En profet som meg vil Herren din Gud la stå fram hos deg, en av dine landsmenn. Ham skal dere høre på. Det var dette du ba Herren din Gud om ved Horeb den dagen dere var samlet: «La meg aldri mer høre Herren min Guds røst eller se denne veldige ilden; for da kommer jeg til å dø.»
Da sa Herren til meg: De har rett i det de sier. Jeg vil la det stå fram en profet som deg, en av deres landsmenn. Jeg vil legge mine ord i hans munn, og han skal forkynne for dem alt det jeg pålegger ham. 5 Mos 18,15-18
Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene. Da ble han forvandlet for øynene på dem. Ansiktet hans skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset. Og se, Moses og Elia viste seg for dem og snakket med ham. Da tok Peter til orde og sa til Jesus: «Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, skal jeg bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.» Mens han ennå talte, kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» Da disiplene hørte det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden, grepet av stor frykt. Men Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: «Reis dere, og vær ikke redde!» Og da de løftet blikket, så de ingen andre enn ham, bare Jesus.
På veien ned fra fjellet ga Jesus dem dette påbudet: «Fortell ikke noen om dette synet før Menneskesønnen har stått opp fra de døde.» Matt 17,1-9
Alt virker så enkelt der på fjellet. Alt er forklaret, åpenbart, ikke noe tvil. Disiplene som har blitt med Jesus opp, ser helt tydelig og klart hvordan alt er. Jesus opplyst, guddommelig, som snakker med profetene. Ikke rart Peter vil bli igjen. Hadde det ikke vært deilig, og slå rot der i forklaringens lys. Ha fjellets vide blikk på livet og verden, langt der borte fra hverdagens kluss og mas.
Men sånn kan vi ikke leve. Ikke Jesus, ikke Peter, og ikke vi. Hvis vi er heldige, kan vi får noen slike øyeblikk av forklart lys i løpet av livene våre. Men resten av livet lever vi i virkeligheten, i hverdagen, i skyggespillet mellom lys og mørke. Jesu oppgave var ikke fremst der i forklaringen, men i å dele livene våre og leve, dø og oppstå med og for oss. Heller ikke Peters og de andre disiplenes oppgave lå der, men i å fortelle om evangeliet og lede de første kristne.
Vår oppgave er ikke å trekke oss unna, men å leve i og for verden. I denne fortelling finnes en uuttalt sendelse. Jesus og disiplinene går ned igjen fra fjellet, ut i oppgavene sine. Og dit sendes også vi. Til å fortelle, og til tjeneste for Gud og våre medmennesker.
Med oss i den tjenesten, har vi lyset fra Kristus, og inspirasjonen fra profetene. I Moseboksteksten hørte vi om hvordan Gud lover Mose å sende profeter, og gjennom historien har de dukket opp i forskjellige former. Noen har profetert om fremtiden, sånn som vi kanskje oftest tenker på det, men de fleste profetene snakket om den egna tiden sin. De snakket makten mitt imot, snakket sant om Gud og livet, og refset dem som i sin bekvemmelighet ikke levde opp til forventningene: som ikke delte av sitt overflod, som ikke gav de fattige og utsatte sin rett, som brukte makt og ressurser til sin egen vinning.
Når Jesus står der i forklaringens lys, står han med profetene. For å vise på sammenhengen, at han er den som oppfyller løftene. Men han bærer også profetenes budskap med seg. Og når han, disiplene og vi går ned fjellet og ut i verden, er det med forklaringens lys og profetenes inspirasjon.
Det en sendelse med både ord og handling. I dag, når vi tar imot en ny diakon i vår menighet, står tjenesten og handlingen i sentrum. Men diakonien er ikke noe annet enn budskapet, er ikke avskåret fra evangeliet, står ikke i motsetning til ord og forkynnelse. Den profetiske diakonien snakker man om noen ganger, og det handler både om å forkynne med handling, at vise hva kjærlighet og nåde er i tjeneste. Men også noen ganger å sette ord på grunnene til at disse handlinger trengs. Kampen for rettferd og vern om skaperverket er viktige deler av diakonien, og det er ikke kun diakonens ansvar å lede an i dette. Hele kirka må noen ganger ta mot fra profetene og snakke sant om urettferd, om fattigdom, om lidelse som er mulig å unngå, om vårt ansvar for hverandre og for skaperverket.
Kristi lys leder oss til tjeneste i en verden som har mye gråskalaer og skygger, der ting sjelden er enkelt og klokkeklart. Men akkurat derfor trenges vi, hver og en, i den tjenesten. I dalfører og skygger bærer vi med oss fjellets klare blikk, og bærer videre den kjærlighet som bærer oss.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar