Møte mellom himmel og jord

Preken på høymesse med konfirmantpresentasjon 2 søndag i åpenbaringstiden, 13 januar 2019 i Trefoldighetskirken.

Altertavla Trefoldighet. Foto: Kristian E. Kvalem - Eget verk, CC BY 3.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=5081627

Da kom Jesus fra Galilea til Johannes ved Jordan for å bli døpt av ham. Men Johannes ville hindre ham og sa: «Jeg trenger å bli døpt av deg, og så kommer du til meg?» Jesus svarte: «La det nå skje! Dette må vi gjøre for å oppfylle all rettferdighet.» Da lot Johannes det skje. Da Jesus var blitt døpt, steg han straks opp av vannet. Og se, himmelen åpnet seg, og han så Guds Ånd komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.» (Matt 3,14-17)

Et møte mellom himmel og jord. Det handler vår tekst om i dag, men det kan også sies å være et gjennomgående tema i dette kirkerom, i konfirmanttiden, i hver gudstjeneste og i hele kirkas oppdrag.

I evangelieteksten i dag blir Jesus døpt av døperen Johannes i elven Jordan. Himmelen åpner seg og Guds ånd kommer ned, og en stemme hørs som bekrefter at Jesus er Guds elskede sønn. Et møte mellom det himmelske, Guds ånd og stemme, og det fysiske, jordiske: kropp, vann. Slikt er et hvert dåp et møte mellom himmel og jord, selv om det vel sjelden er noen synlige duer eller hørbare stemmer. I hvert dåp – uansett om det er en liten baby, en tenåring eller en godt voksen som blir døpt – så skjer det samme: Guds ånd er tilstede, og uansett alder bekreftes at den som blir døpt er Guds elskede barn. I det jordiske og fysiske, vannet og korstegnet og lyset som tennes, speiles Guds uendelige kjærlighet og nåde, de får en glans av himmel.

Vi er i Åpenbaringstiden, den tid i kirkens år som kommer mellom juletid og fastetid. Søndagene i denne tiden handler om at det viser seg, åpenbares, hvem Kristus er. Ikke kun mennesket Jesus men herligheten til den oppstandne Kristus. Kristus er verdens lys, sang vi i den første salmen. I julens fortelling hører vi om det vesle barnet, hvordan Gud blir menneske i jesusbarnet og deler våre levekår. I åpenbaringstidens tekster legges vekt på den andre siden av Jesus Kristus – han er både Gud og menneske, og den gudommelige herligheten i den oppstandne Kristus lyser om ham. I Jesus selv skjer dette møte mellom jord og himmel, i ham forsoner Gud alt med seg selv.

Hvis dere har sett nøye her i kirkerommet, så kjenner dere igjen hva som skjer på altertavla her fremme. Det er jo nettopp det som vi hørte om i bibelteksten: Jesu dåp. Men møtet mellom himmel og jord er tydelig også på andre måter i dette kirkerom utøver altertavla. Jeg vet ikke om dere tenkte på det når dere kom inn i kirka, men det er rett mørkt når man kommer inn i våpenhuset, men når man kommer opp trappa åpner seg rommet opp, og fortsetter man frem, helt til alteret, har man beveget seg fra nede i mørkret til opp mot lyset. Den fantastiske lysekrona der en engel ser ut til å komme med fra himmelen med et lite barn, kanskje Jesus-barnet. De storslåtte arkitektoniske løsningene her, fra den gigantiske kuppelen til buene i sidegangene, de forskjellige grunnplanene, altså formene for kirkerommet som sammen rommer nesten hele kirkehistorien, sammen er hele dette monumentale bygg et forsøk på å skape en glimt av himmel på jord. Midt i byen, mellom regjeringskvartal og bankkontor og togstasjoner og bymisjon, her der de rikeste og mektigste og de mest fattige og utsatte beveger seg, her er en plass for møte mellom himmel og jord.

Denne søndag leser vi om Jesu dåp, og minnes om vår egen dåp, selv om det skjedde en gang før jeg selv kan minnes. For den som ikke enda er døpt, er det kanskje også en invitasjon. Dåpen er ikke kun et møte mellom himmel og jord ved et enkelttilfelle. Dåpen lever vi i hele livet, det er et kall å prøve å følge Kristus. Særlig for den som er døpt som barn, er det noe vi får lære mere om, og ta opp den tråden om og om igjen. Og der er konfirmanttiden en helt spesiell anledning. Dere er en gjeng her, som akkurat har begynt en vei sammen med hverandre, med meg og Kristian og andre dere kommer å møte, og selvfølgelig sammen med Gud. Konfirmanttiden er en mulighet å få teste, prøve på hvordan det er å ta opp dette kall, denne tråd fra dåpen, uansett om dere ble døpt som barn eller skal døpes nå i løpet av konfirmanttiden. Dere kommer å få lære ting, og kanskje enda mere kommer dere få bli kjent med ting – nye sanger og ord, hvordan man gjører ting i kirka, hvordan det kan være å leve som kristen. Uansett hva dere tenker om dette, er dere velkommen å prøve. Konfirmasjonen er ikke en eksamen, og heller ikke erklæring av hvor overbevist du er. Konfirmasjon betyder bekreftelse, og i konfirmasjonsgudstjenesten bekreftes dåpens løfter, at vi fortsatt er Guds elskede barn. At Jesus fortsatt er med oss alle dager til tidens ende. At den kjærlighet som er sterkere enn døden fortsatt finnes for hver og en av oss.

Møte mellom himmel og jord skjer hele tiden, ikke kun i dåpen. Enhver gudstjeneste er til hele sitt vesen møte mellom Gud og menneske. På en spesiell måte skjer det i nattverden, der Gud selv møter oss i de jordiske elementene, brød og vin. Selv om det kanskje ikke er så hverdagslig for den som ikke er så vant, med ukjente sanger og ord, med den tynne lille biten oblat og kirkevin, likevel er det noe veldig fysisk og praktisk, der vi tar imot Gud selv. Slik som det fysiske vannet i dåpen bærer Guds nåde på en måte vi ikke helt kan forklare, gjør nattverdens brød og vin det samme. Mitt i det jordiske åpnes noe opp, der vi kan ane himmelen.

I dåpen er kallet å følge Kristus, og å vise på Kristi herlighet – men det står ikke i motsetning til det vanlige livet og verden. Helt motsatt faktisk. Vi er mennesker på en viss plass, i en viss tid, og vår oppgave er å leve her og nå, vise på Guds kjærlighet i ord og handling. Som individer, men også som kirke. Oslo bispedømme har tatt akkurat dette som mål eller visjon: mer himmel på jord. Det er jo kanskje ikke lett å måle eller ens være sikker på hvordan man skal få til som organisasjon. Men kirka kan aldri være til for seg selv. Den himmel som vi vil at flere skal få ane på jord, er det som Jesus også taler om som Guds rike. Det kommer dere konfirmanter få lære mye om etter hvert. Når Jesus taler om Guds rike eller himmelriket er det ikke mest en plass men et tilstand. Guds rike handler om at maktens orden snus opp-ned, der de minste blir størst og de siste blir først. Der blinde ser og fanger blir frie, der det som er ødelagt blir helt og den sørgende og motløse får trøst og håp. Der et lite frø kan gro til noe mye større enn den som plantet det ante.

Når vi vil følge Kristus og prøve å få til møter mellom himmel og jord, innebærer det også å gi rom for Guds ånd, og den kan blåse oss steder vi ikke tenkt og den kan gi oss oppgaver vi ikke sett for oss, eller bedt om. Men i alt dette, er det den oppstandne Kristus vi følger, han som delt våre liv men også seiret over døden. Vi går ikke alene, og alt vi vil prøve å få til, gjør vi ikke bare med våre egne evner og kunnskaper, men med Guds hjelp. Vi kan ikke skape himmel på jord, men vi kan kjenne igjen den, og snu oss i retning mot lyset. Og vi får øve oss i å gi videre den kjærlighet vi har fått i møtet mellom himmel og jord.