Ordet blir menneske - i lys og mørke

Preken på  1. juledag i Ringsaker kirke 2019.

I begynnelsen var Ordet.
          Ordet var hos Gud,
          og Ordet var Gud.
         
    Han var i begynnelsen hos Gud.
         
    Alt er blitt til ved ham,
          uten ham er ikke noe blitt til.
       
          Det som ble til
    i ham, var liv,
          og livet var menneskenes lys.
         
    Lyset skinner i mørket,
          og mørket har ikke overvunnet det.
       
Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes. Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.
         
    Det sanne lys,
          som lyser for hvert menneske,
          kom nå til verden.
         
    Han var i verden,
          og verden er blitt til ved ham,
          men verden kjente ham ikke.
         
    Han kom til sitt eget,
          og hans egne tok ikke imot ham.
         
    Men alle som tok imot ham,
          dem ga han rett til å bli Guds barn,
          de som tror på hans navn.
         
    De er ikke født av kjøtt og blod,
          ikke av menneskers vilje
          og ikke av manns vilje,
          men av Gud.
         
    Og Ordet ble menneske
          og tok bolig iblant oss,
          og vi så hans herlighet,
          en herlighet som den enbårne Sønn
          har fra sin Far,
          full av nåde og sannhet.

 Julaftenens tekster er kjente og kjære – det folk som vandrer i mørkret skal se et stort lys, og julefortellingen om barnet i krybben og Josef og Maria og gjetere og lamonger og engler. Det konkrete detaljer og kjente ord når vi møtes i skumringen eller mørkret på julaftens ettermiddag, eller leser juleevangeliet ved julemiddag.

Idag møtes vi i fullt dagslys, sollyset fyller (i hvert fall noe) kirka vår, og det er andre tekster om lys og mørke som vi leser på høytidsdagen for Kristi fødelses fest. Tekster som ikke i det hele tatt handler om det fysiske og konkrete ved Jesu fødsel, men det storslåtte, det poetiske, det teologiske. At Guds evige ord, som er av alle tider, viser sin herlighet.

Ordene i Johannesprologen er kanskje ikke fullt like kjente som fortellingen i juleevangeliet men ikke langt derfra. Mange av dere kjenner den sikkert godt. Og den fungerer fint som en prolog for Johannesevangeliet, for den introduserer og tar opp mange begreper og ord og tanker som som kommer tilbake gjennom hele Johannesevangeliet. Ordene om lys og mørke, om sannhet og nåde, og Ordet som alle tings grunn, kommer tilbake. Det er filosofisk og poetisk, og samtidig kanskje noe fjern? Det er noe så konkret ved julefortellingen, og så er denne tekst om ord og lys og mørke og sannhet så annerledes.

Men det er kanskje der den virkelige spenningen i denne teksten ligger. Hele tankeverden og språket er fra en kultur og filosofi opptatt av akkurat tanker, rasjonalitet, visdom, filosofi. Der ord og innsikt og tanker er det som teller mens det jordiske og konkrete ikke var særlig interessant, eller til og med lavt og dårlig.

Og det er der som prologens brennpunkt kommer i vers 14: Ordet blir menneske. Eller som det sto i den gamle oversettelsen: ordet ble kjød. Alt dette filosofiske, poetiske, åndelige, får en fysisk kropp. Og da er det ikke lenger kun overordna tanker og prinsipper, men blir veldig konkret: et spesifikt barn, en plass, et tidspunkt, en kultur og sammenhang, en familie. Når Gud blir menneske er det akkurat så konkret og fysisk, og dermed også spesifikt.

Alt siden skapelsens morgen har Gud vært Gud, ikke bare i det åndelige og teoretiske, men skaperverkets Gud, en gud for kropper og steiner og vekster og ting. En Gud for følelser og opplevelser og tanker og handling. Men i inkarnasjonens mysterium, når Gud blir menneske, så blir dette enda mer konkret, enda mer tydelig – og enda mer spesifikt. Og jeg tenker, at akkurat fordi Gud i Jesus har hatt en spesifikk erfaring ev menneskelivet, er også den erfaringen generaliserbar – Gud har erfart også hele menneskehetens vesen i den spesifikke erfaringen. Sånn kjenner vi det jo også fra litteratur og kunst og fortellinger – det er oftere som en veldig spesifikk fortelling av menneskelig erfaring kan berøre oss, og si noe om hva det er å være menneske som vi kan kjenne oss igjen i, enn mer overfladiske generelle beskrivelser av menneskehetens tilstand.

I Johannesprologens spill med lys og mørke, så tenker jeg at det ikke er fremst som filosofiske begreper. Det er i hvert fall ikke der de får sin styrke og klangbunn. Mørkret er forankret i den menneskelige erfaringen, bærer preg av den avgrunn som kan ligge i menneskets og verdens indre mørke. Og lyset er ikke noe som blir tatt for gitt, men lyset som kjenner dette mørke, lyset som er et trassig håp, og er forankret i den kjærlighet som er sterkere enn døden. Lyset skinner i mørkret, og mørket har ikke overvunnet det.

Vi lever livene våre i både lys og mørke. Men selv når det virker som aller mørkest – om det er i midtvinteren før sola snur, om natta timene før daggry, eller i sjelens og livets mørke natt, er dette vårt håp og vår tro. Gud har valgt å dele menneskehetens kår, Ordet er blitt menneske. Lyset fra skaperverkets morgen og fra oppstandelsen, det lyset vil dele livene våre, uansett hvordan det livet er. Lyset skinner i mørkret, og mørket har ikke overvunnet det.