Maria bringer både fred og uro

 Preken på 4 søndag i advent 20.12 2020 i Ringsaker kirke.

Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si: Gled dere! La alle mennesker få merke at dere er vennlige. Herren er nær. Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus. (Filipperbrevet 4,4-7)

Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne. Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den hellige ånd og ropte høyt: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd. Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse.» (Lukas 1,39-45)

Går det å be om, eller håpe på fred? Fred i verden, eller ens fred i hjertet? Altså ikke fred som i motsatsen til krig, men fred som i motsatsen til uro? Blir det noen julefred i år? 

Epistelteksten fra Filipperbrevet formidler i hvert fall godt mot. Gled dere alltid, vær ikke bekymret for noe! Legg alt foran Gud så vil Guds fred komme. Kanskje eker ordene litt tomt, denne pandemijul. Og når vi nå kanskje, kanskje, ser slutten på pandemien, er det nok av andre ting å uroe seg for. Klimakrise. Arbeidsledighet. Økende forskjeller. Spenning i verden. Det er ikke bare å slå på julefreden, føler i hvert fall jeg. 

Jeg tror kanskje ikke heller Maria følte så veldig mye på kommende julefred, når hun dro av gårde etter å ha møtt engelen Gabriel, til slektningen sin Elisabet. Det var nok mer uro, uoversiktlighet og uklarhet da. Hva ville egentlig skje, med barnet og med henne? Hvordan i verden skulle dette gå bra? 

Men Elisabet tar imot Maria med åpne armer. Også hun, som i mange år ønsket seg barn har nå i høy alder blitt gravid, og venter barnet som skal bli døperen Johannes. Og hun bekrefter det engelen har sagt til Maria, at dette barnet er spesielt, og at hun har fått en stor oppgave, men også at det kommer til at gå bra. At Gud er med henne. 

Adventstiden er i høy grad profetenes tid i kirkeåret. Det er egentlig litt kontrast mot det som ellers preger disse ukene i samfunnet rundt, der alt er så innrettet mot jul – forberedelser, ja, men også litt av å ta julekosen på forskudd. Mens i kirkas adventstid handler forberedelsene for jul mer om å høre de stemmer som taler om den som skal komme. Og det er slett ikke alltid så koselig å lytte til profetene. Profeter er ikke nødvendigvis noen som forutsier fremtiden, men i like høy grad noen som sier sannheter. Noen ganger også ubehagelige slike. Selv om en del profeter kommer med trøst, kommer noen av dem også med uro. 

Jeg tenker at uroen ikke kun er noe negativt. Uroen kan være et tegn på at det er noe å lytte etter, noe som ikke er riktig, noe som trenger noe. Blir vi altfor mette, altfor fornøyde, altfor blinde for verdens behov, da trenger vi litt uro. Ikke den lammende angsten, men uroen som holder oss litt våkna. Profeten Mika som vi fått høre i dag, hører ikke til de som skaper mest uro, han kommer med et budskap om fred, og om at barnet som skal fødes i Betlehem skal bli en konge som bringer fred. Men noen av de andre vi møter og leser i de tidligere søndagene i advent – ikke minst døperen Johannes, kommer nok med mer uro enn fred. 

Maria pleier ikke å telles blant profetene, men hun er på en måte det, den siste, nærmeste, som viser mot Jesus og hvem han er som skal komme. Hun bringer på en måte både fred og uro. Sin egen uro for alt som skal skje. Men hun taler også i sin lovsang om hvordan Gud kaster de mektige fra tronen og reiser opp de små, hvordan Gud metter de sultne, men sender de rike tomhendte bort. Maria er en av dem som med profetenes skarpe og urovekkende ord minner oss om å ikke bli altfor bekvemme, altfor fornøyde, altfor mette.  

Men til den uro som ikke handler om våkenhet og skarphet, men om å bære sina sorger og usikkerhet og bekymringer og lengsel tungt på hjertet, til den uroen får Maria selv trøst og tiltro i møtet i Elisabet. Hun blir styrket og bekreftet i sin oppgave, og at Gud er med henne. Og også til oss bringer hun fred og trøst, i seg selv, men fremst gjennom barnet som hun bærer.  

Kanskje kan en ting å gjøre inn mot denne spesielle jul, være å prøve å finne forskjeller i uroen. Prøve å sortere, finne ut hvilken uro vi skal lytte til, og ikke. Hva er den profetiske uroen, uroen over ting som vi ikke skal blunde for. Uroen som heller er en oppfordring, en invitasjon til kamp, eller til bønn, eller til å agere. Ved å finne den, og ta den på alvor, kanskje vi lettere kan sortere bort den andre uroen. Som kan være nok så grundet i virkeligheten: det er ikke feil eller urimelig å uroe oss for egen eller andres helse, for økonomi eller praktiske ting, for hva som vil skje med verden. Men den uroen får vi legge frem til Gud. Den får vi, selv om den ikke forsvinner, likevel prøve å overlate. Og så får vi be, at det er sant som vi hørte i teksten: at Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare våre hjerter og tanker i Kristus Jesus.