onsdag 17. februar 2021

En uromantisk blikk på det å avstå

 Preken på askeonsdagsmesse i Ringsaker kirke, 17 februar 2021 

Jona sto opp og gikk til Ninive, slik Herren hadde sagt. Men Ninive var en stor by for Gud, tre dagsreiser lang. Jona begynte å gå innover i byen, og da han hadde gått en dagsreise, ropte han: «Ennå førti dager, og så skal Ninive bli ødelagt!» Da trodde folket i Ninive på Gud. De ropte ut en faste og kledde seg i sekkestrie, både store og små. Da kongen av Ninive hørte om dette, reiste han seg fra tronstolen og tok av seg kongekappen. Han kledde seg i sekkestrie og satte seg i aske. Han lot rope ut i Ninive: «Etter påbud fra kongen og hans stormenn: Ingen, verken mennesker eller dyr, storfe eller småfe, må smake noe som helst. De skal ikke beite og ikke drikke vann. De skal kle seg i sekkestrie, både mennesker og dyr, og rope til Gud av alle krefter. Hver og en skal vende om fra sin onde vei og fra sine overgrep. Hvem vet, kanskje Gud vil snu om og angre og vende seg bort fra sin brennende vrede, så vi ikke går under.» Gud så hva de gjorde, at de vendte om fra sin onde vei. Da angret Gud på det onde han hadde sagt at han ville gjøre mot dem, og han gjorde det ikke. (Jona 3,3-10)

 Noen skriftlærde og fariseere tok da til orde og sa: «Mester, vi vil gjerne se deg gjøre et tegn.» Men han svarte dem: «En ond og utro slekt krever tegn, men den skal ikke få noe annet tegn enn Jona-tegnet. For slik profeten Jona var i buken på den store fisken i tre dager og tre netter, slik skal Menneskesønnen være i jordens dyp i tre dager og tre netter. Folk fra Ninive skal stå fram i dommen sammen med denne slekten og dømme den. For de vendte om da Jona forkynte sitt budskap – og her er mer enn Jona! Dronningen fra landet i sør skal stå fram i dommen sammen med denne slekten og dømme den. For hun kom helt fra jordens ytterste grenser for å lytte til Salomos visdom – og her er mer enn Salomo! (Matt 12,38-42)

Det er litt spesielt å gå inn i fastetiden i år. På en måte er det som at vi allerede har vært i fastetiden i lang tid, i et år, eller i hvert fall noen måneder siden tiltakene ble strammet til igjen før jul. 

Jeg tenker tilbake på prekener jeg har holt på askeonsdag og i fastetiden tidligere år, om den fine i å avstå fra ting, at det kan være godt å avstå ikke bare fra dårlige ting men også ting som ikke i seg selv er dårlig men som kan få en å skjerpe blikket, sette pris på de viktige tingene, gi plass for andre ting i livet. Når man skreller bort det unødvendige blir blikket klarere og livet større. Med dagens erfaringer hører dette klisjeaktig ut, jeg blir nesten flau av å tenke på det. Så lett å komme med slike dypsindigheter, når man kan VELGE å avstå. Det er noe annet å stå i situasjonen at det ikke er noe valg å avstå, eller at valget mellom å avstå eller ikke, handler om liv og helse. 

Det er for så vidt sant at man lærer mer om hva som er viktig på ordentlig når noen ting skrelles vekk. Men når man ikke kan velge selv er det kanskje akkurat det vi har mistet under pandemien som var det virkelig viktige. Familie, venner. Muligheten å være sammen. Musikk og kultur. Gudstjenester. Å kunne dele glede og sorg og livets store øyeblikk. Noen har også måttet avstå arbeid og inntekt. Noen har blitt syke, noen med lange ettervirkninger på helsa. Og noen har mistet noen de er glad i. Det er ikke ting det er lett å avstå ifra over tid.

Jeg kommer nok ikke til å romantisere fastetiden, og det å avstå, i noen askeonsdagsprekener fremover. Det kan absolutt være en rikdom i det enkle, og sant at blikket skjerpes når vi avstår. Men noen ganger er det et privilegier standpunkt å tenke at vi kan avstå for vår egen personlige utviklings skyll. Det er kun den som har mye, som enkelt kan avstå. Mange mennesker lever i lange perioder av fastetid, langt lengre enn 40 dager, perioder av savn og av å avstå, perioder av ørken, av mangel og vanskelighet. Mange av oss må også gå igjennom slike perioder en eller annen gang i livet. Det kan gjøre livet rikere, men ikke nødvendigvis, og sjelden på kort sikt.

Tekstene vi hørt i dag, om Jona og folket i Nineve, og om de skriftlærde som snakket med Jesus om Jona-tegnet, er nok så langt unna våre fastepraksiser, og vår koronatid. Fasten som kongen i Nineve utroper er ganske så heftig, og ikke kun mennesker men også dyrene skal faste og de kaster seg flatt ned for Jonas domsprofetier. Fortellingen om Jona kjenner dere: profeten som prøver å fly fra kallet sitt, men som kastes av båten i havet, blir slukt av en fisk før han kommer opp på land etter tre døgn, og til slut drar til Nineve. Men så skjer det som han ikke har sett for seg: preken hans virker! Folket vender om og Gud endrer seg. Det blir ikke noen dom over Nineve – men Jona blir ikke noe særlig fornøyd. Heller helt motsatt blir han skuffa på Gud. Hele fortellingen om Jona er neppe ment som historisk korrekt redegjørelse for hva som skjedde, men har et overordna budskap: det er ikke opp til oss å dømme, og det er ikke kun det utvalgte folket som har, og kan ha en relasjon til Gud. Når de skriftlærde spør om et tegn, søker de sannsynligvis noe spektakulært og overnaturlig. Men Jesus sier at de ikke får noe annet tegn enn Jona-tegnet: han knytter både an til Jona som er tre dager i fisken og dermed som et forbilde for sin egen død og oppstandelse, men også folket i Nineve og dronningen av Saba, som eksempler på mennesker utenom Israels folk som vendte seg til Gud og søkte ham. Som så ofte i Matteusevangeliet viser Jesus til at de sikre, de som tror seg være innafor og utvalgt, slett ikke er nærmere Gud enn mange av de som ble oppfattet som utenfor og uønsket. 

Fastetiden er ikke til for at de fromme skal manifestere hvor flinke og innafor de er, eller som posisjonerende og oppvisning. Fasten er å gå sammen med Jesus på veien mot korset, på lidelsens og smertenes vei. Noen gjør det, uansett tid i kirkeåret, og bærer tunge kors. 

Kanskje er dette et år da du allerede har avstått så mye, at det ikke er noe igjen å gi slipp på. Kanskje er dette et år da fastetiden mest blir tid til hvile og refleksjon. Men kanskje er denne fastetid også en mulighet å gjøre seg noen tanker kring alt det vi har mistet, det vi måttet avstå ifra, alt vi ikke har gjort eller hatt. Har noe av det vært av gode? Er det noe jeg vil ta med meg videre av nye vaner eller oppdagelser? Hva har jeg nå lært meg at jeg ikke vil leve uten? Kanskje blir årets fastetid ikke bare en forberedelse for påsken og oppstandelsen som vi feirer i kirka, men også en forberedelse på den oppstandelse og det nye liv som kommer med gjenåpningen av samfunnet etter hvert.

Fariseerne og de skriftlærde spør etter tegn. Mange vil ha tydelige tegn, faste svar, klare beskjeder. Det kan vi ikke alltid få. VI må leve med usikkerhet, med å tilpasse oss, med å ta imot livet som det kommer. Vi må gå veien mot korset, veien med Jesus. Men tegnene er der, og vil ikke forsvinne. For korsets vei er også kjærlighetens vei. Veien mot korset er ikke en ensom vei, men en vei steinlagt med kjærlighet. En kjærlighet vi får leve i, og leve av. Kjærligheten som er sterkere enn døden. 

 

Ingen kommentarer: