Håpet mellom "allerede her og nå" og "ikke enda"

Preken på Storbymesse i Trefoldighetskirken 2 søndag i advent, 4. 12 2016.

La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.» (Joh 14,1-4)

 

La ikke hjertet bli grepet av angst! Når jeg leste prekenteksten denne uka tok de ordene tak i meg. Fordi denne høst har nok hjertet mitt blitt grepet av angst noen ganger. Det finnes mye i verden å uroe seg over. Isene på Arktis smelter mye raskere enn vi trodd, og snart er kanskje klimatiltakene altfor små og altfor seine. Særlig hvis ikke alle land i verden vil ta sin del av ansvaret. Antallet flyktninger i verden er flere enn noensinne, mens de politiske bevegelser som vokser raskest i vestlige land er de som vil lukke grenser og ikke se problemene som felles. Internasjonal politikk blir alt mindre forutsigbar, med militær rustning og risiko at de krig som mange av oss prøver å holde på avstand, kommer nærmere også oss i Europa. Kanskje er ikke jeg de eneste her som har latt hjertet mitt bli grepet av angst innimellom.

Jesu ord om å tro på ham, og stole på at han ikke vil forlate oss, kommer fra avskjedstalen. Hans siste kveld sammen med disiplene, når han innstifter nattverden og forbereder dem på at han skal dø – selv om disiplene ikke riktig tar det inn overfor seg – har i Johannesevangeliet blitt fortalt i formen av en lang tale og forbønn. Jesus ber for og taler til disiplene sine, men ikke bare de som er tilstede i rommet, men til hele kirken. Og dermed også til oss.

Jesus vet at han skal dø, men at det ikke er slutten. Selv om han må gjennom smerten og lidelsen, og for en stund forlate disiplene, har døden og lidelsen ikke det siste ord i fortellingen om verden. Han viser til at til slutt skal kjærligheten seire over døden, selv om det ikke ser sånn ut nå. Det er ikke heller egentlig noe nytt han sier her. Gjennom sin undervisning har Jesus snakket om Guds rike, som noe som både er tilstede her og nå, innom oss og mellom oss, og noe som skal bli fullendt en gang. Vi kan ane Guds rike, og det kan bryte fram i noen øyeblikk, i noen sammenheng. Men vi lever her og nå, i denne verdens kår, og ikke helt i Guds rike. Livet med Gud i denne verden er et spenningsfelt, mellom «allerede her og nå» og «ikke enda».

Adventstiden og desember er i vår kultur fylt av kos og kommers, og med blikket helt rettet mot jul. Og selv om kirkens blikk også er rettet mot jul og mot Jesus som skal komme, så er det en annen typ av ventetid, slik som vi snakket om i samtalen. Adventstekstene retter ikke fokus så mye på julefeiringen som skal komme, men mere på vem som skal komme, og hva det betyr for oss. Adventstid er ventetid, forberedelsestid, og nærvær. Et mellomtid, sterkt preget av dette spenningsfelt av «her og nå» og «ikke enda».

Dette spenningsfelt kan være vanskelig og konfliktfylt, mellom mennesker og inni oss. Hvordan kan all denne lidelse bare få fortsette i verden, hvis kjærligheten er sterkere enn døden? Hva kan jeg gjøre for mennesker, når verden fungerer som den gjør? Hvorfor gjør jeg, som Paulus skriver, ikke det gode som jeg vil gjøre, men så ofte det onde som jeg ikke vil? Håpløsheten og mistroen, angsten kanskje, kan jo virke som den fornuftige reaksjonen når verden er slik den er.

Men Jesus prøver å gi oss håp. Håpet, som ikke lar seg knuses. Håpet at vi kanskje må vente, men at vi ikke er alene. At det finnes mange rom hos Gud, det finnes plass til oss, uansett hvilke vi er og hvordan livene våre har blitt.

Når angsten over verdens lidelse og urettferdighet griper om hjertet mitt, prøver jeg ibland å be Sinnsrobønnen. Denne kjente bønn har sin opprinnelse fra anonyme alkoholiker, men er bruks av mange mennesker rundt om i verden.

Gud, gi meg sinnsro til å akseptere de ting jeg ikke kan forandre,
mot til å forandre de ting jeg kan,
og forstand til å se forskjellen.

Den første delen tenker jeg er knyttet opp mot temaene i teksten og som jeg løft her. Sinnsro er vel nettopp motsatsen til angst. Å tro på Gud, hvile i håpet, se ting an og ikke la seg reves med. Vi trenger sinnsro sammen med håpet.

Men denne høst har jeg alt mere festet meg ved bønnens andre ledd. Å be om mot til å forandre de ting jeg kan. For det finnes en risiko i å bli altfor rolig, at ventetiden i håpet isteden blir en oppgitthet. Å trekke seg tilbake fra verden, å slutte opp med å bry seg. Å ha sinnsro overfor de ting som ikke kan forandres er ikke det samme som å bare se til sitt eget eller kutte ut de ting man ikke vil vite av. Nei, å vente i håpet, å ta inn over seg spenningsfeltet av å leve i «allerede her og nå» og «ikke enda», handler om å kunne sortere. Noen ting er ikke enda, og på de må vi vente. Men Guds rike kan også bryte igjennom allerede her og nå, noen ting kan vi faktisk forandre. Våre handlinger kan ikke erstatte Guds kjærlighet, vi kan ikke gjøre ting av egen kraft. Men ved at vi allerede er elsket av Gud kan vi gi kjærligheten videre. Vi kan bruke de ressurser vi har og de muligheter som gis oss, til å vise på håpet, på troen og kjærligheten.

I adventstidens spenningsfelt, når vi lever både i nåtiden og i det som skal komme, er bunnplaten hele tiden den samme. Jesus selv. Han er den vi venter på, men også den som allerede er her. Tro på meg, sier han. Håpet om at hans kjærlighet en gang skal ende all lidelse og vår egen angst, det håpet får vi be om att skal bære oss i adventstiden.