Leve i dåpen i kjærlighet og kamp

 Preken på strømmet gudstjeneste fra Moelv kirkesenter 2 søndag i Åpenbaringstiden, 10 januar 2021.

Farao befalte hele folket sitt: «Hver nyfødt gutt skal dere kaste i Nilen, men døtrene skal dere la leve!» 

Det var en mann av Levis hus som giftet seg med en levitt-datter. Kvinnen ble med barn og fødte en sønn. Da hun så at det var en fin gutt, gjemte hun ham i tre måneder. Men da hun ikke kunne holde ham gjemt lenger, laget hun en kurv av papyrusrør til ham. Den tettet hun med bek og tjære. Så la hun gutten i kurven og satte den ut i sivet ved bredden av Nilen. Søsteren hans stilte seg et stykke unna for å se hva som ville skje med ham.

Da kom faraos datter ned til elven for å bade, mens de unge jentene i følget hennes gikk fram og tilbake langs elvebredden. Hun fikk øye på kurven i sivet og sendte en av tjenestejentene sine for å hente den. Så åpnet hun den og fikk se gutten, et lite barn som lå og gråt. Hun syntes synd på ham og sa: «Dette er et av hebreernes guttebarn.»

Da sa søsteren hans til faraos datter: «Skal jeg gå og hente en hebreerkvinne som kan amme gutten for deg?» «Ja, gå!» sa faraos datter. Så gikk den unge jenta og hentet moren til gutten. Faraos datter sa til henne: «Kan du ta denne gutten og amme ham for meg? Jeg skal gi deg lønn.» Og kvinnen tok gutten og ammet ham. Gutten vokste opp, og hun gikk til faraos datter med ham, og gutten ble en sønn for henne. Hun ga ham navnet Moses, «for jeg har dratt ham opp av vannet», sa hun. (2 Mosebok 1,22–2,10)

En røst roper i ødemarken: Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette!

Slik sto døperen Johannes fram i ødemarken og forkynte en omvendelsesdåp som ga tilgivelse for syndene. Fra hele Judea og Jerusalem dro alle ut til ham. De bekjente syndene sine og ble døpt av ham i Jordanelven. Johannes gikk kledd i en kappe av kamelhår og hadde et lærbelte om livet, og han levde av gresshopper og villhonning. Han forkynte: «Det kommer en etter meg som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å bøye meg ned og løse sandalremmen hans. Jeg har døpt dere med vann, men han skal døpe dere med Den hellige ånd.»

På den tiden kom Jesus fra Nasaret i Galilea og ble døpt i Jordan av Johannes. Straks han steg opp av vannet, så han himmelen dele seg, og han så Ånden komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede.» (Markusevangliet 1,3–11)

 I dagens tekster får vi høre noen dramatiske fortellinger med sterke karakterer. De henger sammen, selv om det kanskje ikke virker sånn ved første blikk.

I den gammeltestamentlige teksten er vi midt i en dramatisk situasjon. Hebreerne er i Egypt, og har over årene blitt mer og mer undertrykt og er nå holdt i slaveri. En del av dette grufulle regime, er at alle gutter skal bli drept ved fødselen. I kapitlet før får vi høre om forskjellige taktikker og motstand som de gjør, men nå har det gått så langt at Farao rett og slett prøver å drepe alle guttebarn. Og så er det en kvinne, som prøver å redde barnet sitt. Først ved å holde ham gjemt, sen ved en desperat plan å sette ham ut i en kurv i elven. Kanskje en form for motstand, eller av trassig håp, kanskje bare en måte å bevare håpet på at noe annet enn døden var mulig. Og det går over forventning. Faraos datter finner barnet. Og søsteren til barnet er både rask og smart, og ser til at deres mor får barnet tilbake til han er stor nok til å flytte til palasset. Hun blir ikke kalt ved navn her, men fortsetter man å lese i 2 Mosebok, så blir man kjent med henne. Hun heter Miriam, og blir etter hvert en profet og leder for folket sammen med broren sin. For barnet får navnet Moses, og som voksen blir han ikke bare leder for Hebreerne, men den som tar opp kampen med Farao og til slutt får lede folket ut av slaveriet, mot friheten. Det uttoget ur Egypt, det opprøret og den frigjørelsen, er en av de helt grunnleggende og sentrale fortellingen for den jødiske troen, og også for oss kristne. Gud vil ikke slaveri, men frihet.

