Så kom Jesus sammen med disiplene til et sted som heter Getsemane, og han sa til dem: «Sett dere her mens jeg går dit bort og ber.» Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og han ble grepet av sorg og gru. Da sa han til dem: « Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk med meg!» Han gikk fram et lite stykke, kastet seg ned med ansiktet mot jorden og ba: «Min Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil.» Da han kom tilbake til disiplene og fant dem sovende, sa han til Peter: «Så klarte dere ikke å våke med meg en eneste time? Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kroppen er svak.» Igjen, for andre gang, gikk han bort og ba: «Min Far! Om ikke dette begeret kan gå forbi meg, og jeg må drikke det, så la viljen din skje.» Da han kom tilbake, fant han dem igjen sovende, for øynene deres var tunge av søvn. Nå forlot han dem og gikk på ny bort og ba den samme bønnen for tredje gang. Så kom han tilbake til disiplene og sa: «Dere sover og hviler fremdeles? Nå er stunden kommet da Menneskesønnen skal overgis i synderhender. (Matt 26,36-45)
Pasjon – det er ett ord for sterke følelser, som vi ofte bruker om forelskelse eller kjærlighet. Vi kan også si at noen har en pasjon for noe eller er pasjonert opptatt av noe. Men det er også ordet for fortellingen om Jesu lidelse og død. I fasten leser vi pasjonshistorien, og kanskje lytter vi til de klassiske tonsettingene av Bach eller andre, som Johannespasjonen og Matteuspasjonen. Den sterke hengivelsen som vi forbinder med forelskelse finner sitt dypeste punkt akkurat her, i Getsamene.
Rett etter at Jesus har delt det siste måltidet med disiplene sine, vet han at det kun er noen timer igjen, og han tar med seg tre disipler for å vake og be. Dette er de samme tre disiplene som fikk bli med ham til forklarelsesberget, en fortelling vi hørte her i kirken for ett par uker siden. Da viste Jesus seg i sin herlighet og disiplene forsto hans guddommelighet. Her, i Getsemane, får de se Jesus fra hans aller mest menneskelige side. For uvanlighets skyld ber han disiplene om hjelp, han er fylt av angst, tvil og redsel. Han vet hva som skal skje, og at det må skje, men det betyr ikke at det er enkelt. At han til tross for dette går denne veien, er det ypperste beviset på kjærlighet. I Johannesevangeliets fortelling om samme kveld, da de fortsatt sitter til bords, sier Jesus at «Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine». Det er det han skal gjøre, ikke for di det er enkelt, men til tross for angst og tvil. Dette gjør det til en pasjonert kjærlighetshandling.
Guds kjærlighet, den kjærlighet som bærer gjennom alt og seirer over døden, er grunnen for all kjærlighet. Vi elsker for at Gud først elsket oss, elsket hele skaperverket og verden. «Gud er i kjærleiken, den kjem frå han» sang vi i salmen tidligere, og det gjelder uansett hvilken form kjærligheten tar. Og den kjærligheten vi viser til hverandre er en speiling av den guddommelige kjærligheten.
Men det vi kaller kjærlighet, eller den kjærlighet det blir fortalt om i vårt samfunn i dag, har ikke sjelden trekk som er veldig forskjellig fra Guds kjærlighet. I samtalen tidligere snakket vi om forskjellen på eros [fysisk, erotisk, attraksjon], agape [selvofrende kjærlighet] og filia [vennskap], og at det finnes noen egoistiske trekk som kan komme inn i relasjoner og kjærlighet. I et samfunn som er marinert i kommersialisme og markedstenkning, er det lett å se andre mennesker som objekt, til for å oppfylle våre behov. Vi risikerer å bli opptatt av idealbildene av den perfekte partneren, familien eller hjemmet, der kjærligheten, i form av den perfekte romantiske relasjonen, skal løse alle problemer og gi livet mening. Med god støtte fra reklame, ukeblad og tv-serier, hvordan mange ting i samfunnet er organisert kring att alle er to, noen ganger også gjennom kirkens ureflekterte bekreftelse av kjernefamilien som den beste av livsformer, blir det etablert en ide om den romantiske kjærligheten som livets mening og vår frelse. I verste fall risikerer drømmen om den perfekte partneren eller relasjonen å bli en avgud. I Luthers forklaring av det første bud, sier han:
En gud kaller vi det en skal vente seg alt godt av og ta sin tilflukt til i all sin nød. (...) Det du altså binder ditt hjerte og setter din lit til, det er i virkeligheten din Gud.
Gode relasjoner, ekteskap og kjærlighet, er selvfølgelig noe godt, det er Guds vilje at vi skal leve sammen og det kan være noe mennesker lengter etter og har glede i. Men det kan aldri erstatte kjærligheten til Gud. Vi når ikke målet gjennom å håpe at en relasjon med et menneske – uansett hvor vidunderlig vi enn syns det mennesket er – skal være nok å leve å dø på. Om vi glorifiserer og løfter opp den romantiske kjærligheten så til de grader, risikerer vi å ikke få øye på at Guds kjærlighet speiler seg også i andre former for kjærlighet og i andre relasjoner – mellom søsken, mellom venner, mellom foreldre og barn. Også den oppofrende kjærlighet som mennesker viser ved å gi av sin tid, arbeid og ressurser for andre mennesker – i diakoni, frivillighetsarbeid og tjeneste – er en speiling av Guds kjærlighet. For noen mennesker innebærer slike oppgaver at de ikke lever i ekteskap eller relasjon. Det finnes jo for øvrig en lang tradisjon av i kirkens historie – noen har levet mer formalisert i ordensliv eller kloster, andre ikke. Jesus selv var jo som dere kanskje vet heller ikke så opptatt av kjernefamilien. Hva som gir livet mening, felleskap og kjærlighet ser ikke nødvendigvis likt ut for alle mennesker.
Uansett hvordan våre liv ser ut, uansett hva vi gjør og hvordan vi lever, finnes det en kjærlighet som bærer. Den kjærligheten som ikke viker unna for angst, tvil og lidelse, men som vil bære oss. Når vi er i Getsemane, i vårt livs mørkeste natt, kan vi stole på at vi ikke er der alene, for Jesus har vært der først. Han som først elsket oss, viser oss veien videre, viser oss hvordan vi kan vise den kjærligheten videre til mennesker omkring oss. Den kjærligheten er sjelden romantisk eller enkel, og den kan lede oss på veier som verken er bekvemme eller tydelige. Men vi blir båret gjennom livet og døden av den kjærlighet som er sterkere enn vi kan ane, av Gud som er større enn våre hjerter. Det er et håp å leve å dø på.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar