Dommen: ikke en trussel, men et løfte

Preken på Domssøndag / Kristi kongedag i Moelv kirkesenter 24 november 2019. Salmen som nevnes er 510 Herre når din time kommer av Svein Ellingsen (nr 174 i SvPs 1986)

For slik alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus. Men hver i sin tur: Kristus er førstegrøden. Deretter, ved hans gjenkomst, følger de som hører Kristus til. Så kommer slutten, når han overgir sin kongsmakt til Gud, sin Far, etter at han har tilintetgjort alle makter, myndigheter og krefter. For han skal være konge helt til Gud har lagt alle fiender under hans føtter. Den siste fienden som blir tilintetgjort, er døden. For alt la han under hans føtter. Når det står alt, er det klart at Gud er unntatt. Det er jo Gud som legger alt under ham. Men når alt er underlagt ham, skal også Sønnen selv underordne seg Gud, som har lagt alt under ham, og Gud skal være alt i alle. 1 Kor 15,22-28
Da sa Jesus: «Til dom er jeg kommet til denne verden, så de som ikke ser, skal bli seende, og de som ser, skal bli blinde.» Noen av fariseerne som sto der, hørte dette og sa til ham: «Kanskje vi også er blinde?» Jesus svarte: «Var dere blinde, hadde dere ingen synd. Men nå sier dere: ‘Vi ser!’ Derfor blir deres synd stående.» Joh 9,39-41

Denne søndag har to navn. Jeg tok dem begge med på programmet i dag: Domssøndag og Kristi kongedag. Tidligere ble denne søndag kun kalt siste søndag i kirkeåret, hvilket kanskje ikke sa så mye om innholdet. Nå har den begge de to navnene. De har et spenn mellom to tyngdepunkt i tematikken denne søndag. De står ikke nødvendigvis i motsetning, men er heller to perspektiver på endetiden. Det individuelle perspektivet – om dommen som hver og en av oss stilles for; og det kollektive, kosmiske: Kristi gjenkomst og endelige seier, skaperverkets gjenreising.

I teologien kalles disse temaene for eskatologien, læren om endetiden eller de ytterste tingene. Om Herrens dag og hva som skal skje vid tidens og verdens slutt. Men eskatologi er ikke kun prediksjoner om hva som skal skje en gang i fremtiden, men et perspektiv som stendig er tilstede i den kristne tro og liv. Det skal jeg komme tilbake til.

I Bibelen finnes mange forskjellige bilder og fortellinger som omhandler eskatologi. Noen av disse er veldig kjent, andre mindre. Begge disse perspektivene om domen og Kristi gjenkomst finnes med, på mange forskjellige måter, og gjennom kirkehistorien har det utviklet seg ikke kun to, men mange forskjellige syn på hva som er det viktige og hvordan man skal tro og tenke kring dommen og hva som skjer ved tidens slutt. Bibelen gir ikke så enstydige og klare svar som vi kanskje noen ganger tror. Og noen tekster som kanskje leser som direkte forutsigelser, må leses utfra at tidsperspektivet og konteksten var helt annerledes for både den som skrev, og de tenkte leserne.

Av de tre tekster som vi har lest her i dag, er det egentlig kun epistelteksten som direkte omhandler tidens og verdens slutt. I de andre teksterekkene finnes flere tekster, noen av de mest kjente, men her har vi tekster som mer indirekte handler om dom og ansvar. Teksten fra femte mosebok er fra talen Moses holder rett før han utnevner Josva til å lede folket inn i landet etter 40 år i ørkenen. Der betones ansvaret og valget, folkets og enhver menneskes ansvar for hvilke valg vi gjør i livet. At vi har evnen å skille på ondt og godt.

Evangelieteksten krever å bli satt inn i sitt sammenheng. Det er den korte avslutningen på en lang fortelling, og det Jesus sier om dom her, får sitt sammenheng fra den fortellingen. Lest som den er, gir den ikke helt mening: i tillegg motsier den jo noe som står tidligere i Johannesevangeliet. I dagens tekst sier Jesus at han har kommet for å dømme verden – men i Johannes 3:17 står det helt motsatte: Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. Hva som menes med dom i disse to tekstene kommer an på sammenhengen.

Fortellingen som dette er avslutningen på, handler om en mann som er født blind som Jesus helbreder. Det skjer på sabbaten, og det opprører selvfølgelig de skriftlærde og fariseerne. Fortellingen begynner med at disiplene spør Jesus om grunnen til at mannen er blind, er at han selv har syndet, eller om det er foreldrene hans. Jesus avviser hele premisset for spørsmålet, og mener at blindheten ikke er grunnet i individuell synd. Men han vil helbrede mannen som et tegn på Guds herlighet.

Fortellingen fortsetter med diskusjoner i synagogen mellom de skriftlærde, mannen og hans foreldre, og ender med at mannen blir kastet ut av fellesskapet, og kommer tilbake til Jesus og uttrykker sin tro på ham. Det er da Jesus konkluderer med ordene i vår prekentekst: Til dom er jeg kommet til denne verden, så de som ikke ser, skal bli seende, og de som ser, skal bli blinde.

Ordet for dom på gresk har en litt videre betydning enn slik vi bruker det på norsk, i hvert fall sånn direkte. Avgjøre, felle dom, vise rettferdighet, dømme. Da rommes både å sette lyset på, avsløre urettferdighet og det som er feil, opprette og dømme. Da kan Jesus si både at han ikke er kommet til verden for å dømme den – det vil si, fordømme, og samtidig at han er kommer for å dømme, for å vise rettferdighet og oppreise den fortrykte.

Når Jesus bruker bildet av blindhet, at de som er blinde skal se og de seende blir blinde, så knyter det an til hvordan Jesus taler om Guds rike i de andre evangeliene. Guds rike er ikke særlig tilstede som begrep i Johannesevangeliet, der brukes andre språk og bilder. Men det handler om samme sak. I Guds rike snus ting opp-ned: den minste skal bli størst, den siste skal bli først. Blinde skal se, og den som ser seg selv som viktig og allvitende, skal innse at han egentlig ikke ser ting slik som de er.
Guds rike henger også tett sammen med temaene denne søndag. I Jesu forkynnelse i evangeliene, er Guds rike eller himmelriket både et tilstand som kan bryte igjennom her og nå, og det som venter ved tidens og verdens slutt. I Guds rike rår Guds vilje – der er ikke lidelse og urettferdighet, det gjelder ikke denne verdens makthierarkier og regler. Her og nå kan vi ane Guds rike, og vi kan virke for at verden skal bli mer lik det, og la det bryte inn av og til. Men det kommer ikke bli fullstendig i denne verden: det er et løfte om en fremtid utenfor tiden.

For mest er alt dette et løfte og ikke en trussel: en gang skal urettferdigheten og lidelsen, volden og døden ta slutt. En dag skal Jesu seier over synd og død bli fullkommen og Guds rike helt ta over. Det beskrives mange flere steder, en av de mest kjente kanskje fra Johannes åpenbaring der han ser en ny himmel og en ny jord og Gud skal tørke alle tårer og gjøre alt nytt. Også dagens episteltekst er en slik håpefull løftestekst: at all makt og fiender, og til slutt døden, skal legges under Jesu føtter. Og her finnes også håpet at hele skaperverket, alle mennesker skal få del i den forsoningen, frelsen og oppreisningen: alle skal få liv ved Kristus og Gud skal bli alt i alle.

Dommens dag handler ikke kun om det individuelle: hvordan jeg har levd livet mitt og hvilke valg jeg har tatt eller hva jeg har sagt eller trodd. Det er dagen da alt skal frem i lyset – all den urettferd og ondskap som har passert i denne verden skal ikke få det siste ordet. Vi trenger ikke å gå langt for å se den uendelige mengde lidelser som mennesker og hele skaperverket rammes av – uforskyldt og uten opprettelse. Også i våre dager kan mennesker, som den blinde mannen i dagens tekst, som er syke eller lider bli beskylt for at lidelsen er deres egen feil. Også i våre dager kan mennesker, ikke minst de med mye makt, begå store grusomheter mot mennesker som går ustraffa, mens de små og svake ikke får sin rett. Og vi lever i en verden der hele samfunnsstrukturen og de økonomiske systemene gjør at vi – uansett om vi vil eller ikke – er med og mennesker i fattigdom og holder på å ødelegge hele skaperverket. Vi kan prøve å ta gode valg og snu dette mest mulig, men all den grusomhet og den urettferdighet som vi ikke kan skape i denne verden, den er ikke glemt av Gud. Alt det som er lagt i skjul av makt og undertrykkelse, skal en gang opp i lyset.

