Hva vil jeg gi plass for?

Preken på Akseonsdagsmesse, 6 mars 2019 i Trefoldighetskirken. Du kan lese mer om fasteaksjonen til Kirkens Nødhjelp på https://www.fasteaksjonen.no/

Se, når dere faster, blir det strid og trette
          og slagsmål med urettferdige never.
          Dere faster ikke slik i dag
          at stemmen deres kan høres i det høye.
         
Er dette den fasten jeg har valgt,
          en dag da mennesket plager seg selv,
          bøyer hodet som et siv
          og legger seg i sekk og aske?
          Kaller du dette for faste
          og en dag etter Herrens vilje?
         
Nei, dette er fasten jeg har valgt:
          å løse urettferdige lenker,
          sprenge båndene i åket,
          sette undertrykte fri
          og bryte hvert åk i stykker,
         
å dele ditt brød med sultne
          og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus.
          Du skal se til den nakne og kle ham,
          du skal ikke snu ryggen til dine egne.
         
Da skal lyset bryte fram for deg som morgenrøden,
          brått skal helbredelsen komme.
          Din rettferd skal gå foran deg
          og Herrens herlighet følge etter deg.
         
Da skal du kalle, og Herren skal svare,
          du skal rope, og han skal si: «Her er jeg!»
          Om du tar bort hvert åk hos deg,
          ikke peker med fingrene og snakker ondskapsfullt,
         
om du gir av ditt eget til den sultne
          og selv metter den som lider nød,
          da skal ditt lys gå opp i mørket,
          din natt skal bli som høylys dag. (Jesaja 58,4-10)

Hva er egentlig poenget til faste? Handler det om å plage seg, sulte seg, lide? Jesaja harselerer med de selvrettferdige, de som vil vise seg opp når de faster, for å vise hvor flinke og fromme de er.

Fastetiden har alltid vært en viktig del i kirkens år, de 40 dagene (utøver søndagene, som ikke teller) frem til påske, da vi følger Jesus på veien mot Jerusalem, mot lidelsen, mot korset. Da vi ser vår egen svakhet, da vi åpner øynene for lidelsen i verden, lever litt strammere for å gi plass til det som er viktig i livet. Da vi forbereder oss på feiringen av påsken – livets seier over døden. I forskjellige kristne tradisjoner har reglene, eller formene, for faste variert. I katolsk og ortodoks tradisjon har man avstått fra kjøtt – og derfor feirer man også karneval før fasten, som betyr akkurat «farvel til kjøtt». Og sukker og bakverk, alkohol og godteri er også vanlige ting å gi opp i fastetiden. I vår kirke har faste som praksis, altså av man avstår fra noe i fastetiden, fått litt av et oppsving kanskje de siste tiårene, og folk gir opp andre ting enn mat: sosiale medier, tv, shopping eller spill.

Å faste har to deler: å gi opp noe, for å gi plass til noe annet. Mange vitner om, at den andre delen faktisk kan være den vanskeligste. Det kan være nok så enkelt å kutte noe ut, men å legge til noe er vanskeligere. Å gi bort de penger man sparer på ikke kjøpe et eller annet er en ting, men det kan være vanskeligere med tid som man sparer. Hva vil man bruke den til? Hvordan kan gi plass for, eller gi videre, til andre? Hvordan finne seg gode, oppbyggelige vaner?

Jesaja er hard i vår tekst i dag, men også tydelig. Han taler for Gud her, og sier at den faste Gud vil se, handler ikke som selvspekelse, men å bryte lenker, sette de undertrykte fri. Å dele resurser med de fattige og gi de svake deres rettigheter. Kanskje kan vi ikke gjøre alt på en gang, men vi kan gjøre noe. Og vi kan rette vår oppmerksomhet på dem vi ellers blunder for.

I mange tiår har fasteaksjonen til Kirkens nødhjelp vært en del av fastetiden i den norske kirke. Også her hos oss skal konfirmanter og andre frivillige gå med bøsser for å samle inn penger til KN sitt arbeid rundt om i verden. Det er ingen tilfeldighet at denne aksjonen skjer i fastetiden – det er en mulighet å gi noe av tid, engasjement og penger til andre som trenger dem.

I år, slik som de seineste årene, handler fasteaksjonens innsamlingsdel om vann. Retten til reint vann for de som trenger det – i flyktningleir, i land som er rammet av tørke og katastrofe, på steder den vann er en mangelvare. Vann trengs for livet, men det er også veldig konkret – uten reint vann, og uten avløp og god sanitet, blir folk syke og særlig små barn kan rammes hardt. Med ganske små beløp og innsatser, kan mange liv reddes og mange mennesker få en bedre tilværelse.  

Fasteaksjonen har, i tillegg til innsamlingen, også en kampanjedel sammen med ungdomsorganisasjonen Changemaker. Den handler om klima – at det trengs en rask omstilling, og at klimagasutslippene også i Norge raskt må kuttes – kampanjens mål er at utslippene skal kuttes med 53% til år 2030. Å fokusere på klima i fastetiden kan ha mange grunder: en er at de er de fattigeste og mest utsatte i verden som også rammes hardest av klimaendringene, og dermed en del av samme arbeid for rettferd i verden som står i fokus i fastetiden. Å faste ved å avstå, går jo også fint sammen med å se hva som må endres for å kutte i klimautslippene – og flere ting som gir mye klimagasutslipp er også ting som kan kuttes i fastetiden. Å spise kjøtt er en klassisk ting, men kan man kanskje også i fastetiden se om det er andre ting som vi gjør av vane, eller bekvemmelighet eller litt luksus, som vi egentlig ikke trenger. Hva kjøper vi, hvordan reiser vi, hva bruker vi tid og penger på?

Jesajas harde og tydelige ord kan være litt refsende, men jeg håper også at de er inviterende. De inviterer oss å se på vårt eget liv og vår tilværelse. Hvorfor gjør jeg de tingene jeg gjør? Hvordan tar jeg valg? Hvordan vil jeg leve mitt liv, og klarer jeg av det? Fastetiden kan være en periode av indre refleksjon, men den har ikke blikket festet på oss selv, men på andre – og på Jesus. Det er hans kjærlighet som bærer gjennom fastetiden. Det er hans kjærlighet vi skal gi videre til andre. Det er i hans blikk vi får bli mennesker som tørster etter rettferd, og det er i ham vi får tilgivelse og nye muligheter når livet ikke blir sånn som vi har tenkt og håpet.