Fastelavns ambivalens

 Preken på fastelavnssøndag 27 februar 2022 i Ringsaker kirke.

Han tok de tolv til side og sa til dem: «Se, vi går opp til Jerusalem, og alt det som profetene har skrevet om Menneskesønnen, skal gå i oppfyllelse. Han skal overgis til hedningene og bli hånt og mishandlet og spyttet på,  og de skal piske ham og slå ham i hjel. Og den tredje dagen skal han stå opp.»  Men de skjønte ikke noe av dette. Meningen var skjult for dem, og de forsto ikke det han sa. (Lukasevangeliet 18,31-34)

Fastelavn er på en måte en ambivalent høytid. Den er både-og, fest og faste, lek og alvor. Vi står på terskelen til kirkas store fastetid frem til påske. Men vi er ikke helt der enda – vi bruker fortsatt den grønne fargen for åpenbaringstiden, og liturgien er fortsatt ikke gått over i fastetiden. 

Fastelavn er siste festen før fasten, der man spiser og feirer på måter man siden avstår frem til påske. I vår tradisjon står fastelavnsbollen sterk, med hvetebrød, krem og syltetøy. Jeg vokste opp med den svenske versjon, der fyllet er marsipan. I den anglosaksiske verden er det Pancake Sunday i dag – uansett er det søtt, fett og godt med krem og egg og sukker. Mer spektakulær er karnevalsfeiringen i Brazil og andre steder, med musikk og dans og fest, der karneval jo betyr «farvel til kjøttet». Mange kirker har jo også karnevalsfeiring der barna kler seg ut. Utøver at det er fest og gøy, så har også karneval noe av det ambivalente i seg. I denne mellomfase vet man ikke hvem som er hvem, ting kan være opp ned og motsatt mot hva orden ellers er. Karneval er lekfull, men også en lek med makt og orden, og et rom der fantasien kan vise oss at ting kan være annerledes. Det er også en del av ambivalensen med fastelavn.

I dagens prekentekst, er ambivalensen mer underliggende. Jesus er tydelig i talen sin; det er tredje gangen i Lukasevangeliet han taler om sin død og oppstandelse. Han prøver å fortelle disiplene at han mener alvor, at de ikke er på vei til Jerusalem for å innta byen med makt, heller ikke for at han skal bli konge i vanlig bemerkning. Veien til Jerusalem er veien til døden og korset – og til oppstandelsen. Men det skjønner ikke vennene hans noe av. De har håpet at alle nå skal få se som de har sett, skjønne det som de har skjønt, at Jesus kommer med tilgivelse og nye muligheter, med oppgaver og felleskap, at det han forteller om Guds rike og om at Gud lengter etter hver og en av oss. At alle, også de i Jerusalem skal se oppleve det som de har opplevd. Og at det betyr at makten og æren som Jesus skal få, også skal bli deres. Jesus som taler om at han skal dø, og i tillegg stå opp igjen, det skjønner de ikke noe av. Det må ha vært en god del usikkerhet og ambivalens, som de skjøv til side.

Men Jesus vet at dette ikke blir noen enkel seier. Han vet at for å seire må han tape, han må som hvetekornet dø i jorden for å kunne stå opp til nytt liv. Han er ikke på maktens og seierens vei, men på forsoningens og kjærlighetens vei. Han vet at det er i sårbarheten og svakheten som den virkelige styrken finnes. Han skal ikke innta byen med vold, og han vet at han ikke kommer til å bli populær. Men det ytterste målet hans er også større enn hva disiplene skjønner.

Jeg forberedte denne preken mens nyhetene om Russlands invasjon av Ukraina gikk, og time for time kom rapportene om hvordan styrkene nærmer seg byen Kyiv. Det er skremmende og uroende nyheter – selvfølgelig fremst for folket i Ukraina, men også for hele Europa. Det er vanskelig å ikke berøre den situasjonen, samtidig som jeg ikke helt hva som kan sies som ikke er sagt. Men en ting jeg tenker på i dagens tekst, er hvor enkelt det noen ganger kan være, å bruke de krigerske og militære metaforene i et kristent språk. Det er ikke rart, fordi disse finnes i Bibelen, og de har vært brukt gjennom historien. Ikke minst, fordi kristne gjennom mange tider har vært i krig. Og jeg tenker at slike metaforer må brukes varsomt og gjennomtenkt. For de kan gå begge veier. I noen sammenhenger brukes krigsmetaforer for noe som ikke handler om konflikt i det hele tatt – at vi taler om åndelige strider eller å gå i kamp. Andre ganger brukes slike metaforer for å legitimere eller støtte opp under faktiske militære konflikter. Bibelsk eller kristent språk kan være kraftfullt, og da må det brukes med omhu for å ikke la tanken ledes feil, eller støtte opp under noe uten hensikt. Det finnes rettferdige og viktige strider og kamper, men kristen tro, kirkas makt og bibelsk språk har vært brukt for å legitimere både krig og undertrykkelse gjennom historien. Konklusjonen på det er ikke nødvendigvis pasifism, men å være forsiktig med å dra paralleller eller fortolke en historisk og politisk situasjon i bibelske termer.

Jesus står der i ambivalensen, og tar sine disipler med seg mot Jerusalem, sjølv om de ikke ser ut til å skjønne hva som skal skje i det hele tatt. Sikkert aner eller skjønner Jesus at de ikke kommer til å være så stabile som han kanskje hadde ønsket. De kommer til å svikte og fornekte, forlate og forråde ham. Men det er likevel dem han tar med, og det er dem han til slut gir oppgaven å fortelle videre og lede kirka.

Jesus ser oss og møter oss, her i vår ambivalens. Uansett om vi i dag mest koser oss med fastelavnsboller eller gruer oss fremfor nyhetssendingene – eller kanskje begge deler, fordi vi også lever våre liv i ambivalensen. Vi lever i både lek og alvor, fest og faste. I ukene som kommer, gjennom fastetiden, inviteres vi til å følge Jesus på forsoningens og kjærlighetens vei. For oss er det ikke konkret veien til lidelse og korset. Men det er en vei der vi kan ta inn over oss verdens smerte og lidelse. Der vi kan øve på å avstå noe for noen andre. Der vi deler det vi har av ressurser, men også omtanke og forbønn. Og uansett hvor vi går, går vi ikke alene. Jesus går foran og med oss – mot Jerusalem og korset, på fredens og forsoningens vei, gjennom død til liv.