I den andre teksten er det ikke fult så dramatisk, men vi møter fortsatt noen som er litt av en karakter. Døperen Johannes. Han er en profet som bor i ørkenen, noen vi i dag nok ville oppfatte som en raring. Klær seg rart, holder seg for seg selv, spiser grashopper og villhonning, og så preker han omvendelse og døper folk. Man ville kanskje tro at folk ikke liker å bli skjelt ut, men masser med folk kommer til Johannes for å få høre at de trenger omvendelse. I noen av de andre fortellingene om Johannes i bibelen, får vi vite at han kaller folk for ormeyngel, advarer mot korrupsjon og hykleri og at folk må skjerpe seg, og leve mer i trå med Gud, og mer rettferdig mot medmenneskene sine. Dele med seg av hva de har, og ikke blir rik på andres bekostning. Og så peker han fremover: det er ikke han som er hovedpersonen, men noen som skal komme. Jesus. Og Jesus kommer til Johanns og blir døpt, og det er begynnelsen på Jesus offentlige virke. Himmelen åpner seg, Guds ånd viser seg, og Guds røst høres, og bekrefter at Jesus er Guds sønn.

Henger de her tekstene i hop? Og henger de i hop med oss på noen måte?

En måte de henger sammen på, er vannet. Vannet, som kan drepe den lille gutten Moses blir isteden redningen hans. At han blir reddet gjennom vannet, er på en måte et frempek, til når han skal redde hele folket gjennom vannet. På vei ut av Egypt, bort fra slaveriet og Farao, skal han lede folket gjennom Røda havet. Det har i sin tur i den kristne tradisjon blitt lest som et frempek mot akkurat dåpen, der vi gjennom vannet blir knyttet sammen med Jesus Kristus. Når Jesus lir døpt i elven Jordan, er han ved vannet knyttet sammen også med Moses.

Men jeg tenker at disse fortellingene henger sammen også på en litt mindre direkte måte. Når Jesus blir døpt, er det starten, inngangen til alt han kommer til å si og gjøre frem til sin død og oppstandelse. Og dåpen er også for oss starten på det kristne livet – uansett om det skjer når vi er små barn, eller seinere i livet. I dåpen ligger også en invitasjon, et kall, til å følge Jesus. Å prøve å leve livene våre med ham som forbilde, med hans viktigste bud om å leve i kjærlighet som rettesnor. Og jeg tenker at begge disse tekstene gir noen innganger til dette å følge Jesus, og å leve i dåpen sin (selv om jo vare seg døperen Johannes eller kvinnene som reddet Moses fulgte Jesus på den måten som vi kan gjøre).

Å følge Jesus, å leve i sin dåp, kan handle om å gjøre motstand mot en urettferdig, voldelig og undertrykkende overmakt. At verne om livet, og handle etter sin overbevisning selv når det er farlig, slik som Moses mor. Det kan handle om å finne veier og hjelpe, bruke sine evner til å finne løsninger for det gode, slik som Miriam. Og det kan være å snakke sant om ubehagelige ting, å peke ut hykleri og korrupsjon slik som Johannes.  Noen av dere som ser den her gudstjenesten er konfirmanter, og i løpet av resten av konfirmantåret kommer dere få lære mer om hvem Jesus var, hvordan han møtte mennesker og hva han lærte. Dere kommer få se at det finnes mange fortellinger å inspireres av. Og mange måter man leve i dåpen sin, mange måter å følge Jesus på. Jesus gjør ofte det som er uventet: han løfter opp de som andre ikke bryr seg om, han setter de som er marginalisert og utenfor i sentrum, og kritiserer de som bruker sin makt og sine privilegier til å undertrykke eller se ned på andre. Han viser hele tiden at Guds kjærlighet og omsorg er større enn våre grenser og vår måte å oppfatte verden på.

Når Jesus blir døpt, sier røsten fra himmelen: Du er min sønn, den elskede, i deg har jeg min glede. Og selv om vi ikke er Guds sønner på den måten som Jesus, så er det sant at vi alle er Guds barn, alle elskede av Gud. Uansett hvordan vi vi prøve å følge Jesus, eller leve i dåpen vår, så handler det om å vær et Guds barn, å være elsket. Å leve i dåpen handler ikke fremst om ting vi skal gjøre eller måte vi skal leve på, men å leve i troen og tilliten at vi allerede er elsket. Uansett hvilke valg vi tar i livet, hvordan vi lever livene våre eller hva vi mener er viktig, er det hele tiden utgangspunktet for å leve i dåpen: du er Guds elskede barn, og vi er kalt til et liv i kjærlighet.