Bli hos oss!

Preken på 2 påskedag 17 april 2017, på emmausgudstjeneste i Trefoldighetskirken. I tillegg til evangelieteksten ble det også lest fra Jona 2,1-11.

Samme dag var to disipler på vei til en landsby som heter Emmaus, seksti stadier fra Jerusalem, og de snakket om alt det som var skjedd. Mens de nå snakket sammen og drøftet dette, kom Jesus selv og slo følge med dem. Men øynene deres ble hindret i å se, så de ikke kjente ham igjen. Han sa da til dem: «Hva er det dere går og snakker så ivrig om?» De stanset og så bedrøvet opp, og den ene, han som het Kleopas, svarte: «Du må være den eneste tilreisende i Jerusalem som ikke vet hva som er hendt der i disse dager.» «Hva da?» spurte han. «Det med Jesus fra Nasaret», svarte de. «Han var en profet, mektig i ord og gjerning for Gud og hele folket. Men våre overprester og rådsherrer utleverte ham og fikk ham dømt til døden og korsfestet ham. Og vi som hadde håpet at det var han som skulle befri Israel! Dessuten: I dag er det alt tredje dagen siden dette hendte. Og nå har også noen kvinner blant oss gjort oss forvirret. De gikk ut til graven tidlig i dag morges, men de fant ikke kroppen hans. De kom tilbake og fortalte at de hadde sett et syn av engler som sa at han lever. Noen av våre gikk da til graven, og de fant det slik som kvinnene hadde sagt, men ham selv så de ikke.»
    Da sa han til dem: «Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det profetene har sagt! Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?» Og han begynte å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene.
    De nærmet seg nå den landsbyen de skulle til, og han lot som han ville dra videre. Men de ba ham inntrengende: «Bli hos oss! Det lir mot kveld, og dagen heller.» Da gikk han med inn og ble hos dem. Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, ba takkebønnen, brøt det og ga dem. Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen. Men han ble usynlig for dem. De sa til hverandre: «Brant ikke hjertet i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?» Og de brøt opp med en gang og vendte tilbake til Jerusalem. Der fant de alle de elleve og vennene deres samlet, og disse sa: «Herren er virkelig stått opp og har vist seg for Simon.» Så fortalte de to om det som hadde hendt på veien, og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet. (Lukas 24, 13-35)

Bli hos oss! Disiplene på vei mot Emmaus har fått seg selskap med noen de ikke kjenner igjen, og etter at de har gått sammen med ham og han fortalt og diskutert med dem kommer de fram til målet sitt – men de vil ikke ta farvel. De inviterer ham in – bli hos oss. De vet kanskje ikke helt hvorfor, men de vil fortsette være sammen med ham. Selv om de ikke vet det, er de i den oppstandne Herrens nærvær. Han har kommet dem til møte, er allerede hos dem, selv når de ikke vet det.
I påskefortellingens dramatikk ligger en spenning mellom fravær og nærvær. Jesus rider inn i Jerusalem og er tilstede i den hellige byen. Jesus er sammen med disiplene sine på skjærtorsdagen, og innstifter nattverden der han er tilstede, nærværende gjennom alle tider. I Getsemane ber Jesus disiplene å våke sammen med ham, men de svikter og sovner. Når han sen blir fengslet, overgir de ham en etter en, svikter og fornekter. Til slutt er selv Jesus i tvil om Guds nærvær, og roper høyt på korset: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg! Og når kvinnene kommer til graven på søndag morgen er den tom – Jesus er ikke tilstede. Hans kropp er fraværende, men nettopp derfor helt tilstede, levende hos dem.

For selv når han er fraværende, er han tilstede. Og selv når det føles som Gud har forlatt oss, er Gud med. Ikke bare påskefortellingen, men hele Jesu liv, ja hele frelseshistorien har dette som sitt viktigste tema: Guds nærvær. Gud vil ha fellesskap med oss, vil være tilstede i livene våre, kommer oss i møte selv når vi ikke ser det. Alt dreier seg om dette: Guds nærvær. Fra skapelsens første lys da Guds ånd blåser over jorden, til den siste dag da Jesus kommer tilbake; fra vi drar vår første pust til den siste. Gud er her.

På veien mot Emmaus legger Jesus ut tekstene gjennom hele historien – vi får ikke vite hvilke tekster han tar opp, og hva han sier, men kanskje er dette nettopp den røde tråd har drar i. Messias blir sendt og må lide og dø og stå opp, men det som er grunnen for dette, er nettopp Guds kjærlighet, og hvordan den kjærligheten trekker oss inn i fellesskap, en kjærlighet som ikke gir opp om oss. Gjennom loven og profetene prøver Gud å gjenopprette fellesskapet med menneskene, og blir til slutt selv menneske i Jesus. Jesus deler våre kår, og det innebærer ikke kun et fysisk nærvær i verden, men også at Gud har erfaring med livet, er tilstede, vet hva vi opplever. Det er til og med navnet hans – Immanuel, det navn profeten sier han skal ha, betyr nettopp det: Gud med oss. Når Jesus lider, dør og oppstår gjør han det på vegner av, men også sammen med alle mennesker. Han overgir oss ikke, selv i døden. Hans kjærlighet er så sterk, att ikke ens døden kan knuse den. Nå går de der, disiplene, og aner kanskje at alt ikke er over. Kanskje begynner håpet å vekkes hos dem. Og etter hvert skjønner de det: det er ham. Han lever. Det er ikke over. Ikke i det hele tatt.
Kanskje var teksten om Jona en av de profeter som Jesus fortalte disiplinene om der på veien – i hvert fall i seinere kristen fortolkning har Jona som var tre dager i fisken blitt oppfattet som et forbilde for Kristus. Det er vel også årsaken at denne tekst blir lest i påsken. Men hans klagesang der i dødens nærhet, bokstavelig på havets bunn, føles for meg å mer høre hjemme på langfredag, eller muligens i Getsemanes angst, enn i påskens glede. Hele fortellingen om Jona rommer mange viktige temaer som egentlig fortjener en egen preken, men vi stanser her ved hans klagesang. Der beskriver han i målende ord om sin ulykke, hvordan han synker dypere og dypere i havet – i ensomhet og angst. Men han skjønner at Gud ikke har gitt opp om ham. At det selv i den mørkeste natt finnes håp om nytt liv. Og hans håp er ikke meningsløs – fisken spytter ham opp på land, og han får nye muligheter.
At Gud blir menneske i Jesus, og deler våre kår, gjør at vi ikke er alene selv i den mørkeste natt og dypeste angst. Når vi er på havets bunn eller i angstens Getsemane, kan vi be sammen med Jesus som har vært der før. Det er trøsterikt og viktig. Det er – dessverre – også erfaringer mange av oss har, de aller fleste av oss vet hvordan angst, ensomhet, fortvilelse føles. Men Gud er ikke kun tilstede der. Selv om vi kanskje har flere ord, flere konkrete eksempler, flere erfaringer med Guds nærvær i smerten, er Gud ikke kun tilstede langfredag. Også i ventetiden og kjedsomheten i påskeaftenens stillhet, og i påskedagens forvirring og gryende håp. Når vi er på vei mot Emmaus men ikke riktig vet hvor vi er på vei i livet. Når håpet er så svakt at vi er redde for å la det ta fyr – fordi det kanskje blir knust. Når vi ikke vet riktig hva, eller hvem, vi skal tro på. Og når våre hjerter brenner av glede og lyst til å rope de glade nyheten ut over hele verden. Da ler og roper og danser ham også sammen med oss. Når ånden vekker hellig vrede over verdens urettferdighet eller når vi kjenner ham igjen i mennesker vi møter, i de minste brødre og søstrer. Når vi deler brødet – i solidaritet og fellesskap i verden, og ved nattverdens bord. Da kan vi kjenne vi ham igjen og vite at han er tilstede. Og vi får be sammen med disiplene: Bli hos oss!