Verden er fylt av oppgaver som ligger rett foran oss, i stort og smått. Alt trenger ikke å handle om å forandre hele verden eller gjøre de store avtrykkene. Det trenger ikke å handle om de store livsvalgene. Men rett foran oss finnes mennesker som trenger å høre og oppleve tegn på håp og tilgivelse, om at Guds trofaste kjærlighet er ny hver morgen. Midt iblant oss er mange som trenger lindring og hjelp med plager og vanskeligheter av alle slag. Det er en stor høst, en til synes uendelig oppgave, og der trengs hver eneste arbeidere. Her og nå, i verden, har Gud ikke noen andre hender og føtter enn våre.

Men vi er ikke alene i dette arbeid. Når Jesus ser hvordan menneskene har det, blir han fylt av en inderlig medfølelse. Denne omsorg, denne kjærlighet, denne pasjon, er den samme kjærlighet som bærer oss gjennom alt. Det er med den kjærligheten Jesus lover i dåpen å være med oss alle dager. Det er den kjærligheten vi er kalt til å gi videre.

Ingen kommentarer: