Relasjoner - julens tema

Preken på midnattsmesse julenatt i Gamle Aker kirke, 24 desember 2018.

Med Jesu Kristi fødsel gikk det slik til: Hans mor Maria var lovet bort til Josef. Men før de var kommet sammen, viste det seg at hun var med barn ved Den hellige ånd. Josef, mannen hennes, som var rettskaffen og ikke ønsket å føre skam over henne, ville da skille seg fra henne i all stillhet. Men da han hadde bestemt seg for dette, viste en Herrens engel seg for ham i en drøm og sa: «Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å ta Maria hjem til deg som din kone. For barnet som er unnfanget i henne, er av Den hellige ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.» Alt dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som Herren har talt gjennom profeten:
         
    Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn,
           og de skal gi ham navnet Immanuel
– det betyr: Gud med oss.
    Da Josef våknet av søvnen, gjorde han som Herrens engel hadde pålagt ham og tok henne hjem til seg som sin kone og levde ikke sammen med henne før hun hadde født sin sønn. Og han ga ham navnet Jesus. (Matt 1,18-25)

Jula er kanskje mer enn noe annet en høytid der relasjoner står i sentrum. I ukesvis har vi blitt marinert i reklame og julemusikk og fester og fiksing, og alt det leder frem mot denne dag, då vi skal – eller forventes – feire jul sammen med de som er våre viktigste relasjoner. Mange reiser for å være sammen med familien sin, ofte i flere generasjoner, vi gir gaver og sender julekort og hilsener som en måte å opprettholde eller bekrefte relasjonene våre. Noen har faste juletradisjoner slik ting MÅ være, men oftere er det menneskene som er viktigere enn maten og gavene. 

Men akkurat fordi jula er en tid for relasjoner, er det også en tid da det vanskelige kring relasjoner blir ekstra tydelig. Kanskje mest akutt for den som er aleine og ikke har noen å feire jul sammen med, for den som har mistet noen de elsker – særlig hvis det har skjedd i løpet av året, og dette er første jula uten den. For den som har vært igjennom samlivsbrudd, eller har en familiemedlem man har mistet kontakten med. Men også de som er sammen i jula kan kjenne på det som er vanskelig – når julemiddagen ikke blir den fredfulle og gode stund som planlagt, men preget av konflikter og spenninger. Kanskje er det noen her i kveld som er litt takknemlig for å ha kommet seg unna en stund. De strevfulle delene av relasjoner kan bli ekstra tydelige og ekstra skuffende i kontrast med forventningene vi føler på i jula.

I den versjon av julefortellingen vi nettopp har hørt, står også relasjoner frem som et viktig tema. Dette er fra Matteus, den kanskje mindre kjente juleteksten sammenligna med Lukas som dere hørte om dere var i kirka nå på ettermiddagen. Fortsetter man lese i Matteus kommer andre kjente elementer, som de vise mennene, og trusselen fra Herodes som gjør at den lille familien må fly. Men her står altså Josef i sentrum for fortellingen.

Det begynner jo som noe man kan anta er en ganske spent relasjon, når Josef skjønner at Maria, som han skal gifta seg med, er gravid og han ikke er faren. Selv om det beskrives som at Josef vil være grei og ikke dra Maria til rettssak, så er det likevel utenkelig for ham, og sikkert for alle andre rundt omkring dem, at de kan gå videre og fortsette livet sammen. Relasjonen overlever ikke en slik ting, i hvert fall ikke i det samfunnet. Men Josef får beskjed av en engel i en drøm om vem barnet skal bli, og han velger å stole på drømmen, og på Maria, og gifter seg med henne likevel. Det må ha vært et beslutt som kostet ham mye, i anseende og status bland andre i byen der de bodde. Sikkert må folk a lett av ham, snakket bak ryggene deres. Hvordan ble de tatt imot av slekt, venner, bekjente? Og hvordan var relasjonen deres, når den fikk en slik start? Vi får ikke vite mye i Bibelens fortellinger om relasjonen mellom Josef og Maria, og heller ikke om relasjonen mellom Josef og Jesus. Hva tenkte og følte Josef, når barnet som ikke var hans, men likevel trengte ham, ble født? Josef har en helt sentral rolle her, ikke bare som en god voksen i Jesus-barnets liv. Josef er også den som er av David slekt, den som har båndet som innebærer at profetiene blir oppfylt. Josef er den som setter Jesus, menneskelig sett, i relasjon med historien og folket og profetiene. 

Kanskje er det noe trøsterikt i disse kompliserte relasjonene. Bilden av familien i julkrybbene, som ofte kalles den hellige familien, blir ofte portrettert så pene – rolige og milde, med Maria med den ømme morens blikk, og Josef som beskyttende holder opp kappen sin. Men også der, i urbilden av den gode familien, finnes kanskje usikkerhet, er ikke alt helt som de selve, eller folk rundt omkring, forventer at en familie skal være. Når Gud blir menneske, fødes ikke gudsbarnet inn i en perfekt kjernefamilie med alt på stell. Jesus blir født inn i en vev av relasjoner, av sammenhenger, som er preget av det virkelige livets kompleksitet.

Og her, i krybben, finnes den aller viktigste relasjonen som jula handler om: relasjonen mellom Gud og menneske. Mellom Gud og menneskeheten, skaperverket. Det er den som er kjernen i hela julas budskap: at Gud vil ha relasjon med oss. Gud velger menneskene, velger skaperverket og verden, velger å bli født i dette lille barn, for å møte oss. For å ha en relasjon til oss. Det beskrives i profetiens navn: Immanuel, Gud med oss. Og det navn som Jesus får, betyder Gud frelser. Dette, som på latin og teologispråk kalles inkarnasjonen, at Gud blir kropp, kjøtt, fødes inn i verden, betyr at Gud ikke er en abstrakte prinsipp langt unna, men noen som vill stå i relasjon til oss. Som helt konkret, på et visst tidspunkt i historien og en viss plass, i en viss familie med visse relasjoner, erfar hva det betyr å være menneske. Og derfor kan vi også ha en relasjon til Gud.

Gud møter oss der vi er. I det flotte og festlige, og i det vanskelige og det som skaver. Uansett hvordan våre egna familierelasjoner ser ut, uansett om jula lever opp til alt vi lengter etter eller ikke, møter Gud oss her. Om en liten stund, i nattverdens brød og vin. Og hver dag, kan vi møte Guds blikk i andre menneskers blikk. Når livet er på topp, når vi er sammen med dem vi elsker og livet smiler mot oss, da er Gud der og vil dele gleden vår. Og når vi står ved livets avgrunn og vi ikke skjønner hvordan vi skal klare en dag til, da er den Gud som gått lidelsens vei der sammen med oss, og deler vår smerte. Uansett hvordan livet vårt er, viser det lille barnet i krybben på vem Gud egentlig er: Gud med oss.