Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir livet sitt for sauene. Men den som er leiekar og ikke gjeter, og som selv ikke eier sauene, han forlater dem og flykter når han ser ulven komme, og ulven kaster seg over dem og sprer flokken. For han er bare leiekar og har ingen omsorg for sauene. Jeg er den gode gjeteren. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, slik som Far kjenner meg og jeg kjenner Far. Jeg gir livet mitt for sauene. Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min stemme, og det skal bli én flokk og én gjeter.
Far elsker meg fordi jeg gir livet mitt for siden å ta det tilbake. Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig. For jeg har makt til å gi det og makt til å ta det tilbake igjen. Dette er oppdraget jeg har fått av min Far.» (Johannesevangeliet 10,11-18)
Det er et kjent og elsket bilde som møter oss i tekstene i dag, om Den gode gjeteren. Utøver disse to tekstene vi nettopp hørte, finnes flere andre tekster – den mest kjente kanskje salme 23, om at Herren er min hyrde som lar meg hvile på grønne enger. Også lignelsen om gjeteren som forlater de 99 sauene for å finne det hundrede.
Disse er kjente og elsket bilder, tror jeg, fordi sier mye om hvem Gud er. Gud er den som tar seg av oss og ikke gir opp. Gud er den som vil oss alt godt og gir oss det vi trenger. Gud ser hver og en av oss, kjenner oss hver og en. Gud er den som går føre oss og viser oss veien. Gud er den som gir sitt liv for oss.
Jeg skal ikke låte som at jeg vet så mye om sauer eller gjetere eller dette å drive med dyr i det hele tatt. Slik som mange i vår tid, og kanskje særlig her i byen, har jeg veldig lite erfaring med disse tingene. Når Jesus snakket om seg selv som den gode gjeter, brukte han et godt kjent bilde som menneskene omkring ham direkte kunde relatere til. For meg, og kanskje dere, blir bilden av gjeteren mer en romantisk bilde av livet langt unna, i tid eller rom, snarere enn det hverdagslige, kjente. For noen av dere er det kanskje ikke als så fjernt, og hvis ikke det er sauer dere kjenner godt, kanskje noen har fått være med på reinflytting, eller liknende.
Men en ting vet jeg, og kan kjenne meg igjen i. Det er at sauer er flokkdyr. De trenger en gjeter, men de trenger også hverandre. Den sau som kommer bort fra flokken er et enkelt byte for rovdyr, og det er årsaken til at gjeteren går og leter etter det ensomme, ville lamungen. Mennesker er ikke flokkdyr på den samme konkrete måten som sau, men i grunnen er det likt. Ingen av oss klarer seg selv. Vi trenger hverandre, og vi må ta oss av hverandre. Vi trenger den gode gjeteren også, men det holder ikke. Vi må være en del av en flokk.
Som kristne mennesker trenger vi et sammenheng. Det er kanskje mulig å være kristen helt på egen hånd, men jeg tror det er veldig vanskelig. I den lutherske tradisjon, og kanskje særlig i pietismen og vekkelsesbevegelsene, har det vært en stor tyngde lagt ved egne relasjonen til Jesus, den egne Bibellesningen og troen. Det er selvfølgelig mye positivt i det, ikke minst den lutherske grunntanken om hver og en kan ha en egen direkterelasjon til Gud, som ikke trenger noen mellomledd, og at hver og en er myndig nok til å ta egne avgjørelser og lese Bibelen selv. Men baksiden av dette, hvis tyngdepunktet blir for sterkt på dette, kan være at vi glemmer fellesskapet. At vi ikke er noen ensomseglere på livet hav, men sauer i en flokk. Og det fellesskapet tenker jeg ikke bare er til for å være koselig, men fordi vi trenger hverandre. Ikke en eneste av oss kan klare hele livet på egen hånd.
Kirken er et fellesskap til hjelp på mange måter – ved å ikke bare tro på egen hånd, med ved å delta i gudstjenester får vi del i andre menneskers tro og tanker, vi kan bruke bønner fra hele verden og kirkens historie, og bli båret av sang, musikk og bønn. Vi får ta imot nattverdens sakrament og syndenes tilgivelse. Men det er også i de direkte menneskelige relasjonene som vi kan bli båret av hverandre. Vi trenger andre mennesker – og ikke nødvendigvis bare i kirken, eller kristne venner – for å se på oss selv litt utenfra. Vi trenger hverandre for å få hjelp med praktiske ting og for å dele livets avgrunnsdyp når det viser seg. Vi trenger andre menneskers tanker, omsorger, blikk på oss og for å hjelpe oss i riktig retning der vi er på vei å gå oss vill.
Her finnes en av de mange rikdommer fra 12 trinns-bevegelsen, som vi talt om her tidligere i gudstjenesten. En av de store fremgangsfaktorene for de som lykkes håndtere sin avhengighet ved 12-trinnsprogrammet, handler nettopp om dette: å bruke felleskapet. Nøkkelen ligger i å innrømme sin maktesløshet, at dette er noe som jeg ikke klarer å rydde opp i på egen hånd. Å ved å anerkjenne sin maktesløshet, være klar for å ta et oppgjør med sitt liv og sin situasjon, be om tilgivelse og ta imot den hjelp som finnes, begynner veien til et nytt liv. Her finnes mange likheter med en klassisk kristen omvendelse, som mange av oss kjenner igjen. Men det er ikke kun et hjertets omvendelse som handler om tanker og tro. Det dreier seg også om felleskapet, å velge et sammenheng som leder til livet.
Selv vi som ikke er maktesløse for en konkret avhengighet, kan ta med oss noe av denne lærdom. Vi er alle maktesløse innfor livet, og ikke en eneste av oss klarer oss helt selv. Vi trenger Gud, den gode gjeteren. Men vi trenger også hverandre. Vi trenger å dele livene våre – i de store, vanskelige tingene, men også i det hverdagslige, enkle. Og en viktig oppgave for oss er å være litt oppmerksomme på resten av flokken vår, og så til att ikke noen ender opp alene.
Sammen med flokken får vi følge den gode gjeter. Han som passer på oss og bryr seg om oss, men som også gått føre oss gjennom død til liv. Den gode gjeter gir sitt liv for fårene, sier Jesus i teksten. Vi får leve i troen på at den kjærlighet som seiret over døden, også er den kjærlighet vi er båret av, og som bærer oss gjennom liv og død.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar