Fjellet - plassen for møte med Gud

 Preken på Kristi forklarelsesdag 7 februar 2021, på gudstjeneste på Moelv kirkesenter.

Moses gjette småfeet til svigerfaren Jetro, presten i Midjan. En gang han drev feet over til den andre siden av ørkenen, kom han til Guds fjell, Horeb. Da viste Herrens engel seg for ham i en flammende ild som slo opp fra en tornebusk. Han så, og se! – busken sto i flammer, men den ble ikke fortært av ilden. Og Moses sa: «Jeg vil gå bort og se dette mektige synet. Hvorfor brenner ikke tornebusken opp?» Men da Herren så at han kom bort for å se, ropte Gud til ham fra tornebusken: «Moses, Moses!» Han svarte: «Her er jeg.» Og Gud sa: «Kom ikke nærmere! Ta skoene av føttene! For stedet du står på, er hellig grunn.» Så sa han: «Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud.» Da skjulte Moses ansiktet, for han var redd for å se Gud. (2 Mosebok 3,1-6)

Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene. Der ble han forvandlet for øynene på dem, og klærne hans ble så skinnende hvite at ingen som bleker klær her på jorden, kan få dem så hvite. Elia viste seg for dem sammen med Moses, og de snakket med Jesus. Da tok Peter til orde og sa til Jesus: «Rabbi, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.» Han visste ikke hva han skulle si, for de ble grepet av stor frykt. Da kom det en sky og skygget over dem, og det lød en røst fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede. Hør ham!» Og med ett, da de så seg omkring, så de ingen annen enn Jesus; bare han var hos dem.

    På veien ned fra fjellet påla han dem at de ikke skulle fortelle noen hva de hadde sett, før Menneskesønnen var stått opp fra de døde. De tok til seg dette ordet, og de diskuterte seg imellom hva det er å stå opp fra de døde. 11 Og de spurte ham: «Hvorfor sier de skriftlærde at Elia først må komme?» Han svarte: «Elia kommer først og setter alt i rette stand. Men hvordan kan det da stå skrevet om Menneskesønnen at han skal lide mye og bli foraktet? Jo, jeg sier dere: Elia er allerede kommet, og de gjorde med ham som de ville, slik det står skrevet om ham.» (Markusevangeliet 9,2-13)

 Det er mange som er gla i fjellet, ikke minst her i bygda. Eller mer enn gla i, som trekker til fjells, for store og viktige opplevelser. På ski på slike flotte vinterdager som nå, på fotturer om sommeren, på jakt etter multer og andre bær om høsten. Kanskje i selskap med andre, men mange vil også søke seg mot fjellet alene, for de storslåtte vyene, for dramatikken, for stillheten. Luften er tynnere, og kanskje er hele tilværelsen litt tynnere til fjells. Litt nærmere himmelen, utsattheten nær de store naturkreftene med stein og is og snø, menneskets litenhet i relasjon.

I opplevelsen av fjellet som en liksom «tynn plass», møtes norsk folkelig åndelighet den bibelske tradisjonen. For i bibelen er fjellet plassen for møtet med Gud. Vi hørte i den første teksten hvordan Moses er ved Guds fjell Horeb, og der får møte gud i en brennende busk.  Seinere kommer Moses tilbake til fjellet og får møte gud igjen, og ta imot de ti bud. Også profeten Elia kommer til langt seinere til det samme fjellet Horeb, på flukt etter å ha utfordret makten. Der kommer storm og torden og ild, men Gud er ikke der. Først i lyden av skjør stillhet, møter Elia Gud på fjellet.

Alt dette vet disiplene når Jesus tar tre av dem med opp på fjellet, de kjenner profetfortellingene og de kjenner til at det er på berget Jesus trekker seg tilbake for å be og kanskje for å møte Gud. Men de er ikke forberedt på at møte profetene der. De har nok på en måte begynt å skjønne hvem Jesus er, i hvert fall tror og håper de at han er mer enn en predikant, mer enn en leder. Men nå får de det forklart, klart uttalt, med stemme fra himmelen og med lys og tydelighet. Jesus er Guds sønn, Messias. 

Peters reaksjon fremstår jo nesten som litt latterlig, midt i dette store øyeblikk prøver han å holde det fast. Bygge hytter, fange øyeblikket og bli i det. Men det er jo ikke mulig. Snart er øyeblikket over, og kun Jesus er igjen. Samme Jesus, men samtidig annerledes. De må gå ned fra fjellet og fortsette vandringen sin.

For slike er de «tynne øyeblikkene» også når vi får oppleve dem. De fleste av oss får kanskje aldri oppleve de store guddommelige visjonene eller Guds-møtene på denne direkte måten, selv om noen gjør det. Men mange har erfaringer av slike tynne øyeblikk, når livet blir som ekstra sterkt, grensen mellom tid og evighet nesten åpnes opp, virkeligheten blir som ekstra virkelig og intens. Kanskje setter vi ord på det som handler om Guds nærvær, kanskje ikke. Det kan skje på fjellet, eller i andre naturopplevelser. Noen opplever det i musikk eller andre skjønnhetsopplevelser. Noen i gudstjeneste eller bønn eller i det stille kirkerommet. Noen i stor folkesamling, på konsert eller ett dansegulv eller fotballkamp, noen i stille meditasjon. 

Uansett, et av de tydeligste felles trekkene i slike opplevelser, er at de akkurat er øyeblikk. Vi kan ikke holde dem fast. Guds-møtet, møtet med evigheten, er ikke noe vi kan kontrollere, eller eie, eller fange. Vi kan øve opp oss på å lytte etter dem, og vi kan gi plass for dem. Men vi kan ikke eie dem, og vi kan ikke forbi i dem. Jesus står igjen, og vi er ikke alene. Men selve opplevelsen av nærhet, av forklaring, er akkurat et øyeblikk.

Akkurat som Peter, kan vi ikke bygge hytter eller holde fast i øyeblikket, men vi må komme ned fra fjellet. For vi kan ikke leve livene våre, heller ikke de kristne livene våre, der på forklarelsens fjell langt fra hverdagen og virkeligheten. Øyeblikkene kan gi farge og forklaring til hverdagen, men de fleste dagene våre må skje i den litt mer grå hverdagen, selv om den kan bære med seg litt av fargen og lyset.

Når Jesus og disiplene kommer ned fra fjellet, vet han hvor veien går. Mot Jerusalem og mot korset. Snart går vi inn i fastetiden og blir med på den vandringen. Jesus vet at forklaringen og herligheten ikke går å separere fra lidelsens og tjenesten. Han er både Gud og menneske, Jesus Kristus, den som skal vise både Guds storhet og Guds sårbarhet. 

Og vi får bli med. På vandringen mot korset, og på en vandring gjennom livet sammen med Jesus. Kanskje oftest ikke på fjellet i forklarelsens lys, men likevel sammen med ham som både er lyset selv, og som viser til lyset. Også våre hender trenges til tjeneste i verden, og også vi kan speile det lyset videre. Det er fristende å prøve å holde fast ved øyeblikkene på det åndelige fjellet. Men det er i dalføret, i hverdagen vi har oppgaven å gi lyset videre. Og det gjør vi, båret av og sendt av hans kjærlighet.