Det finnes mange bilder i Bibelen om hva som skjer ved tidens slutt, og mange syn på frelse, forsoning og hva som skjer med oss da finnes og har funnets gjennom den kristne historien. I Bibelen finnes både de lignelser og fortellinger som handler om dom koblet til straff og evig eld, det finnes bilder om sortering og oppdeling. Og det finnes bilder om hele skaperverkets gjenreising og frelse for alle. Disse har blitt betont forskjellig i forskjellige tradisjoner. Det vi vet sikkert, er at vi ikke har noen sikre svar. Og når vi prøver å lage systemer eller modeller som skal svare på alle spørsmål om verden og Gud henger sammen og hvordan alt skal bli, ender vi lett opp i teologiske og filosofiske blindveier. Hvis man mener at det blir en endelig sortering – hvordan avgjøres det hvem som ender opp var? Vår Lutherske tradisjon betoner sterkt at det kun handler om tro, ikke gjerninger. Men det er Bibelen ikke så enstydig på. Flere av bildene og fortellingene i bibelen som omhandler straff og eld, er lignelser som ikke nødvendigvis er ment som direkte forutsigelser men har en annen poeng. Og så finnes alle spørsmålene om Guds godhet og allmakt, og om hva forsoningen egentlig innebærer. Om Gud gjennom Kristus har forsont hele verden med seg selv: kan da noen menneske stå utenfor denne forsoningen? På den andre siden: skal Gud tvinge seg på noen til et fellesskap det mennesket har valgt bort? Som sagt er det mye som vi ikke vet og ikke kan være sikre for, og det kan finnes gode både bibelske, teologiske og menneskelige argumenter for forskjellige syn. Å være altfor sikker kan også gi andre uheldige konsekvenser: i noen tradisjoner har det personlige ansvaret og troen vært sentral, og med den også forkynnelse om fortapelse og helvete. Det har helt sikkert vært ment for å vise på alvoret og føre folk til Kristus, og for mange også fungert slik. Men for andre har det vært helt motsatt: trusselen med fortapelsen har også lett til motsatsen til tro og trygghet hos Jesus, men heller en stendig frykt; og for andre har denne frykten helt stengt døren til troen. Det som var ment for å trekke folk til Kristus, har drevet dem bort. Vi har ikke de sikre svarene, hverken på hva som skjer ved tidens slutt, eller hvordan mennesker møter og opplever Kristus.

Men det er noe vi vet og kan stole på: og det er løftene. Løftet i misjonsbefalingen som blir lest ved hver dåp: Jesus som sier Jeg er med dere alle dager til tidens ende. Løftet at Jesu seier over døden en gang skal bli fullkommen, at døden ikke skal få det siste ordet men bli lagt under hans føtter. Løftet om at all synd og smerte og lidelse og urettferd en gang skal ta slutt. Og når dommen kommer – uansett hvordan og uansett hva som skjer, så er det Jesus som dømer. Jesus som har levd vårt liv og selv kjent på den samme smerten og lidelsen. Jesus som elsker verden slik at han gav sitt liv for den. Jesus, vars kjærlighet er sterkere enn døden.

Til den dagen, kan vi se tegn på Guds rike her i verden, og både virke for og bære håpet om nye himler og en ny jord. Guds rike er skjult men vi kan ane det, som vi sang i salmen: skjult som årer under jorden, skjult som vind i treets krone. Og med Guds nåde i ord og sakrament kan vi leve helt tilstede her i verden mens vi samtidig lengter til Guds rike skal bryte helt igjennom og vi skal se ansikt til ansikt.