Jesus sa: «Dersom jeg vitner om meg selv, er mitt vitneutsagn ikke gyldig. Men det er en annen som vitner om meg, og jeg vet at hans vitneutsagn om meg er sant. Dere sendte bud til Johannes, og han har vitnet for sannheten. Men jeg er ikke avhengig av at noe menneske vitner om meg. Dette sier jeg for at dere skal bli frelst. Johannes var en brennende og skinnende lampe, og for en tid ville dere glede dere i lyset fra ham.
Men jeg har et sterkere vitneutsagn enn det Johannes ga: de gjerningene Far har gitt meg å fullføre. Og det er disse gjerningene jeg gjør, som vitner om at Far har sendt meg.» (Johannesevangeliet 5,31-36)
Snart snur det. Om kun noen få dager, på
fredag, er det vintersolverv og vi er i årets lengste natt. Snart blir dagene
sakte lenger og lenger og lyset kommer tilbake.
Det er en fin symmetri at vi denne uka,
nær vintersolverv, leser en bibeltekst som handler om Døperen Johannes – eller Sankt
Hans som han folkelig kalles på norsk. Den store Johannesdagen i kirkeåret, St
Hansdagen, er jo midsommer, helgen nærmest sommersolverv, altså nesten nøyaktig
et halvt år fra nå. I årets lyseste og mørkeste perioder får vi møte denne merkelige
profet.
I denne tekst jeg leste snakker Jesus
altså om denne døperen Johannes. Han som levde i ørkenen, spiste grashopper og
villhonning og hadde kamelhårsklær, som prekte et hard budskap om omvendelse og
døpte de som ville vende om og snu livet sitt mot Gud. Og som óg døpte Jesus.
Johannes får man si var nok hva vi i dag skulle
kalle en fundamentalist. Eller i hvert fall litt ekstrem. I hans kompromissløse
livsstil, hans tøffe budskap og harde ton mot makten provoserte en hel del i
hans samtid. Til slutt også kongen og hans kone, noe Johannes til slutt ikke
overlevde. Men han fikk også mange følgere, som ble imponert av hans tydelighet
og kallet å snu om, og vende seg bort fra det gamle livet sitt og snu seg mot
Gud.
Det kan finnes noe forlokkende i det kompromissløse,
det tydelige, de rake beskjedene på hvordan vi burde leve livene våre. De klare
svarene, der man ser igjennom tåken av latskap og bortforklaringer – Johannes sier
klart, at har du to skjorter, skal du gi den ene til den som ikke har noen
skjorte i det hele tatt, og det samme med mat og annet vi trenger. De religiøse
eliten kalte han for ormeyngel og hyklere – de som han mente så seg som høyere
eller bedre enn andre, de trengte omvendelse mest av alle. Og ikke kun med ord,
men med handling. Det finnes også i vår tid noe lokkende i det radikale og
tydelige. Når noen snakker sant til makten, også når den makten er de sidene
ved oss selv som vi ikke helt kan stå for.
Johannes var en radikal profet i ørkenen,
og han snakket tydelig makten imot, og gav et bilde for en kompromissløs og
radikal livsholdning. I en adventstid, som nå nesten oftere kalles for «forjulstid»,
oppfylt av budskap om alt vi trenger å kjøpe til julen, er det noe frigjørende
ved hans radikalitet, syns jeg. Men det er ikke profeten Johannes som er
hovedpersonen, hverken denne søndag eller i kristendommen i stort. Johannes oppgave
var kun å vise til, å vitne om den virkelige hovedpersonen: Jesus.
Jesus sier i teksten i dag, at Johannes
var en lampe som lyste en tid. Men det virkelige lyset, det er Jesus Kristus
selv. Når Johannes snakker om omvendelse, om å snu livet sitt, da er det lyset
han mener at vi skal snu oss mot. Kristuslyset, det er oppstandelsens lys,
lyset som vinner over mørkret. Det samme lys som dåpslysene til de tre barn som
blitt døpt her i dag, også er et tegn på.
Johannes prekte en radikal livsholdning.
Det er ikke noe feil ved å prøve å leve som man lærer, å ta konsekvensene av
sin tro og overbevisning, og ta livsvalg basert på det. Det kan gjøre oss til
vitner, til forbilder og selvfølgelig lede til gode ting blant de mennesker som
får del av det som mennesker deler med seg av eller sprer av goder. Men det Jesus
viser til, er at vår oppgave ikke er å leve perfekte liv, men å snu oss mot
kjærligheten og lyset. At hans lys, oppstandelsens lys, lyset fra kjærligheten
som er sterkere enn døden, det lyset kan overvinne alt mørker. Det lyset kan vi
ikke fortjene eller prestere frem – det får vi bare ta imot. Det lyser uansett
om vi klarer av å leve opp til våre egne og andres forventninger eller ikke.
I årets mørkeste uka venter vi på at
jordens bane skal snu, eller som vi opplever det – at mørket skal snu og vi
skal få gå mot lysere dager. I adventstiden forbereder vi oss for lyset som
skal komme – vi forbereder oss for julefeiring, for å ta imot det Jesusbarn som
er verdens lys. Det barn som også kalles Immanuel, Gud med oss. Uansett hvordan
livene våre ser ut, uansett om profetordene om å snu om vekker en lengsel i
oss, eller lammer oss med dårlig samvittighet – uansett om det vi lengter etter
er total endring, eller at alt skal få forbli akkurat som nå – så får vi håpe
på lyset i mørkret. Håpe at det ikke bare kommer mere dagslys snart, men at verdens
lys alltid lyser i mørkret. Håpe at tilværelsets grunn ikke er mørker og kulde,
men at kjærligheten og lyset er det som bærer hele verden. Og at det lyset og
den kjærligheten snart kommer til oss i det lilla barnet, Gud med oss.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar