Leve i lyset i mørke tider

Tekstrefleksjon 3. søndag i fastetiden 15 mars 2020. Denne søndag skulle ha vært gudstjeneste i Moelv kirkesenter, som ble avlyst grunnet smittefare.

Krusifiks i Ringsaker kirke

Ha Gud som forbilde, dere som er hans elskede barn. Lev i kjærlighet, slik Kristus elsket oss og ga seg selv for oss som en offergave, en velluktende duft for Gud.
En gang var dere selv mørke, men nå – i Herren – er dere lys. Lev da som lysets barn! Lysets frukt er all godhet, rettferd og sannhet. Prøv hva som er til glede for Herren! Ta ikke del i mørkets gjerninger, for de bærer ingen frukt. Avslør dem heller! (Ef 5,1-2.8-11)

Det er merkelig å skrive en preken, som ingen kommer til å høre. Vi lever i helt spesielle tider – her i Norge er det første gangen i stort sett alle gudstjenester er avlyst, i hvert fall siden krigen, og også den gang var det gudstjenester i en del kirker selv om mange prester la ned arbeidet. Og vi vet ikke når vi kan samles igjen – foreløpig er gudstjeneste avlyst et par uker, men kanskje kommer vi ikke heller få feire påske sammen. Og effektene for hele samfunnet er enorme og ikke mulig å overblikke. Vi aner konturene av den økonomiske kostnaden, og ser prognoser for sykdom og kanskje død. Hva det vil gjøre med mennesker og samfunnet vårt om vi blir ensomme og isolert i hjemmene våre i uke etter uke er vanskeligere å se for seg.

Vi er midt i fastetiden. Tekstene som hører til denne søndagen handler om onde ånder, om makten over det onde. Jeg har her valgt å trekke frem epistelteksten fra Efesierbrevet. Den handler om å velge lyset, å snu seg fra det onde for å leve i lyset, og gi lysets gjerninger videre. Lysets frukt er godhet, rettferd og sannhet. Hva det betyr i vår egen krisesituasjon, kan vi si noe om, men vi kan ikke vite alt. I første rekke handler det selvfølgelig om å slutte opp om tiltakene for å beskytte de svakeste i samfunnet mot smitte. Om å passe på de som risikerer å bli veldig isolert og alene når alle tilbud stenger ned, og holde kontakten. Og om å passe på dem som allerede er mest utsatt i samfunnet vårt, som ikke har et hjem å holde seg i, som er avhengig av fellesskapet for mat og varme og en seng å sove i, de som nå risikerer å stå på helt bar bakke. Om å bære hverandre i bønn.

Hva som skjer på litt lenger sikt vet vi ikke, som vi ikke vet om den nåværende situasjonen vil pågå i uker eller måneder eller enda lenger. Etter hvert kommer vi finne veier å være sammen på uten å møtes, samfunnet vil klare mye, og etter hvert kommer vi til en ny hverdag. Men i denne perioden, særlig hvis den blir lang, er det viktigere enn noen gang og holde mot og håp oppe, og holde fast ved lyset. Å ikke la mørker, mismot og frykt ta overhånd. I krisesituasjoner kan menneskets beste og verste sider vise seg. Vi ser sjelden så mye solidaritet, oppofring og hjelpende hender som i kriser. Men det også da vi ser egoisme, utnyttelse og polarisering, viljen å skylde på andre eller ofre noen. Vi har, som kristne og som medmennesker, et stort ansvar til å holde fast på lyset, å velge solidariteten – troen, håpet og kjærligheten – i møte med frykt og krise. En viktig del av det er de grunnleggende tingene jeg nevnt ovenfor, men det handler også om å holde fast på medmenneskeligheten, om å ikke la frykten drive oss til å vike bort fra vår grunnleggende tro og verdier. I Guds rike skal de siste bli først og de minste bli de største. Også hos oss, må omsorgen om de som risikerer å rammes hardest stå først, gjennom hele krisen.

De siste dagene har jeg tenkt mye på historien, hvordan kirken har stått gjennom pandemier, krig, kriser og naturkatastrofer. I vår salmeskatt, i kunsten og teologien finnes spor av pest og nød og vonde tider. Et eksempel er bruket av krusifiks i kirkene, altså avbildninger av den lidende Jesus på korset. De ble vanlige under 1200-tallet, i samband med pesten og svartedauden. Før det var det vanlige med enten tomme kors (der Jesus allerede var oppstått) eller bilder av den oppståtte, seirende Kristus. Men i møtet med den enorme lidelsen og døden i samfunnet, trengtes nye bilder og en ny betoning i teologien: den lidende Kristus. Kristus er ikke bare seierkongen, men også den som lider med oss, som bærer smerten og lidelsen vår. Når vi er i den mørkeste dal, er Jesus der sammen med oss. Også i vår salmebok finnes mange tekster fra perioder med sykdom, nød og krise. Selv om vår verden, og vårt språk og måtene vi tenker på kan være veldig annerledes enn i de tekstene, er det samme menneskelige erfaring av spørsmål, av frykt og usikkerhet, og av behov for trøst, tro og håp. Og selv om språket kan være vanskelig, kan også vi finne trøst i at vi ikke er alene. Sammen med oss står Jesus, men også alle mennesker gjennom historien som deler erfaringen vår.

I usikkerhet, nød og frykt, får vi likevel prøve å leve i lyset. Prøve å ikke la mørkret ta overhånd, men la lyset og lysets frukt fylle oss og bli gitt videre til de som trenger oss. Og vi be for be, for oss selv og for verden, og stole på at Jesus, som går sammen med oss og deler vår smerte, også bærer den kjærlighet som er sterkere enn døden.

Salmer som kan passe denne søndag:

108 Vår Gud han er så fast en borg

464 Velt alle dine veier

120 Du er Guds sønn, den sterke

479 Fordi han kom og var som morgenrøden

Finn dem i salmeboka hvis du har en, eller lytt hos NRK Salmeboka minutt for minutt.