Å følge Jesus - selv når det koster på

Preken på 2. julidag 26 desember 2018, på høymesse i Gamle Aker kirke

Bilde av Ikonet Flukten fra Egypt. Bilde fra Svenska Kyrkans Twitterkonto twitter.com/svenskakyrkan

Dette har jeg sagt dere for at dere ikke skal bli ført til fall. De skal utstøte dere av synagogen. Ja, det kommer en tid da de som slår dere i hjel, skal tro at de utfører en tjeneste for Gud. Det skal de gjøre fordi de verken kjenner min Far eller meg. Dette har jeg sagt dere for at dere skal huske at jeg sa dette om dem, når deres tid kommer. (Johannesevangeliet 16,1-4a)

Dere har fått et bilde på agendaen i dag. Det er ikke bare en fin bilde for å få litt farge på fremsiden, men også et utgangspunkt for preken i dag. Bilden er av et ikon, med motivet Flukten til Egypt. Vi ser Maria, Josef og jesusbarnet på vei på et esel. Og vi ser at de er i Egypt – de går langs Nilen, og til høyre ser vi pyramidene. De er på flukt fra kongen Herodes, som har blitt varselet av de vise mennene at en konge er blitt fødd i Betlehem, og de har skjønt at de ikke kan bli. Og dessverre har de rett, Herodes dreper alle små guttebarn i Betlehemsområdet, for å sikre seg makten sin.

Dette ikon-motiv er særlig elsket bland koptene, den ortodokse kristne kirka i Egypt – de er stolte av å ha fått husere den hellige familien på flukt. Men de er også en liten minoritet, omtrent 10 prosent av befolkningen, og stadig utsatte for press av myndigheter og ekstremistiske grupper, og stadig får vi høre på nyhetene om angrep og terror rettet mot kristna i Egypt. Hvis noen av dere tilfeldigvis leste Klassekampen på julaften, var det et fint reportasje fra en kirke i Kairo som berører dette tema. Det er dessverre en situasjon de deler med kristne i mange andre, dels i Midtøsten men også for eksempel i Pakistan.

I noen land er kristne aktivt og direkte forfølgt – offer for strider og maktkamper som fått religiøse fortegn og der kristne er en av flere utsatte minoriteter. I flere land i Midtøsten, som Irak og Syria, finnes knapt noen kristne grupper igjen, selv om dette var kirkens eldste områder. Det gjelder delvis også Palestina, der de små kristne kirkene, inkludert vår søsterkirke den Evangelisk-lutherske kirke i Jordan og det hellige landet, lever under veldig stor press, ikke minst grunnet okkupasjonen. I andre land, som Kina, er kristne ikke direkte forfulgt, men kontrollert og ikke frie til å utøve troen sin som de vill – og kun visse, statsgodkjente kirker er tillatt.

De fleste av dere har nok, sånn som meg, vokst opp i et land og en kultur der det ikke bare var helt lov å være kristen, men der det var statsreligion og majoritetskultur. Kanskje ikke en majoritet av venner på skolen, eller i sosiale sammenhenger som voksen, var aktive, engasjerte kristne, og noen har helt sikkert møtt fordommer eller kanskje en eller annen gang blitt ertet. Men de fleste av oss som har levd hele eller mesteparten av livene våre i vår del av verden, har nok vanskelig for å forestille oss hvordan det ville være å leve som kristen i land der det ikke var tillatt, eller i hvert fall vanskelig, å være kristen. Det finnes fortsatt de som husker hvordan det var under krigen, særlig om de levde et sted der det var spenninger i kirker og bedehus mellom de som var lojale med makten og okkupasjonen, og de som mente at deres kristne tro var uforenlig med nazismen, og som ledde dem til motstand. Akkurat her i Gamle Aker kirke stod også den kampen. Sånn var det selvfølgelig i alle land med nazi-regime, ikke minst i Tyskland. Men også i andre tider, som i Sør-Afrika unner apartheid, eller forskjellige fascist-regimer, har kristne måttet velge om de skal la sin tro få konsekvenser og gjøre motstand mot en urettferdig makt, selv om den makten har kalt seg kristen, og samtidig som noen kirker har legitimert akkurat den makten. Uansett om vi ser på historiske tilfeller, eller på andre land i verden i dag, der det koster på å være kristen, å følge Jesus, vekkes spørsmålet i oss: hvordan hadde jeg reagert i en slik situasjon? Hadde jeg ens vært kristen? Hadde jeg gjort motstand, holdt fast ved overbevisningen min? Og på hvilken måte hadde jeg fulgt, og kunnet følge, Jesus når det ikke var majoritetskultur, men noe ubekvemt og noe som kunne gi meg og min familie problemer, noe som kostet på?

Det er akkurat dette som Jesus snakker om, i dagens evangelietekst. Dette er en del av avskjedstalen i Johannesevangeliet, der Jesus ved det siste måltidet forbereder disiplene sine på hva som skal skje. Og her i denne passasjen, taler han om at det ikke kommer til å bli enkelt, at de kommer til å møte forfølgelser, det kommer til å bli konflikt med andre jødiske grupper. Johannesevangeliet er skrevet litt seinere enn de andre evangeliene, i en situasjon når denne spenning allerede hadde begynt. Hos Johannes er et fremtredende motiv at Jesus ikke ble tatt imot av sine egne, og ofte beskrives Jesu motstandere som «jødene». Det er sant at de var jøder, men det var jo Jesus også, slik som disiplene hans og de fleste andre rundt ham. Men når denne tekst tegnes ned, har det begynt å bli forskjell på kristne og andre jøder, og kanskje hadde noen i nærheten av forfatteren til Johannesevangeliet nettopp blitt kastet ut av synagogen. 

Måten Johannes bruker begrepet jødene for å sette opp som motstandere til Jesus, har på en uheldig måte blitt brukt gjennom den kristne historien for å hetse og forfølge jøder. I sine aller verste former under 1900-tallet, men også mange andre steder og plasser. Det føles nesten litt ironisk, eller profetisk, at i en tekst med utrykk som har blitt misbrukt på den måten, står de ord som fastnet sterkest hos meg i dagens tekst: Ja, det kommer en tid da de som slår dere i hjel, skal tro at de utfører en tjeneste for Gud (Joh 16,2b). Denne profeti har jo mange, mange ganger blitt sann, når mennesker av annen tro eller overbevisning har forfulgt og dødet kristne for deres tro. Men det er dessverre også sant, at kristne har dødet mennesker og trott at de utfører en tjeneste for Gud.

Men det er ikke det som er hovedtemaet for Jesus her. Hans ærend er å holde fast i troen, å følge ham selv om det blir vanskelig og koster på. Og det har det gjort for mange. Stefanos ble den første martyren, den første som døde for sin kristne tro. Gjennom historien finnes mange flere – mange av de ukjente, men også mange som har blitt helgener og viktige vitner for Kristus. Noen av dem også i moderne tid, som Martin Luther King som bars av sin kristne tro i kampen for borgerrettigheter, og Oscar Romero, den El Salvadoranske biskop som tok de fattiges side, og ble drept midt under en gudstjeneste i 1980. Det finnes mange, mange flere. De fleste av oss kommer heldigvis aldri å trenge å uroe oss for å bli drept for vår tro og overbevisning. Men disse fortellingene vekker spørsmål og en utfordring til oss.

Hva kan vi da gjøre for forfulgte kristne i andre land? En viktig ting er å be, og det gjør vi i gudstjenesten i dag. En annen ting er å lære mer – følge med på nyheter og informasjon om disse områdene. Innenfor kirken og kristne organisasjoner finnes mange kontakter med søsterkirker og kristne grupper rundt om i verden, så det finnes mange muligheter å engasjere seg der. Stefanusalliansen heter den organisasjon som fokuserer mest spesifikt på forfulgte kristne, men for eksempel Kirkens nødhjelp har kontor og mye arbeid for å støtte kristne i Pakistan, og mange misjonsorganisasjoner som arbeider rundt om i verden møter sidde spørsmål tett. Fra de må også lytte til, hva disse søsterkirker ønsker i støtte fra oss. Og ikke minst har jo en noen av de kristne som flydd, endt opp her i Norge. Det gjelder jo også mange av annen tro, som også er blitt forfulgt for sin tro og overbevisning. Der finnes både mulighet til møter og engasjement, og muligheten å både lære mer og gjøre noe konkret for mennesker.

Jesus kaller oss i teksten i dag og følge ham, selv når det koster på. Det kan vi frimodig gjøre, og be for og støtte forfulgte kristne, uten at det betyr at vi setter oss i motsetning til mennesker av annen tro. Religionsfrihet henger sammen med ytringsfrihet og samvittighetsfrihet – vil vi ha friheten at leve etter vår tro og overbevisning, må vi også engasjere oss for alle menneskers tilgang til disse rettighetene. Og selv om de, i sin nåværende juridiske form, et dokument opprettet på 1900-tallet, så må vi også kunne tro at de er en Guds gave, en del av vår frie vilje at få leve ut men også å gi andre mennesker mulighet å leve ut sin frie vilje. Vår oppgave er å følge Jesus, men ikke ved å gå i kamp mot mennesker av annen tro, men ved å gå sammen med mennesker av annen tro felles kjempe for fred, frihet og brød for alle mennesker.

Her er vi tilbake ved ikonet, der det lille Jesusbarnet enda ikke vet hvorfor de er på reise, eller hvordan hans egen vei skal gå. Familien på flukt ble tatt godt imot, og kunde etter hvert komme hjem. Jesus taler aldri i noen bibelsk fortelling om erfaringen som flyktning, men vi tror jo at alt det Jesus opplevde i sitt menneskeliv, var en del av Guds erfaring med verden og menneskeheten. Jesus levde vårt liv, delte våre erfaringer, og kan derfor også dele våre liv, i glede og smerte. 

Jesusbarnet inviterer oss å følge ham, selv når det koster på. Inviterer oss å ta stilling når det trengs, inviterer oss å være gode naboer og ta imot de som trenger oss. Inviterer oss til å tenke på, hvordan vi kan følge ham i livene våre. Jesus lover ikke at det kommer til å være enkelt. Men han lover å være med oss alle dager til tidens ende.