Da de var dratt bort, viste Herrens engel seg for Josef i en drøm og sa: «Stå opp, ta med deg barnet og barnets mor og flykt til Egypt, og bli der til jeg sier fra! For Herodes kommer til å lete etter barnet for å drepe det.» Han sto da opp, tok barnet og moren med seg og dro samme natt av sted til Egypt. Der ble han til Herodes var død. Slik skulle det ordet oppfylles som Herren har talt gjennom profeten:
Fra Egypt kalte jeg min sønn. (Matt 2,13-15)
Dere har fått et bilde på agendaen i dag. Det er ikke bare en fin bilde for å få litt farge på fremsiden, men også et utgangspunkt for preken i dag. Bilden er av et ikon, med motivet Flukten til Egypt. Vi ser Maria, Josef og Jesusbarnet på vei på et esel. Og vi ser at de er i Egypt – de går langs Nilen, og langt bak til venstre ser vi pyramidene. De er på flukt fra kongen Herodes, som vi hørte om i preketesten.
Dette ikon-motiv er særlig elsket bland koptene, den ortodokse kristne kirka i Egypt – de er stolte av å ha fått husere den hellige familien på flukt. Men de er også en liten minoritet, omtrent 10 prosent av befolkningen, og stadig utsatte for press av myndigheter og sine naboer av annen tro, og stadig får vi høre på nyhetene om angrep og terror rettet mot kristna i Egypt. Også i andre deler av midt-østen, området der de første kristne levde, er det i dag vanskelig for kristne, og mange har flyktet. Det gjelder Irak og Syria, men også ikke minst de kristne palestinerne. Det er ikke mange kristne igjen i Betlehem i dag.
Mange steder i verden er mennesker utsatt for press, og noen ganger forfølgelse for sin tro, og må flukte. I noen områder er det kristne, men i andre deler av verden gjelder det andre religioner. Det siste året har vi hørt en del på nyhetene om uigurer og andre muslimske folk i Kina, som ikke bare blir utsatt for press men satt i omskolerings- og interneringsleir, for å nevne ett eksempel.
Og samtidig som mange, mange millioner mennesker er på flukt av forskjellige årsaker, har attityden til flyktninger hardnet rundt om i den rike verden. Det er ikke kun her i Norge, men i nesten alle Europeiske land så vel som Amerika og Australia for eksempel. Bildene av flyktningbåter på Middelhavet, og hvordan de europeiske landene prøver å stoppe dem for å komme i trygghet, og bildene fra desperasjonen i flyktningleir på greske øyene er det sikkert flere enn jeg som har blitt berørt og uroet av i det siste.
I dagens lesning kommer vi inn i Matteusevangeliet rett etter fortellingen om vismennene som kommet fra øst for å hylle den nye kongen. De har gått feil, til kong Herodes, som da skjønner at det er noe på gang. Hans skrifttydere forteller at Messias skal bli født i Betlehem og han sender vismennene dit. Herodes tror at Messias skal komme som en innomverdslig konge og trua makten hans – og det var ikke rart, også seinere i Jesu liv skal folk jo tro at han er en konge på en mer vanlig måte.
Både vismennene og Josef får drømmer, og de prøver å unngå katastrofen som venter da Herodes frykt får konsekvenser. Vismennene tar ikke turen om Jerusalem, og Josef og Maria flykter med det lille Jesusbarnet.
Leser vi videre i Matteusevangeliet, etter dagens lesetekst, ser vi at de hadde grunn til å flykte. Herodes ble ifølge teksten rasende når han skjønte at han blitt narret og i en forferdelig massakre lar han døde alle guttebarn under to års alder i Betlehem. Dette er det mørke bakteppet til jula. Som i mange bibelske fortellinger er ikke menneskets mørkeste sider langt unna, og dessverre er dette jo ikke langt unna hvordan verdens mektige gjennom hele historien har prøvd å beskytte seg selve og sin egen makt, med grusomme konsekvenser for uskyldige mennesker, ikke minst barn.
Ved å lese denne fortelling i dag, er det to ting som står frem for meg. Det handler om frykt, og om erfaringen av å være på flukt.
Det som driver Herodes vad det verker, mer enn noe annet, er frykt. Frykten for å miste makten sin, men sikkert også frykt fordi han vet at han ikke er noen særlig godt likt eller har støtte i folket – det vet vi fra andre tekster. Han har bygget opp en tilværelse og en posisjon på å få andre å frykte ham, og det gir også at han selv lever i frykt for alt han kan tape. Frykt er en utrolig farlig kraft. Mennesker som er drevet av frykt risikerer å ta veldig dårlige avgjørelser, for egen del men også som får konsekvenser for andre.
Motsatsen til frykt er tillit, men også kjærlighet. Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut står i første Johannesbrev. Og det kjærlighet og tillit finnes, har ikke frykten noen grobunn. Men det kjærligheten og tilliten bygger på sårbarhet. Når Gud kommer til verden i det lille jesusbarnet, er det kanskje det som er tydeligst av alt: hvor sårbar og utsatt han er. Frykten risikerer å få oss til å bygge murer, fysiske eller mentale, sjelslige, for å beskytte oss. Og den som for eksempel har blitt såret gjør ofte det, som en naturlig forsvarsmekanisme. Eller enda verre, sårer andre omkring seg. Men det er først når vi åpner oss og gjør oss sårbare som tilliten og kjærligheten kan vokse og forsvarene våre kan legges ned eller mykes opp. Gud møter oss ikke i de harde murene eller forsvarsverket, men i det mest sårbare av alt, et lite nyfødt barn.
Og dette lille barnet, det er altså et barn på flykt. En av de store poengene med inkarnasjonen, at Gud blir menneske i Jesus, er at Gud dermed har erfaring med menneskelivet. Og en av de aspektene, er altså erfaringen av flukt. En erfaring som Jesusbarnet altså deler med millioner og atter millioner mennesker gjennom historien. I hvert fall for meg er det vanskelig å lese disse tekstene og ikke koble dette sammen med situasjonen for flyktninger rundt om i verden i dag, og hvordan vårt eget land møter, eller ikke møter, de store behovene. Hadde Josef og Maria og Jesusbarnet funnet et trygt sted hvis de hadde måttet flykte i dag?
Tekstene gir ikke noen retningslinjer for en konkret flyktningpolitikk i et velferdssamfunn totusen år senere, og det er ikke heller det jeg direkte mener. Men den frykt som preger så vel en del enkeltindividers tale om flyktninger, som den europeiske politikken med murer og stengte grenser, står i sterk kontrast til bibelfortellingen om Gud som møter oss i det lille sårbare barnet på flukt.
På ikonet møter oss dette lille barnet. Den lille familien fant en trygg plass, og blant pyramidene ved Nilen fikk de oppleve hvordan det er å flykte, men også hvordan det er å finne trygghet. Oppleve at flukt er vanskelig og traumatisk men kan lede til et nytt hjem og en ny tilværelse. Etterhvert kom familien tilbake og Jesus vokste opp i Nasaret. Og det er i det barnet, med alle sine forskjellige erfaringer av menneskelivet som Gud selv møter oss.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar